søyle

Søyle er et frittstående, vertikalt bygningsledd med rundt tverrsnitt og bærende funksjon.

Faktaboks

etymologi:
av tysk
også kjent som:

kolonne

De tre klassiske greske søyleordenene samt en egyptisk og en kretisk søyle. Til høyre de tre klassiske greske søylenes kapitéler samt et romersk komposittkapitél.

Av /Store norske leksikon ※.

Historisk utvikling

Egypt

Ifølge den romerske arkitekten Vitruvius Pollio (rundt 75–15 fvt.) var de eldste søylene trestammer, og planteformer kan ennå merkes i de egyptiske søylene. Skaftet har form av en plantestengel (eventuelt flere sammenbuntede stengler), og det kronende leddet, kapitélet, imiterer en bladkrone eller blomst (palme, lotus).

Mesopotamia, Persia

I Mesopotamia, der søylen var kjent fra tidlig tid, gjorde mangelen på stein det nødvendig å lage søyler av tegl. På grunn av materialets svakhet måtte de bli svært tykke, opptil 3 m.

Søyler var utbredt i hele den nære Orienten. Perserne innførte kapitéler i form av dyreprotomer (fremre del av hodet), og i de store persiske palasshallene bæres taket av en «søyleskog» (hypostylhaller).

Hellas

Søylen i det førhistoriske Hellas (Kreta, Mykene) har en interessant form, idet den er bredere oppe enn nede. I historisk tid utviklet de greske søylene seg til tre ordener som fikk stor betydning for senere arkitektur: den doriske, den joniske og den korintiske.

Den doriske søylen er temmelig tung (forholdet mellom nedre diameter og høyde varierer mellom 1:4 i enkelte arkaiske templer og 1:6 i klassiske, da ordenen ble lettere) og står rett på underlaget. Skaftet svulmer lett utad på midten (entasis) og har 16–20 rifler (kannelurer) som støter mot hverandre i skarpe grater. Kapitélet består av et nedre, vulstaktig ledd, echinus, som i tidlig tid var bred og flat, men som senere fikk en strammere form som minner om en overskåret kjegle. Over denne ligger abakus, en plate med kvadratisk tverrsnitt.

Den joniske søylen mangler entasis og har smalere skaft (forholdet mellom nedre diameter og høyde er fra 1:8 til 1:13) med flere kannelurer (20–24) som er atskilt med smale render. Skaftet har, i motsetning til det doriske, en basis, som består av vekslende vulster og hulkiler. Mellom kapitélets echinus og abakus er det satt inn et voluttstykke. Voluttenes opprullede ender dekker delvis echinus. Både den doriske og den joniske ordenen synes å ha blitt utviklet på 600-tallet fvt., først i tre og siden i stein. Den doriske søylen er utviklet på det greske fastlandet, mens den joniske er oppstått på de Egeiske øyer og kysten av Lilleasia.

Den korintiske ordenen er først belagt på 400-tallet fvt. Søylen ligner den joniske, men kapitélet er kurvformet og dekket med akantusblader i relieff. Fra og med klassisk tid ble det også vanlig med halvsøyler som står mot veggen og hvis funksjon hovedsakelig er dekorativ.

Romerne

Romerne overtok de tre greske ordenene og brukte dem i sin arkitektur sammen med en etruskisk orden, den toskanske (dorisk søyle med base og uten kannelurer).

Romerne utviklet også andre søyler, som spiralsøyler og søyler dekket av rankemønstre i relieff, samt komposittkapitélet, hvor det joniske og korintiske kapitélet smelter sammen.

Middelalderen og nyere tid

Middelalderen og nyere tid har på dette området ikke føyd noe nytt av betydning til oldtidens utvikling. Middelalderen utviklet riktignok ribbesøylen, mens renessansen bygde direkte på antikken. Under barokken fikk særformer som spiralsøyler og sittende søyler en viss kortvarig popularitet, mens klassisismen på 1600-tallet og 1700-tallet særlig anvendte den toskanske søylen.

På 1800-tallet ble jernsøylen utviklet. Jernet stod fritt frem, men alltid forkledd i en tidligere tids stil.

Den base- og kapitélløse søylen tilhører først 1900-tallets betongkonstruksjon.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg