arkeologi

På 1600- og 1700-tallet var arkeologien begrenset til studiet av klassisk kunst og arkitektur; i mindre grad funn og minnesmerker fra de forhistoriske tider ellers i Europa. Arkeologi ble betraktet som en fritidsbeskjeftigelse for overklassen og var konsentrert om innsamling av gjenstander til de kunst- og antikvitetskabinetter som fantes ved de europeiske fyrste- og kongehoff. Disse privatsamlingene har senere gitt grunnlaget for flere av de større arkeologiske og historiske museer i Europa. De fleste land har i dag ett eller flere slike sentralmuseer ved siden av tallrike lokalmuseer og privatsamlinger.

Etter den franske revolusjon og gjennom de romantiske strømninger i første del av 1800-tallet økte interessen for studiet av fortiden, og arkeologi ble nå etablert som en selvstendig vitenskap. Samtidig skilte en rekke mer spesielle felter seg ut fra arkeologi, som numismatikk (myntlæren), heraldikk (læren om våpenskjold), epigrafikk (læren om gamle innskrifter), herunder runologi, og stilhistorie. Disse studeres dels selvstendig, dels som hjelpevitenskaper til arkeologi og andre vitenskaper.

Den egentlige arkeologi er nå oppdelt i flere grener, slik som forhistorisk arkeologi, klassisk arkeologi, middelalderarkeologi/historisk arkeologi, marinarkeologi og så videre. Betydningen av disse er forskjellig i ulike land.

Disse grenene har alle det felles grunnlag at de studerer bevarte rester eller spor av eldre tiders materielle kultur. Registrering og utgravning utgjør en viktig del av den arkeologiske forskning, noe som innebærer at også all dokumentasjon blir et viktig kildemateriale. Arkeologi oppfattes gjerne som synonymt med utgravninger, men arkeologi omfatter ikke nødvendigvis utgravning selv om dette i en eller annen form er en sentral del av fagfeltet.

Studiet av funnkontekst står sentralt i arkeologi. Observasjoner fra utgravninger gjør det ofte mulig å gruppere funnene ut fra deres funnkontekst, det vil si å avgjøre om det enkelte funn skriver seg fra en boplass, befestet anlegg, grav eller representerer nedlegging av offer eller skatter. Snevert definert danner funnkonteksten for eksempel grunnlaget for rominndeling og aktiviteter i hus, mens plasseringen av smykker og våpen i graver muliggjør rekonstruksjon av drakt- og våpenmote. En mer vidtfavnende definisjon av kontekst er at den omfatter hele den lokale kulturhistoriske sammenhengen.

For forståelsen av samfunnet og dets utvikling er samspillet mellom mennesker og naturmiljø viktig. Det innebærer at topografi og jordbunnsforhold må studeres i tillegg til bevarte rester av vegetasjon og dyreliv. Vegetasjonshistorien kan kartlegges ved hjelp av pollenanalyser, mens dyreliv og matseddel analyseres ut fra bevarte avfallsrester. På et mer overordnet nivå kan analyser av arkeologiske kulturminner og funn i landskapet også bidra til å gi kunnskap om de forhistoriske samfunn.

Datering av funnene er et kjernepunkt, og å utarbeide kronologier. Dateringsmetodene kan grupperes i relative og kronometriske (absolutte) metoder. De relative metodene daterer funn i forhold til andre funn, uten å angi alder. Sentrale metoder her er stratigrafi og typologi. De kronometriske (absolutte) metodene daterer funn med årstall. De viktigste her er datering ved bruk av arkeologiske metoder som typologi og kryssfunn (med historisk daterte funn). I dag benyttes i stor grad også naturvitenskapelige metoder, spesielt C-14-metoden, der mengden av radioaktiv utstråling fra karbon i organisk materiale kan gi en omtrentlig datering av funnene. Dendrokronologi, som omfatter måling av årringer i forhistoriske gjenstander eller bygninger, gir de mest presise dateringer, men materiale som egner seg for slike undersøkelser er bare sjelden bevart.

Hvordan dateringer angis i arkeologisk litteratur varierer, noe som kan skape forvirring og medvirker til at det er en utfordring å stille opp nøyaktige kronologier. For dateringer som viser til reelle kalenderår, skal det som hovedregel benyttes de vanlige betegnelsene f.Kr. og e.Kr. (engelsk BC og AD), som samsvarer med de mer verdinøytrale fvt. (før vår tidsregning) og evt. (etter vår tidsregning). Derimot skal C-14-dateringer, som avviker fra virkelige solår, angis med BP (engelsk before present, «før nåtid»), med mindre de er kalibrert.

Avhengig av faggren i arkeologi angis det noen ganger kun tidsperioder (for eksempel bronsealder), eller en arkeologisk kultur (for eksempel traktbegerkultur). En mer nøyaktig tidfesting vil variere fra region til region, og dessuten kunne endres ved at det gjøres nye funn og dateringer.

En viktig grense innen arkeologien går mellom de disipliner som studerer perioder uten skrift og de som studerer perioder med skrift. Denne grensen skiller forhistorisk arkeologi fra historiske arkeologier, som egyptologi, klassisk arkeologi, middelalderarkeologi og historisk arkeologi i USA.

Forhistorisk arkeologi omfatter arkeologi i tiden forut for skriftkultur. Det vil si at en har forhistorisk arkeologi i alle deler av verden, men at tidspunktet for når forhistorisk arkeologi avløses av historisk arkeologi varierer etter hvor man befinner seg. Forhistorisk arkeologi omfatter både studiet av rent forhistoriske (prehistoriske) samfunn og slike som ligger på grensen av de historisk kjente (protohistoriske).

Den forhistoriske arkeologi skilte seg ut som selvstendig vitenskap i Nord- og Vest-Europa på midten av 1800-tallet. Den danske arkeologen Christian Jürgensen Thomsen utviklet fra 1818 det såkalte treperiodesystemet, publisert i 1836, et system som inndeler forhistorien i en stein-, bronse- og jernalder. Systemet har siden blitt alminnelig akseptert, men med modifikasjoner, idet det har vist seg at bruken av steinredskaper har holdt seg de fleste steder langt ned i bronsealderen, andre steder har rene steinalderkulturer levd ved siden av bronsealderkulturen (se for eksempel bronsealder Norge), eller bronsealderen og jernalderen mangler fullstendig (se for eksempel Australia forhistorie). I Mellom- og Sør-Europa og Asia har bronsealderen hatt et forstadium der kobber var det eneste kjente metall (chalcolithicum).

I løpet av 1800-tallet lyktes det i hovedtrekk å dele opp disse hovedavsnittene i en rekke perioder og «tider», først i Norden, senere også i det øvrige Europa og andre steder. Det er vanlig å dele stein-, bronse- og jernalder inn i eldre og yngre perioder. Disse inndeles så i kortere underperioder.

I 1850-årene kunne franske og engelske arkeologer fremlegge beviser for at steinalderen også går tilbake til kvartærtidens is- og mellomistider. Ved hjelp av stratigrafiske funn i Frankrike kunne man oppstille en inndeling av steinalderen i paleolittisk tid som med sine underavdelinger inndeles i et eldre (Abbevillien, Acheuléen), midtre (Mousterien) og yngre stadium (Aurignacien, Solutreen, Magdalenien). Studiet av paleolitikum drives i nært samarbeid med kvartærgeologi og antropologi. Man mente tidligere at kulturene fulgte regelmessig etter hverandre i den overfor nevnte rekkefølge, idet eldre paleolitikum falt sammen med de tre første istidsperioder og nest siste mellomistid, midtre paleolitikum var samtidig med begynnelsen av siste istid og øvre paleolitikum med klimaks og slutningstiden av denne.

I løpet av forrige århundre viste det seg at de paleolittiske kulturer har en videre utbredelse i Afrika og Asia, og utviklingen er ikke overalt den samme. De øvre paleolittiske kulturer har for eksempel en mer begrenset utbredelse til Europa, Sentral- og Vest-Asia og Nord-Afrika. For å ordne det stadig voksende materiale har man måttet oppstille en mengde nye og mer lokalt pregede grupper. Samtidig legger man mer vekt på inndeling av materialet i kjerne-, flekke- og klingekulturer (Abbevillien, Acheuléen, Levalloisien, clactonien) etter de forskjellige slags tilhuggingsteknikker ved fremstillingen av flint- og steinredskapene.

Man anså tidligere de såkalte mikrolitter som et kjennetegn for mesolittiske kulturer, men er nå blitt klar over at disse bare utgjør en særlig, og meget utbredt tilvirkningsmåte for flint- og steinredskaper i sen- og postglasial tid.

Betegnelsen neolittisk er reservert for steinalderkulturgrupper hvis økonomi hovedsakelig er basert på jordbruk og husdyrhold, i motsetning til det paleolittiske og mesolittiske, som ennå står på et rent jeger-fisker-sankerstadium. Man er imidlertid blitt klar over at kulturgrupper av denne karakter fortsatte ned gjennom yngre steinalder i Norden og andre steder i Europa, enkelte steder helt ned til tidlig jernalder.

Beslektet materiale fra begrensede områder har ofte vært ordnet i «kulturer» og grupper. Det gjelder for eksempel en rekke av de neolittiske kulturene. Man taler for eksempel om traktbegerkultur og båndkeramisk kultur. På samme måte kan man også i bronsealderen og tidlig jernalder skille ut lokale kulturgrupper. Noen av de mest sentrale diskusjoner i arkeologien er derimot om disse tilsvarer virkelige, skilte samfunn, eller om endringer i former og typer fra gruppe til gruppe skyldes innvandring av nye folkeslag (migrasjon), endringer i de økonomiske forhold, eller såkalte kulturlån og impulser grunnet fredelig samkvem (diffusjon).

Tendensen innen forhistorisk arkeologi er å legge mer kulturhistoriske synsmåter på studiet. Ved bestemmelse av gjenstanders bruk og funnenes religiøse, sosiale og økonomiske sammenheng søkes det å gi et mer komplett bilde av de forhistoriske tiders kulturforhold og -utvikling, og arkeologien benytter seg her i utstrakt grad av sosialantropologi, religionsvitenskap, etnologi og andre humanistiske vitenskaper.

Den klassiske arkeologi omfatter studiet av minnesmerker og funn fra de historisk kjente kultursamfunn ved Middelhavet og i Midtøsten inntil Romerrikets sammenbrudd på 400-tallet evt.

Helt fra renessansen ble det systematisk foretatt utgravninger, og også regelrett plyndring, av antikke monumenter til kunstsamlinger, og mange av de europeiske museenes fineste stykker ble brakt for dagen i denne tiden. Inntil midten av 1700-tallet var interessen hovedsakelig rettet mot den romerske og greske kultur, og fra midten av 1700-tallet ble det foretatt banebrytende oppdagelses- og studiereiser til Italia, Hellas og Vest-Asia, mest av engelske og franske amatører. Fra slutten av 1800-tallet ble mer vitenskapelige metoder tatt i bruk. Det grunnleggende vitenskapelige arbeid ble i første rekke utført av tyske forskere (J. Winckelmann, B. Niebuhr, Eduard Gerhard), og i 1829 grunnla tyskere et arkeologisk institutt i Roma som senere ble et forbilde for en rekke arkeologiske institutter der, i Athen og andre steder.

Klassisk arkeologi samarbeider nært med historisk og filologisk forskning og drives for en del som en rent kunsthistorisk vitenskap. En grunnleggende betydning for utforskningen av oldtidens kultursamfunn i Midtøsten fikk dechiffreringen av de egyptiske hieroglyfer i 1820-årene (se Rosettasteinen og J.-F. Champollion). I løpet av 1800-tallet ble de forskjellige kileskriftsystemer på persisk, elamittisk, semittiske og sumeriske språk tydet. Senere fulgte gjennom arkeologiske undersøkelser oppdagelsen og tydningen av en rekke andre språk og skriftsystemer i Midtøsten, enkelte er ennå ikke tydet (minoisk linear A, og Induskulturens skrift). Dette førte til en sterk interesse for studiet av de eldre kulturer i dette området og har ført til utskilling av spesielle grener av den klassiske arkeologi, under navn av egyptologi og assyriologi. Den første ble under størsteparten av 1800-tallet drevet av franske vitenskapsmenn som undersøkte en rekke templer og graver i Egypt, spesielt de kongelige pyramide- og klippegraver. Den rikeste av disse, Tutankhamonsgrav, ble først oppdaget av Howard Carter og lord Carnarvon i 1922.

Fra 1890-årene begynte en mer systematisk bearbeidelse av det egyptiske materialet. Tyske, franske og britiske institutter, senere også amerikanske, sendte samtidig ut ekspedisjoner som undersøkte de mest kjente minnesmerker og byhauger (tells) i Mesopotamia, Persia og Syria, mest kjent er utgravningene av de rike kongegraver i Ur fra cirka 3000 fvt. Spesielt har en mengde større og mindre utgravninger vært gjennomført i Midtøsten og Vest-Asia, slik at kjennskapen til den forhistoriske og historiske kulturutvikling her er blitt kolossalt utvidet, helt tilbake til de eldste landsbysamfunn fra 6000–7000 fvt. Undersøkelsene fra Jeriko i Palestina og Jarmo i Irak i løpet av 1950-årene har spesielt vært av betydning for forståelsen av de eldste jordbruksamfunn. Endelig kan nevnes oppdagelsen i 1920-årene av de høyt utviklede bysamfunn i det vestlige India fra tredje og fjerde årtusen fvt. (se Induskulturen).

Fra 1870-årene ble også kjennskapen til den klassiske tiden utvidet gjennom større, systematiske utgravninger i Hellas, Lilleasia, Italia og Sentral-Europa. Best kjent er de tyske og franske utgravningene i Olympia, i Delfi og på Delos, italienernes i Roma, Ostia, Herculaneum og Pompeii og amerikanernes i Athen. Studiet av de forhistoriske kultursamfunn innen disse områder har også vært utført av klassiske arkeologer. Fra 1820-årene undersøkte italienerne systematisk minnesmerker og graver fra den etruskiske kultur i det første årtusen fvt. I 1871 begynte tyskerne sine utgravninger i Troja, senere i Mykene og Tiryns, og i 1900 fulgte britenes undersøkelser på Kreta (A. J. Evans). Dette førte til oppdagelsen av den mykenske kultur fra 1300–800 fvt., og den enda eldre minoiske i Hellas og på Kreta.

Allerede omkring 1900 gjorde greske dykkere rike funn av klassisk skulptur under havflaten, og man ble dermed klar over at det fantes et meget rikt arkeologisk materiale på havbunnen. Marinarkeologi, eller undervannsarkeologien, har deretter fått økende betydning, ikke minst som følge av bedret teknologi. Av særlig interesse har vært oppdagelsen av store statuer og andre gjenstander utenfor Alexandria i Egypt; funnene i slutten av 1990-årene har både blitt knyttet til fyrtårnet på Faros og til dronning Kleopatra.

Middelalderarkeologien kan ses som den klassiske arkeologiens skygge. Liksom den klassiske arkeologien har middelalderarkeologi sine forutsetninger i den italienske renessansen, men på en mer negativ måte. Det var da middelalderbegrepet ble skapt som en term for «forfallsperioden» mellom antikken og egen samtid. Som periodebegrep blir middelalderen brukt i alle de deler av Europa som savner en antikk historie. Det står for det kristne Europa. Tidsrammene er imidlertid ulike fra region til region.

Studier av middelalderens monumenter startet allerede på 1600-tallet, da antikvarer ble oppmerksomme på kirker fra middelalderen. I Sverige ble kirker avbildet parallelt med gravhauger og runesteiner, og i Storbritannia skapte John Aubrey den første typologien av middelalderens arkitektur allerede i 1670.

På midten av 1800-tallet arbeidet flere av tidens ledende arkitekter med restaureringer av middelalderens kunst og arkitektur. Dette resulterte i en grunnleggene materialkunnskap om middelalderens monumenter. Franskmannen E. E. Viollet-le-Duc utgav for eksempel et tibinds verk om fransk middelalderarkitektur. I Tyskland startet en systematisk publisering av data om alle historiske monumenter, og i Danmark startet i 1873 inventering i hvert sogn av minnesmerker fra forhistorisk tid og middelalder. Allerede i 1820-årene ble et stort antall danske kirker besiktiget og bygningsdetaljer, kunstnerisk utsmykking og inventar dokumentert. Arkeologiske utgravninger kom for alvor i gang i 1920-årene, og en rekke av landets mest betydelige middelaldermonumenter, borger og store klosteranlegg ble utgravd. Fra 1950 ble det også utført utgravinger under kirkegulv.

Utviklingen i Norge er nokså parallell til Danmark. Arkitekten og arkeologen Gerhard Fischer foretok for eksempel utgravninger og undersøkelser i Gamlebyen i Oslo og dessuten av en lang rekke kirker, klostre og borganlegg i ulike deler av landet. Senere fulgte andre opp med undersøkelser under gulvet i middelalderkirker.

En første endring i synet på middelalderen og dens monumenter kom rundt 1900. Monumentene ble nå oppfattet som historiske dokumenter som kunne avspeile en lang og komplisert historie, og interessen for deres funksjon økte. I mellomkrigstiden vokste middelalderarkeologi gradvis frem som en egen disiplin. Til å begynne med ble virksomheten oppfattet som komplementær i forhold til de skrevne tekster.

I oppbyggingsarbeidet etter andre verdenskrig ble det organisert stortstilte arkeologiske prosjekter i mange av de europeiske middelalderbyene. Byundersøkelsene i Norge omfatter Kaupang i Vestfold, Gamlebyen i Oslo, Skien, Tønsberg, Bergen og Trondheim. Det har også vært undersøkelser i kaupangene Kaupanger i Sogn, Borgund og Veøy i Møre og Romsdal og Vågan i Lofoten. En fokuserte nå – som innenfor forhistorisk arkeologi – i større grad på økonomisk og sosial historie. Også middelalderen på landsbygda har i de seneste årene fått økt oppmerksomhet.

• Burenhult, Göran, red.: Arkeologi i Norden, 1999-2000, 2 b., isbn 91-27-07345-9, Finn boken
• Greene, Kevin: Archaeology : an introduction, 4th ed., 2002, isbn 0-415-23354-2, Finn boken
• Olsen, Bjørnar: Fra ting til tekst : teoretiske perspektiv i arkeologisk forskning, 1997, isbn 82-00-22890-8, Finn boken
• Renfrew, Colin & Paul Bahn: Archaeology : theories, methods and practice, 5th ed., 2008, isbn 978-0-500-28719-4, Finn boken
• Trigger, Bruce G.: Arkeologiens idéhistorie, 1996, isbn 82-530-1827-4, Finn boken
• Østmo, Einar & Lotte Hedeager, red.: Norsk arkeologisk leksikon, 2005, isbn 82-530-2611-0, Finn boken