den greske antikkens kunst og arkitektur

Hellas. Gresk arkitektur, kanskje mest kjent for det frittliggende tempel og de tre klassiske søyleordener, har hatt stor betydning for senere arkitekturhistorie. Her Apollontempelet i Korint, et dorisk tempel fra annen halvdel av 500-tallet f.Kr.

SCODE. begrenset

Kuros fra Anavysos, Attika, ca. 530 f. Kr. Statuen er i sin positur arkaisk, mens den begynnende naturalismen i den anatomiske framstillingen peker framover mot den klassiske perioden.

Lars Mæhlum. begrenset

Kunsten i det gamle Hellas gjennomgikk en lang og til dels ukjent utvikling over flere århundrer før den kulminerte omkring 400 fvt. Den opptok i seg og omformet impulser fra blant annet Egypt og Orienten. Høydepunktet ble nådd i Athens storhetstid under Perikles. Den klassiske greske kunsten har senere vært et forbilde for europeisk kunst.

Man regner den egentlige greske kunst fra ca. år 1000 fvt. De urolige tidene som fulgte de doriske innvandringene og den mykenske kulturens undergang, førte til at grekerne så godt som helt mistet kontakten med fortiden, selv skriftspråket ble glemt. De materielle og kulturelle resurser synes å ha vært små. Det viktigste medium for kunstnerne var den billige leiren, slik at man fra den eldste perioden hovedsakelig har bevart keramikk, særlig vaser. Senere kommer små bronsestatuetter til.

Tiden mellom 1000 og ca. 700 fvt. kalles den geometriske perioden, og som navnet sier, dominerer geometriske motiver i vasedekoren. De er fra først av enerådende, men etter hvert fremstiller man også mennesker og dyr, malt i silhuett i en abstrahert stil. En lignende stil finner man i skulpturen. Om tidens arkitektur vet man nesten intet, da bygningene var oppført av forgjengelig materiale som har etterlatt få spor.

I annen halvdel av 700-tallet begynner den geometriske stil å svekkes, og kunsten blir åpen for innflytelse østfra. Denne orientaliserende stil når sitt høydepunkt på 600-tallet. Figurene på vaser får større fylde og tyngde, og i løpet av dette århundret utvikles svartfigurstil i gresk vasemaleri. Figurene er svarte på lys bunn og har innrissede detaljer. Purpur og hvitt brukes også, det siste særlig til kvinnehud. Tidens største vaseprodusent var Korint, som eksporterte til hele den greske verden. Typisk for den korintiske stil er dyrefriser etter orientalsk mønster på en bakgrunn fylt av rosetter.

Denne periodens begynnelse er noe flytende fordi det ikke er noen grense mellom den orientaliserende stil og den arkaiske. Både 650, 600 og 550 kan sees angitt, men den sterke kunstneriske utvikling henimot år 500 markerer slutten på perioden.

Fra midten av 600-tallet finner man i gresk kunst en egyptisk innflytelse, som særlig klart viser seg i oppkomsten av monumentalskulptur. Etter egyptisk mønster begynner grekerne å hugge ut statuer i stein, dels i kolossalformat. Figurer av unge menn, kuroi, og unge kvinner, korai, var særlig populære. Førstnevnte viser den egyptiske arv i sin frontale holdning med venstre fot frem og armene ned langs siden. Likevel har gresk skulptur sin egenart helt fra begynnelsen av. Mens de representative egyptiske steinskulpturer nesten alltid er påkledt og viser store anatomiske kunnskaper, er de greske nakne og mer abstraherte. Detaljene omformes så de passer inn i et bestemt mønster.

I løpet av 500-tallet blir dette mønsteret stadig mer naturalistisk. Kvinnefigurene er utformet etter samme skjema som mennene, men er påkledt. Særlig jonerne eksellerte i grasiøse kvinnestatuer med elegante draperier. Kvinnenes anatomiske særtrekk vises mindre interesse enn mennenes. Det er hovedsakelig den tredimensjonale skulptur som er påvirket fra Egypt.

Relieffskulpturen, som stod flatekunsten nærmere, følger mer den gjengse stilistiske utvikling. Fra 500-tallet er det bevart mange eksempler på arkitektonisk skulptur som gavlgrupper og metoper, især fra Sicilia og Akropolis i Athen. De athenske skulpturene kom på grunn av perserinvasjonen tidlig på 400-tallet nokså snart under jorden, og de har derfor bevart de fargene de (som gresk steinskulptur generelt) var bemalt med. I løpet av annen halvdel av 500-tallet begynte man å støpe monumentalskulptur i bronse.

Man eksperimenterte også på vasemaleriets område. Ca. 530 innføres rødfigurstilen, hvor figurene fremtrer rødlige på svart bunn og har malte detaljer, ikke innrissede som tidligere. Den tidlige rødfigurstilens mestere som Evfronios og Evthymides viser stor interesse for anatomi og dreininger i menneskekroppen. Det gamle skjema brytes opp, og man nærmer seg mer og mer den naturalistiske stil som kjennetegner den senere greske kunst. I skulpturen sees lignende tendenser.

De tidligste greske templer var bygd av tre og brent leire, men i løpet av siste halvdel av 600-tallet gikk man over til stein. På det greske fastland og i koloniene i vest var den doriske stil utbredt, i øst den joniske. Det doriske tempel har kraftigere og mer massive former enn det joniske. Særlig gjelder dette for de eldste steintemplene. Det er som om grekerne ikke helt stolte på det nye materialet og derfor gjorde bygningselementene ekstra tunge og sterke.

Den joniske orden gjør fra begynnelsen av et lettere inntrykk enn den doriske, med slankere søyler og lavere bjelkelag. Det rene joniske tempel karakteriseres av et tannsnitt like over arkitraven. I den såkalt attisk-joniske orden erstattes dette av en skulpturert, sammenhengende frise. Frisen på det doriske tempel er derimot ikke sammenhengende, men oppdelt i triglyfer og metoper. De arkaiske templer er gjerne langstrakte.

Den klassiske perioden deles gjerne inn i tre underperioder: tidlig klassisk eller streng stil (ca. 480–450), høyklassisk (ca. 450–400) og senklassisk (ca. 400–323).

De nyvunne kunnskaper om anatomi og bevegelse utnyttes til fulle i tidlig klassisk tid. Den nakne atletkropp i vanskelige, ofte labile stillinger er populær. Et av de mest karakteristiske eksempler er Diskoskasteren, laget av Myron. I gruppen som viser Athene og Marsyas, et annet verk av Myron, kommer den samme tendens til syne i Marsyas' holdning. Kraftig bevegelse vises også i kampgruppene fra vestgavlen til Zevstempelet i Olympia og i den praktfulle bronsestatuen av en gud (trolig Poseidon) fra Kapp Artemision i Hellas. Man gikk likevel ikke bort fra den rolig stående statue.

En rekke statuer av unge menn fortsetter kuros-tradisjonen fra arkaisk tid, men deres holdning er friere. De er fremstilt i såkalt contraposto, en stilling hvor vekten hviler på det ene benet, slik at hoften blir skjøvet opp og skulderen over denne senkes lett. Tidens kvinnestatuer viser liten interesse for anatomiske former, men desto mer for draperiene. Populær er den tunge peplos av ull, hvis regelmessige folder lar kroppen fremtre som en søyle.

De mest fremtredende kunstnere i høyklassisk tid var billedhuggerne Polykleitos og Feidias. Førstnevnte er særlig kjent for å ha utviklet contraposto-prinsippet til fullkommenhet. Hans teorier om dette og om proporsjoner ble legemliggjort i statuen Doryforos (Spydbæreren). Polykleitos fikk stor innflytelse på senere billedhuggere, men hans proporsjoner, som var noe tunge, ble av hans etterfølgere gjort lettere.

Hovedverkene til Feidias, Zevsstatuen i Olympia og kultstatuen av Athene Parthenos i Athen, er gått tapt. Hans ånd kan merkes i Parthenontempelets skulpturer. Her ledet han arbeidet, men hugde neppe selv ut skulpturene.

Fra de eldste til de yngste av disse skulpturene, som ble til mellom 447 og 432 fvt., merkes en utvikling mot en større rikhet og fylde som kom til å prege siste firedel av 400-tallet. Perioden kalles ofte den rike stil. Denne stil vises også i arbeidene til Feidias' elever Alkamenes og Agorakritos, og i anonyme originalarbeider som relieffene fra Nikebalustraden på Athens Akropolis.

Avstanden til den tidlig-klassiske perioden er særlig stor for kvinnefigurenes vedkommende. De ikles nå fortrinnsvis den lette joniske khiton hvis draperier synes å risle nedover kroppen og blotte alle dens former.

Et hovedmonument i senklassisk tid, som også var regnet blant verdens 7 underverker, Mausoleet i Halikarnassos (ca. 350 fvt.), lå ikke i Hellas, men i et halvgresk område i Lilleasia. Mausoleets skulpturer var laget av noen av tidens mest kjente billedhuggere: Leokhares, Bryaxis, Timotheos og Skopas. Sistnevnte var den mest berømte, og man mener å ha arbeider fra hans verksted bevart i gavlskulpturene fra Athenetempelet i Tegea. Skulpturene er utført i en kraftfull, patetisk stil. Ellers er det få verker som med sikkerhet tilskrives Skopas. Nevnes kan en menade i Dresden, som man mener kopierer en original av ham. Apollon Belvedere regnes som Leokhares' verk.

En annen billedhugger som fikk stor innflytelse, var Praxiteles. Hans Knidiske Afrodite fra ca. 350 er det første kjente nakne kultbilde av en gudinne i gresk kunst. Statuen dannet skole og har inspirert en rekke senere Afroditestatuer, især fra hellenistisk tid, som Den kapitolinske Afrodite og Venus Medici. Praxiteles arbeidet hovedsakelig i marmor, i en myk stil som utnyttet steinens kvaliteter. En statue i Olympia som viser Hermes med Dionysosbarnet, regnes av mange som et originalverk av Praxiteles, men meningene er delte på dette punkt.

Den mest kjente maleren i klassisk gresk tid var Polygnotos fra Thasos. Han la blant annet vekt på ansiktsuttrykk og følelser og på å plassere figurene slik i forhold til hverandre at betrakteren fikk inntrykk av at det var avstand mellom dem. De eneste bevarte greske malerier (bortsett fra vasemaleriene) fra tidlig klassisk tid, en serie fresker i den såkalte Stupergraven i Paestum i Sør-Italia, viser at malerne la hovedvekten på linjeføringen og at de ikke benyttet lys og skygge. Figurene dekkes av jevne fargeflater.

Den rike stil sees også i klassisk gresk maleri. De mest kjente eksponenter for denne var Zevksis og Parrhasios. Kanskje enda viktigere for ettertiden var at man i løpet av siste halvdel av 400-tallet begynte å utvikle lys- og skyggemaleriet samt perspektiv. Det siste knyttes særlig til Agatharkos fra Samos. Han arbeidet blant annet med teaterkulisser, noe som kan ha ansporet hans interesse for perspektiv og dybdevirkning.

Det klassiske greske tempel er kortere enn det arkaiske. Mønsteret går ut på at i templer som har søyleomgang skal langsidenes søyler være dobbelt så mange som kortsidenes +1, når man regner hjørnesøylen med begge ganger. Man får da forhold som 6×13 søyler (Zevstempelet i Olympia) eller 8×17 (Parthenon). Bare templer av en viss størrelse hadde søyleomgang, de mindre hadde bare søyler i fronten eller på begge kortsider. De største templer finner man i ytterkantene av den greske verden, i Jonia (Heratempelet på Samos, Artemistempelet i Efesos) og på Sicilia (Olympieion i Akragas og det såkalte Tempel G i Selinunt). Forholdet mellom tempelets enkelte deler spilte en stor rolle for arkitektene, men det hersker uenighet om hvilket eller hvilke proporsjonssystemer som var i bruk.

Et av tidens hovedmonumenter er Zevstempelet i Olympia (ca. 470–460), et eksempel på det klassiske, doriske tempel med sine enkle, strenge linjer. Skulpturene (gavlgrupper, metoper) spenner over hele det skulpturelle repertoar fra heftig bevegede figurgrupper til rolig stående, majestetiske skikkelser.

Den fremste arkitekt i høyklassisk tid er Iktinos, skaperen av Parthenon, Apollontempelet i Bassae og den store mysteriesalen i Elevsis. Karakteristisk for hans to templer er blandingen av doriske og joniske elementer. I Apollontempelet i Bassae finnes også det første kjente eksempel på et korintisk kapitel, noe som også sees i Propyleene av arkitekten Mnesikles og i Erekhtheion på Akropolis i Athen. Iktinos' medarbeider i Parthenon var arkitekten Kallikrates, som også skapte det joniske Niketempelet på Akropolis i Athen.

Athen ble det ledende kunstneriske sentrum i siste halvdel av 400-tallet, ikke minst gjennom Perikles' politikk. Det høye kunstneriske nivå merkes også i en rekke anonyme athenske kunstverker fra tiden, som vaser og gravrelieffer.

Etter Peloponnes-krigens slutt får Athen en knekk, og på 300-tallet oppstår det flere sentre som tiltrekker kunstnere. Karakteristisk for hellenismen er denne store spredning av kunstsentre til steder som ligger utenfor den tradisjonelt greske verden (for eksempel Pergamon, Antiokhia, Alexandria) og de mange stiltendenser som opptrer side om side, fra den myke, grasiøse til den barokt svulmende eller den sterkt naturalistiske som nesten grenser til det groteske.

Med Lysippos innledes den hellenistiske epoken i skulpturen. Han innførte slankere proporsjoner og en sterkere utnyttelse av skulpturens tredimensjonale muligheter. Statuen Skraperen, som strekker sin ene arm rett ut mot betrakteren, anskueliggjør dette trekk. Lysippos var en svært produktiv billedhugger, men bortsett fra Skraperen og Den buespennende Eros er det få verker (og ingen originaler) som med sikkerhet kan tilskrives ham. Lysippos arbeidet blant annet for Aleksander den store.

Fra hellenistisk tid er det overlevert relativt få kunstnernavn, vel fordi forfatterne av de antikke litterære kilder som er bevart, interesserte seg mer for den klassiske periodes kunstnere. Til gjengjeld finnes en rekke originalverker som Pergamonalteret, Nike fra Samothrake, Venus fra Milo og Laokoongruppen.

Hellenistiske malerier synes for en del å være kopiert i fresker fra Pompeii og andre steder i den romerske verden, men de kan sjelden tilskrives en bestemt kunstner. Et navn er likevel kjent, tidens førende maler Apelles. Hans verker er kjent bare fra litterære beskrivelser, men enkelte av motivene, som den skumfødte Afrodite som vrir vannet ut av sitt hår, er blitt gjentatt av tallrike kunstnere både i antikken og nyere tid.

De viktigste arkitekturmonumenter fra 300-tallet befinner seg ofte utenfor de store kunstsentre i Attika og på Peloponnes. Nevnes kan Epidauros med Asklepiostempelet, det store teateret og den rikt utsmykkede Tholos (rundbygning), Athenetempelet i Tegea, det nye Artemistempelet i Efesos som ble gjenoppbygd etter en brann og Athenetempelet i Priene.

Særlig interessant er utviklingen av jonisk og korintisk stil, som etter hvert kommer til å gå forbi dorisk stil i popularitet. Dette henger antakelig delvis sammen med en tendens til å forlate de mange uregelmessigheter som den doriske stil innebar til fordel for et proporsjonssystem med jevnere tall (templenes grunnplan kan ofte deles inn i et rutemønster), noe man blant annet finner i verkene til den hellenistiske periodens hovedarkitekt, Hermogenes.

Se også arkitektur, hellenismen (kunst).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.