Musikk i Det gamle Hellas

Muse som spiller kitara. Gresk marmorrelieff, 2. årh. f.Kr.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Musikken spilte en fremtredende rolle i de gamle grekernes liv. De viktigste instrumentene var strengeinstrumentet kitara i lyre-familien og blåseinstrumentet aulos. Kithara er knyttet til Apollon-kulten, mens aulos er knyttet til Dionysos-kulten. Terpandros fra Lesbos (ca. 600-tallet fvt.) sang sine episke dikt til kitara-ledsagelse. En musikalsk lyrikk bryter frem med Arkhilokhos fra Paros (ca. 650) og videreføres av blant annet Sapfo og Alkaios (ca. 600). Korlyrikken ble dyrket av Alkman fra Sardes og nådde sitt høydepunkt med Pindar (518–440).

Det mest kjente navn innenfor den rene instrumentalmusikk er aulos-spilleren Sakadas, som i 586 seiret ved de delfiske lekene med en komposisjon som skildret Apollons kamp med dragen.

Av stor betydning innen gresk musikkhistorie er dityrambe, en form for korsang med dans innen Dionysos-kulten. Av dityramben vokser tragedien og komedien frem, med kor, solosang og instrumentalmusikk. Den avrundede plassen hvor koret utførte sin sang ledsaget av rytmisk bevegelse, fikk betegnelsen orkhestra.

Gresk musikk var enstemmig, eller monofonisk, med visse tilløp til heterofon instrumental utsmykning av den sungne melodien. Det ble anvendt bokstavnotasjon med ett system for vokalmusikk og et annet for instrumentalmusikk. De viktigste toneartene var dorisk, frygisk og lydisk. Man sondret videre mellom tre tonekjønn: diatonisk, kromatisk og enharmonisk med bruk av mikrotonalitet.

Det første store navn innen gresk musikkteori og musikkfilosofi er Pytagoras (ca. 570–500 fvt.) med sine teorier om matematiske proporsjoner i musikken og sin lære om sammenhenger mellom musikken, sjelslivet og kosmos. Med Damon og Platon utvikles den musikalske etoslære som begrunner musikkens betydning i fostring og samfunnsliv. Denne læren står sentralt også i Aristoteles' musikkfilosofi, men han legger videre stor vekt på musikkens katarsis-funksjon, og vi finner hos ham også ansatser til en mer typisk estetisk forståelse av musikken. Hans elev, Aristoxenos, betraktes som grunnlegger av den empiriske retning i gresk musikkforståelse.

Bare fragmenter av antikkens greske musikk er overlevert i notasjon, men gresk musikktenkning har spilt en meget fremtredende rolle ned gjennom historien, og en rekke av våre sentrale musikalske termer, som musikk, harmoni, melodi, symfoni og så videre, har sin rot i gresk språk og tenkning.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg