Håndtegning av Peter Paul Rubens fra 1625–1627

Tegning er trolig det kunstneriske uttrykksmiddelet som har fått størst utbredelse, ikke minst på grunn av sin enkle reproduserbarhet. Dette har gjort at man i mange hundre år har kunnet se tegninger i bøker og periodiske publikasjoner. Tegneteknikk, stil og kvalitet har variert mye. Mange bokillustrasjoner er blitt utført av kjente kunstnere, men de fleste er tegnet av illustratører som ofte er ukjente for et større publikum. Bildet viser et eksempel på den siste typen. Det er en pennetegning laget som illustrasjon til romanen Lærstrømpe av James Fenimore Cooper, utført av Henry Matthew Brock i 1898. Se også bokkunst.

Av /NTB Scanpix ※.

Tegning er betegnelse for de forskjellige arter av kunstnerisk tegning, fremkommet ved frihånd (håndtegning). Tegning kan inndeles etter teknikk: blyant, sølv-, fett- eller kullstift, pastell og kritt. Blekk, tusj, bister og sepia kan brukes med penn og pensel. Iblant benyttes også akvarelltoner eller hvit stift for å fremheve visse partier. Tegningen utføres oftest på papir, men også på andre materialer med hvit, farget eller tonet bunn.

Tegning kan også differensieres på annen måte: Et raskt nedkastet arbeid kalles skisse, et detaljert forarbeid gjerne studie, og større utkast kalles kartong. I de tre siste tilfellene er tegning ikke noe mål i seg selv, men bare et kunstnerisk hjelpemiddel.

Den klassiske inndelingen av tegning som forarbeid til kunstverket inndeles i fire kategorier: pensiero, hvor konsepsjonen tegnes ned i store drag; schizzo, hvor figurer og figurgrupper komponeres; studio, hvor detaljene gjennomarbeides; og til slutt disegno, som er en syntese av tre tidligere stadier av forarbeidet.

Håndtegninger kan også være utført som forelegg for illustrasjoner, eller de kan være selvstendige, endelige kunstverk. Kunstnere kunne også bruke tegninger av sine egne kunstverk som en form for dokumentasjon. En bok med kunstnerens «dokumentasjonstegninger» kalles en Liber Veritatis.

Håndtegningsamlingen ved Nasjonalgalleriet i Oslo er den største samlingen av tegninger i Norge.

Historikk

Som kunstnerisk hjelpemiddel forekommer tegninger allerede i oldtidens Egypt. Fra flamsk og italiensk senmiddelalder er en rekke ypperlige håndtegninger bevart, men først på 1500-tallet blir de tillagt en mer selvstendig verdi. I Italia anlegger Giorgio Vasari og andre håndtegningssamlinger, i Nederlandene blant andre Peter Paul Rubens og Rembrandt, og i 1700-tallets Frankrike oppstår omfangsrike og verdifulle samlinger, for eksempel Pierre Crozats. I våre dager er de gamle mesteres håndtegninger høyt vurdert og gjenstand for forskning, og de fleste større kunstmuseer har samlinger av håndtegninger.

Store samlinger

De største samlingene befinner seg i Louvre, British Museum, Albertina i Wien samt i Firenze, München og Dresden. Også København og Stockholm har betydelige samlinger. I Oslo ble det i 1877 grunnlagt en privat kobberstikk- og håndtegningsamling, som i 1883 fikk lokale i Nasjonalgalleriet og i 1908 ble overtatt av staten og slått sammen med museet under felles administrasjon. Den har sin hovedtyngde i norske tegninger.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Helliesen, Sidsel: Tegnekunst: fra forarbeid til ferdig kunstverk, 1993, isbn 82-525-2789-2, Finn boken
  • Pignatti, Tersio: Master drawings: from cave art to Picasso, 1982, isbn 1-55521-408-8, Finn boken
  • Rosand, David: Drawing acts: studies in graphic expression and representation, 2002, isbn 0-521-77330-x, Finn boken
  • Østby, Leif m.fl.: Norske tegnere, 1987, isbn 82-518-2234-3, Finn boken

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg