søyle

Søyle, frittstående, vertikalt bygningsledd med rundt tverrsnitt og bærende funksjon.

Ifølge den romerske arkitekt Vitruvius Pollio var de eldste søyler trestammer, og planteformer kan ennå merkes i de egyptiske søyler. Skaftet har form av en plantestengel (evt. flere sammenbuntede stengler), og det kronende ledd, Kapitélet, imiterer en bladkrone eller blomst (palme, lotus).

I Mesopotamia, der søylen var kjent fra tidlig tid, gjorde mangelen på stein det nødvendig å lage søyler av tegl. På grunn av materialets svakhet måtte de bli svært tykke (opptil 3 m). Søyler var utbredt i hele den nære Orient. Perserne innførte kapitéler i form av dyreprotomer (fremre del av hodet), og i de store persiske palass-hallene bæres taket av en «søyleskog» (hypostylhaller).

Søylen i det førhistoriske Hellas (Kreta, Mykene) har en interessant form idet den er bredere oppe enn nede. I historisk tid utviklet de greske søyler seg til tre ordener, som fikk stor betydning for senere arkitektur: den doriske, den joniske og den korintiske.

Den doriske søyle er temmelig tung (forholdet nedre diameter: høyde varierer mellom 1:4 i enkelte arkaiske templer og 1:6 i klassiske, da ordenen ble lettere) og står rett på underlaget. Skaftet svulmer lett utad på midten (entasis) og har 16–20 rifler (kannelurer) som støter mot hverandre i skarpe grater. Kapitélet består av et nedre, vulstaktig ledd, echinus, som i tidlig tid var bred og flat, men som senere fikk en strammere form som minner om en overskåret kjegle. Over denne ligger abakus, en plate med kvadratisk tverrsnitt.

Den joniske søyle mangler entasis og har smalere skaft (nedre diameter: høyden = fra 1:8 til 1:13) med flere kannelurer (20–24) som er atskilt med smale render. Skaftet har, i motsetning til det doriske, en basis, som består av vekslende vulster og hulkiler. Mellom kapitélets echinus og abakus er det satt inn et voluttstykke. Voluttenes opprullede ender dekker delvis echinus. Både den doriske og den joniske orden synes å ha blitt utviklet på 600-tallet f.Kr., først i tre og siden i stein. Den doriske søylen er utviklet på det greske fastlandet, mens den joniske er oppstått på de egeiske øyer og kysten av Lilleasia.

Den korintiske orden er først belagt på 400-tallet f.Kr. Søylen ligner den joniske, men kapitélet er kurvformet og dekket med akantusblader i relieff. Fra og med klassisk tid ble det også vanlig med halvsøyler som står mot veggen og hvis funksjon hovedsakelig er dekorativ.

Romerne overtok de tre greske ordener og brukte dem i sin arkitektur sammen med en etruskisk orden, den toskanske (dorisk søyle med base og uten kannelurer). Romerne utviklet også andre søyler, som spiralsøyle og søyle dekket av rankemønstre i relieff, samt kompositt-kapitélet, hvor det joniske og korintiske kapitél smelter sammen.

Middelalderen og den nyere tid har på dette område ikke føyd noe nytt av betydning til oldtidens utvikling. Middelalderen utviklet riktignok ribbesøylen, mens renessansen bygde direkte på antikken. Under barokken fikk særformer som spiralsøyler og sittende søyler en viss kortvarig popularitet, mens klassisismen på 1600-tallet og 1700-tallet særlig anvendte den toskanske søyle. På 1800-tallet ble jernsøylen utviklet; jernet stod fritt frem, men alltid forkledd i en tidligere tids stil. Den base- og kapitélløse søyle tilhører først 1900-tallets betongkonstruksjon.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.