Nygotikk, stilretning innen arkitektur og brukskunst i det vesteuropeiske kulturområde ca. 1750–1890. Retningen søkte sin inspirasjon i gotikkens kunst og løp sammen med preromantikkens interesse for middelalderens historie og kultur, i England ikke minst båret av Horace Walpole og Walter Scotts ridderromaner.

Nygotikken hadde sitt utgangspunkt i England, hvor de tidligste bygningene i en fantasifull nygotikk ble oppført ca. 1750, f.eks. Walpoles Strawberry Hill (1747–63). Innen sakralarkitekturen ble nygotikken etter hvert mer og mer vanlig, og selv under klassisismen ble kirkebygg og privatbygg oppført i denne stilen, som Founthill Abbey (ca. 1800) og Friedrich Schinkels Werdersche Kirche, Berlin (1825–30).

Ved klassisismens utgang og på grunn av kunsthistorikernes økende interesse for middelalderen og deres restaureringsvirksomhet, fikk retningen fornyet kraft ca. 1830, og fremstod som den første antiklassiske retning på 400 år. I Tyskland dannet det seg et sentrum for nygotisk arkitektur i Hannover, der Conrad Wilhelm Hase var professor ved den tekniske høyskolen. En rekke norske arkitekter studerte under Hase, og mottok sterke inntrykk av hans ideer; ofte brukes begrepet hannoverskolen om denne retningen, der upusset tegl og gotiske formelementer er fremtredende trekk. Bevegelsen ble i den kommende generasjon båret av romantikkens innlevelse (Victor Hugos roman Notre-Dame de Paris) og av arkitektenes middelalderforskning og restaureringsbegeistring. Nygotikken ble etter hvert langt mer nøktern enn i den foregående periode. Et hovedverk er Sir Charles Barrys og A. W. N. Pugins parlamentsbygning i London (1835–60).

Omkring midten av 1800-tallet hadde nygotikken mistet sin interesse i Tyskland og Frankrike, mens den i Storbritannia levde videre, særlig i sakralarkitekturen. Stilen ble nå knyttet nøyaktigere til middelalderens forbilder, samtidig som den arkeologiske forskning gjorde nye store fremskritt, med franskmannen E. E. Viollet-le-Duc som den fremste teoretiker. Nygotikken utviklet seg også mot romansk, og fra ca. 1870–80 kan man tale om en nyromansk kirkestil. Nygotikkens siste hovedmonument er Sir Giles Scotts Liverpool Cathedral (1903–80).

Det betydeligste nygotiske byggverk i Norge, Oscarshall, ble bygd 1847–52 av dansken Johan H. Nebelong. Også den følgende arkitektgenerasjonen tok stilen i bruk, f.eks. Georg Andreas Bull, Peter Andreas Blix, Paul Due, Chr. Christie og Henrik Thrap-Meyer, alle utdannet i Hannover hos C. W. Hase. Særlig satte nygotikken sitt preg på kirkebygningene, gjerne oppført i rød, upusset tegl, etter tysk mønster, sterkt inspirert av tidens mange kirkerestaureringsarbeider som særlig ble ledet av Christie (bl.a. Nidarosdomen).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.