Ludwig van Beethoven. Maleri av F. Kaskeline.

Fri. fri

Ludwig van Beethoven, var tysk, født i Bonn, men virket hele sitt voksne liv i Wien. I sin musikk bygde Beethoven videre på wienerklassikerne Haydn og Mozart, men ville ikke la seg ansette av noen fyrste. Som fri kunstner og som kraftfull og selvkritisk komponist ble han prototypen på romantikkens kunstnergeni. Han ble døv da han var i 30-årene, levde alene og ble oppfattet av mange som en vanskelig personlighet. Ikke noe av dette begrenset hans skaperevne. Beethoven fremstår som en av musikkhistoriens største, ikke minst har hans produksjon stor livskraft innenfor symfonien (som kulminerte med den berømte 9. symfoni), strykekvartetten og klaversonaten.

Slekten er opprinnelig fra Flandern. Beethovens bestefar kom 1733 til Bonn, der han ble hoffkapellmester. Sønnen Johann, Beethovens far, var tenorsanger i hoffkapellet, men alkoholmisbruk førte til at han i 1789 ble avskjediget. Han hadde syv barn, men bare Ludwig og to yngre brødre nådde voksen alder.

Hjemmet var ikke godt, og Beethovens skolegang ble forsømt. Men hans musikalske talent viste seg tidlig, og faren ville gjøre ham til et vidunderbarn som Mozart. Han fikk derfor allsidig musikkundervisning, i klaver, orgel, fiolin, bratsj og teori, først av faren, så av andre middelmådige lærere. 11 år gammel fikk han en utmerket lærer i Christian Gottlob Neefe. Han underviste ham i klaver, orgel, generalbass og komposisjon, gav ham en god teoretisk skolering og førte ham inn i Bachs verden gjennom dennes Das wohltemperierte Klavier, som den gang bare forelå i avskrifter.

Allerede åtte år gammel opptrådte Beethoven offentlig som pianist i Köln. Elleve år gammel gav han konsert i Nederland og tretten år gammel utgav han tre klaversonater. I 1783 ble han cembalist i hofforkesteret og året etter utnevnt til hofforganist. Senere hadde han ingen fast ansettelse, men levde som fri kunstner. 1787 reiste han med støtte fra kurfyrsten til Wien for å studere med Mozart, men måtte etter to uker reise hjem igjen fordi moren ble dødssyk. I 1789 ble han innskrevet ved universitetet. Han hadde etter hvert fått mange venner i de høyere kretser i Bonn.

I 1792 reiste han igjen til Wien og kom ikke senere tilbake til sin fødeby. I Wien fikk han ypperlige lærere i Haydn, Albrechtsberger, Salieri og Johann Baptist Schenk. 1795 gav han ut tre klavertrioer som opus 1 og 3 klaversonater dedisert til Haydn som opus 2.

Wien var på den tid ansett som Europas musikksentrum. Dit kom komponister og utøvende kunstnere fra hele Europa, og det var et rikt konsertliv. Dette miljøet virket meget stimulerende på Beethovens skaperevne, og i årene fremover komponerte han en lang rekke udødelige verker. Han ble snart meget ansett i Wien, ikke minst i høyadelige kretser, og han omgikkes menn som grev Brunswik, fyrstene Lichnowsky, Kinsky, Lobkowitz og erkehertug Rudolf. De tre sistnevnte gav ham til og med en æreslønn på 4000 floriner året. Han fikk også gode honorarer av sine forleggere, og hans klaverelever betalte godt. Han opptrådte ofte som pianist og ble berømt for sitt virtuose, men djerve og temperamentsfulle spill og sine fantasifulle improvisasjoner.

Så tidlig som 1796 merket han svikt i hørselen, og i 1802 skrev han det såkalte Heiligenstadt-testament, der han sier: «Å, dere mennesker som holder meg for fiendtlig, trassig eller misantropisk, hvilken urett dere gjør meg, for dere kjenner ikke den hemmelige årsak». Ørelidelsen tiltok etter hvert. Han søkte leger og prøvde å skjule døvheten, men ble stadig verre. Andre sykdommer kom også til. Beethovens to yngre brødre hadde også slått seg ned i Wien. Johann var dyktig og ble en velholden mann, men Karl lignet på sin far, og han og sønnen skaffet Beethoven meget bryderi og store utlegg. Da broren døde i 1815, ble han formynder for brorsønnen, fikk store utlegg og prosesser på kjøpet. Alt dette gjorde at han trakk seg tilbake, ble ensom, bitter og menneskesky.

I 1814 opptrådte han for siste gang som pianist (få år senere var han helt døv), og i 1824 «dirigerte» han for siste gang en konsert, det vil si at han stod ved dirigentpulten mens koret og orkesteret til hans 9. symfoni ble ledet av to andre. Men hans skaperevne holdt seg frisk, og for ham var komponeringen alt. Helt til sine siste dager var han opptatt med å skape nye verker, som aldri ble ferdige, både en opera, et oratorium og 10. symfoni. I 1826 tok hans sykdommer en alvorlig vending. Lungebetennelse og vattersott (ødem) svekket ham mer og mer, og han døde 1827 i Wien. Han ble begravd på Wäringer Friedhof, men ble i 1888 overført til Zentralfriedhof.

Beethovens skaperprosess deles ofte inn i tre perioder; selv om inndelingen bare må anses som omtrentlig og viser seg noe forskjellig i tid avhengig av sjanger, så er inndelingen tjenlig for å få frem et svært viktig perspektiv på hans skapergjerning: utviklingsperspektivet.

Den første perioden strekker seg frem til 1802, men omfatter ikke de tidligere verkene fra tiden i Bonn. I denne perioden assimilerer Beethoven sin tids musikalske stil og søker seg frem mot et personlig tonespråk. Viktige verker fra denne perioden er de seks strykekvartettene opus 18, de 10 første klaversonatene og de to første symfoniene.

Den andre perioden går frem til ca. 1816 og det som karakteriserer denne perioden er Beethovens kunstneriske selvstendighet. Det er verkene fra denne perioden som ble de viktigste for komponistgenerasjonen etter Beethoven: blant annet symfoni nr. 3–8, operaen Fidelio og klaverkonsert nr. 4 og 5.

Den tredje perioden, der verkene blir mer reflekterende og introverte, omfatter blant annet Diabellivariasjonene, Missa solemnis og 9. symfoni. Generasjonen etter Beethoven oppfattet verkene fra den siste perioden for nyskapende – man stilte seg nærmest uforstående til hans siste strykekvartetter og klaversonater.

Beethovens betydning i musikkhistorien er særdeles stor. Det som hadde vært en drøm for Mozart, ble en virkelighet for Beethoven: selv om han ble støttet av sentrale kunstelskende fyrster, må det være riktig å si at han kunne leve av å komponere uten fast tilknytning til en arbeidsgiver. Dermed frigjorde han den skapende kunstner, slik at den indre skapende nødvendighet fikk være drivkraften.

Han var en formens mester – spesielt viser dette seg i hans behandling av sonate-formen, og symfonien ble i Beethovens hender gjort til det medium som til fulle kunne vise en komponists mesterskap.

Beethoven er fullenderen av den wienerklassiske instrumentale musikkstil, men han forberedte også romantikken i musikken (Schubert, Schumann, Brahms). Man kan si at hans musikk ble grunnlaget for omtrent hele den senere europeiske symfoniske musikk på 1800-tallet, ja, til dels inn på 1900-tallet også. Så allsidig og rik var den.

Opusnr. År
Symfonier:
Nr. 1 i C-dur 21 1799–1800
Nr. 2 i D-dur 36 1801–02
Nr. 3 i Ess-dur, “Eroica” 55 1803–04
Nr. 4 i B-dur 60 1806
Nr. 5 i c-moll, “Skjebnesymfonien” 67 1804–08
Nr. 6 i F-dur, “Pastorale” 68 1807–08
Nr. 7 i A-dur 92 1811–12
Nr. 8 i F-dur 93 1811–12
Nr. 9 i d-moll (med korfinale) 125 1822–24
Leonore-ouverture nr. 2 og 3 72a 1805
Leonore-ouverture nr. 1 138 1805–06
Klaverkonserter:
Nr. 1 i C-dur 15 1798
Nr. 2 i B-dur 19 1795–98
Nr. 3 i c-moll 37 1800
Nr. 4 i G-dur 58 1805–06
Nr. 5 i Ess-dur, “Keiserkonserten” 73 1809
Konsert for fiolin, cello og klaver i C-dur 56 1804
Fiolinkonsert i D-dur 61 1806
Strykekvartetter:
6 kvartetter 18 1798–1800
3 kvartetter, “Rasumowsky” 59 1806
Nr. 10 i Ess-dur 74 1809
Nr. 11 i f-moll 95 1810
Nr. 12 i Ess-dur 127 1822–25
Nr. 13 i B-dur 130 1825
Nr. 14 i ciss-moll 131 1825–26
Nr. 15 i a-moll 132 1825
Nr. 16 i F-dur 135 1825
Grosse Fuge i B-dur 133 1825
Fiolinsonater:
Nr. 5 i F-dur, “Vårsonaten” 24 1801
Nr. 9 i A-dur, “Kreutzersonaten” 47 1803
Klavertrioer:
Nr. 4 i Ess-dur 37 1790–91
Nr. 5 i B-dur, “Erkehertugen” 97 1811
2 cellosonater, C-dur og D-dur 102 1815
32 klaversonater; blant de viktigste er:
Nr. 8 i c-moll, “Pathétique” 13 1798–99
Nr. 12 i Ass-dur (med sørgemarsj) 26 1800–01
Nr. 14 i ciss-moll, “Måneskinnssonaten” 27, nr. 2 1800–01
Nr. 21 i C-dur, “Waldstein” 53 1803–04
Nr. 23 i f-moll, “Appassionata” 57 1804–05
Nr. 26 i Ess-dur, “Les adieux” 81a 1809–10
Nr. 29 i B-dur, for hammerklaver 106 1817–19
Nr. 30 i E-dur 109 1820
Nr. 31 i Ass-dur 110 1821
Nr. 32 i c-moll 111 1822
Die Geschöpfe des Prometheus (ballett) 43 1800–01
Fidelio (opera) 72 1805–14
Egmont (musikk til Goethes skuespill) 84 1809–10
Die Ruinen von Athen (musikk til Kotzebues skuespill) 113 1811
Christus am Ölberge (oratorium) 85 1803–04
Messe i C-dur 86 1807
Missa solemnis 123 1818–23
  • Baker, Anne Pimlott: Ludwig van Beethoven, 2002, isbn 82-496-0164-5, Finn boken
  • Beethoven, Ludwig van: The letters of Beethoven, collected [...] by E. Anderson, 1961, 3 b., Finn boken
  • Beethoven, Ludwig van: Selected letters of Beethoven, ed. by A. Tyson, 1967,Finn boken
  • Geck, Martin: Beethoven, 2003, isbn 1-904341-03-9, Finn boken
  • Landon, H.C. Robbins: Beethoven : his life, work and world, 1992, isbn 0-500-01540-6, Finn boken
  • Lockwood, Lewis: Beethoven : the music and the life, 2003, isbn 0-393-05081-5, Finn boken
  • Solomon, Maynard: Beethoven, 2nd ed., 1998, isbn 0-02-864717-3, Finn boken
  • Stanley, Glenn, red.: The Cambridge companion to Beethoven, 2000, isbn 0-521-58934-7, Finn boken
  • Wyn Jones, David: The life of Beethoven, 1998, isbn 0-521-56878-1, Finn boken

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

10. september 2012 skrev Rune Hokland Madsen

God informasjon om Beethoven. Hr en oppgave på skolen, så jeg bruker denne artikkelen.

10. september 2012 skrev Georg Kjøll

Det er hyggelig å høre, Rune! Lykke til videre med oppgaveskriving. Hilsen Georg

8. november 2012 skrev Mona Karlsen

Hei !Veldig mye nyttig info!Jeg skal skrive om han i et prosjekt og det her var veldig nyttig !Mona(12)

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.