Parthenon

Parthenon

besopha. CC BY 2.0

Parthenon er et tempel på Akropolis i Athen, det mest berømte av alle greske templer. Det ble bygd 447–432 fvt., som første ledd i Perikles-tidens store gjenreisningsprosjekt for Athene-helligdommen på Akropolis. Arkitektene var Iktinos og Kallikrates, mens billedhuggeren Feidias stod for utsmykningen.

Under Parthenon ligger restene av et eldre tempel, det såkalte Før-Parthenon. Det ble påbegynt i 480-årene fvt., før perserkrigene, og ødelagt under disse. En del byggemateriale fra dette templet ble gjenbrukt i det klassiske Parthenon. Nylig er det påvist at det lå et stort tempel på dette stedet allerede tidlig på 500-tallet. Den store, kunstige plattformen som hele sydsiden av Parthenon hviler på, må altså være bygget minst så tidlig.

Det klassiske Parthenon måler 30×69 meter, med 8×17 søyler i søylestillingen rundt. Hele bygningen er av pentelisk marmor, også taksteinene. Bygningen er i dorisk orden, men den har noen joniske trekk, som en sammenhengende billedfrise som løper rundt cellaens utside og fire joniske søyler som sto i et bakre rom. Kanskje var det bakre rommet skattkammeret der felleskassen for det deliske sjøforbundet ble oppbevart, den kontrollerte nemlig Athen. Det var dette rommet som fra først av ble betegnet som Parthenon, senere ble navnet brukt om hele tempelet. Hovedrommet i Parthenon var en vanlig cella utstyrt med doriske søyleganger i to etasjer langs langsidene og på tvers foran den bakre kortsiden. Midt i rommet sto Feidias' 12 m høye Athene-statue i gull og elfenben.

Parthenons egenart skyldes i høy grad en rekke optiske finesser. Bygget har hellinger og kurvaturer i de enkelte bygningselementer som i mange tilfeller ikke kan registreres av øyet, men som er fastslått ved målinger. Disse kunne man få til fordi pentelisk marmor egnet seg godt til finere detaljarbeid, og et meget høyt håndverksnivå. Proporsjonssystemet i frontene ble tilrettelagt for den brede, åttesøylete fronten med høyere og mer tettstilte søyler enn vanlig. Dette proporsjonssystemet ble videreutviklet i senere tempelbygninger.  

Også skulpturutsmykningen har en usedvanlig kvalitet. Den er utført av en rekke billedhuggere, antagelig etter originalutkast av Feidias selv. Gavlene hadde store skulpturkomposisjoner med myter forbundet med tempelgudinnen Athene: Hennes fødsel fra Zeus' panne i østgavlen, og hennes kamp med Poseidon om rollen som Athens skytsgud i vestgavlen. Alle metopene i eksteriøret hadde relieffer med mytemotiver: Gudenes kamp med gigantene i øst, kampen mellom kentaurer og lapither i sør, grekernes erobring av Troja i nord, og athenernes kamp mot amasonene i vest. Frisen rundt cellaen viser antagelig opptoget under panatheneerfesten, som kulminerer i overrekkelsen av en ny kappe for den gamle Athene-figuren i østenden.

Selv om Parthenon er det største og flotteste av Perikles-tidens nye bygninger på Akropolis, og dessuten den man først bygget, ser den ikke ut til å ha hatt noen betydning for kulten i helligdommen. Den har ikke noe eget alter, og kildene har ingen opplysninger om egne festdager eller presteskap. Hovedtempelet på Akropolis, med en eldgammel Athene-figur av tre, var den bygningen vi kaller Erechtheion. Det har derfor vært diskutert om Parthenon egentlig var et fungerende tempel, eller bare en storslagen votivgave uten egentlig religiøs funksjon, men den diskusjonen er problematisk siden vi nå vet at det lå tempelbygg på stedet fra uventet tidlig tid. 

I senantikken ble Parthenon gjort om til kirke, og østgavlens midtfelt ble antagelig ødelagt da. Da ble også Athene-statuen ført til Konstantinopel, og ble siden ødelagt der. I tyrkertiden ble Akropolis brukt som festning og Parthenon som moské og som kruttlager, og bygningen ble sterkt skadet da kruttlageret eksploderte under venetianernes beleiring av Athen i 1687.

I 1801 fikk Lord Elgin (1766–1841), som da var britisk ambassadør i Istanbul, tillatelse av sultanen til å fjerne det meste av Parthenons skulpturer. Det han fikk med seg er nå i British Museum i London. Det som ble igjen, er nå tatt ned og bragt til det nye Akropolis-museet, og erstattet med avstøpninger på bygningen. På grunn av luftforurensning, masseturisme og jordskjelv, har det siden begynnelsen av 1980-årene vært drevet et omfattende restaureringsprogram for Parthenon og Akropolis' øvrige bygninger. Av disse arbeidene er det også kommet betydelige, vitenskapelige resultater, ikke minst for Parthenons vedkommende.

  • J.M. Hurwit, The Athenian Acropolis, 1999 
  • M. Beard, The Parthenon, 2002
  • J. Neils (utg.), The Parthenon, From antiquity to the present, 2005

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.