Søylerekke. Av . Begrenset gjenbruk

søyle

Olympeion i Athen, et tempel for Zevs, med 17 meter høye korintiske søyler. Fullført av keiser Hadrian 129–132 evt. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005–2007.

Av .

Nike-tempelet på Akropolis i Athen fra slutten av 400-tallet fvt., et lite tempel med joniske søyler

Apollon-tempelet i Korint, dorisk tempel fra cirka 540 fvt. Det greske, frittliggende tempelet og de tre klassiske søyleordnene har hatt stor betydning for senere arkitekturhistorie.

Av .
Lisens: CC BY 2.0

Artikkelstart

Søyle er et frittstående, vertikalt bygningsledd med lang og smal form. Den har i sin klassiske form et rundt tverrsnitt og bærende funksjon.

Faktaboks

Etymologi
av tysk: säule = søyle, støtte, pille
Også kjent som

kolonne

De tre klassiske greske søyleordenene samt en egyptisk og en kretisk søyle. Til høyre de tre klassiske greske søylenes kapitéler samt et romersk komposittkapitél

Av /Store norske leksikon ※.

Generelt

Olav Tryggvason-monumentet på Trondheim Torv
Av /Flickr Commons.
Lisens: CC BY 2.0

En søyle er som oftest selvstendig bærende, men kan også ha en mer ornamental eller symbolsk funksjon i tilknytning til en vegg, der den fysisk bærende funksjonen er mindre fremtredende. Dette kalles degasjert søyle, hvelvsøyle, krabbesøyle, pyntesøyle eller veggsøyle. En søyle skal primært oppta og overføre trykk, men kan også måtte ta opp bøyningsmomenter, som i en rammekonstruksjon.

Tidligere tiders arkitektur har stort sett søyler sammensatt nedenfra og opp av søylebase, søyleskaft og kapitél, for eksempel i egyptisk arkitektur, minoisk arkitektur, klassisk arkitektur, arkitektur i bysantinsk stil, middelalderarkitektur, renessansen, manierismen, barokken, rokokkoen, louis-seize-stilen og empirestilen. Søyleskaftet har sirkulært tverrsnitt, i motsetning til en pille. Søylenes utforming avgjør ordningen av de klassiske arkitekturstilene og viser deres betydning. Vi snakker her om ulike søyleordener. En søyle som strekker seg over to eller flere etasjer, er en form for kolossalorden. En søyle midt i en åpning kalles også trumeau. Flere søyler kan settes tett sammen og betegnes koblet søyle eller søyleknippe. Søyler kan også stå som frittstående elementer utenom bygningssammenheng, som for eksempel minnesøyler og æressøyler. Olav Tryggvason-monumentet på Trondheim Torv (1921) er et godt eksempel på dette.

Søyle- og takkonstruksjon 1959: Ludwig Mies van der Rohes prosjekt for Rom Bacardi S.A. på Cuba, med en kvadratisk takplate på 54 x 54 meter som kassetthimling av forspent betong, båret av åtte korsformede syv meter høye betongsøyler (etter «Byggekunst» 1959, tillegget s. 28).
Søyle
Av .

Historisk utvikling

Egypt

Ifølge den romerske arkitekten Vitruvius Pollio (rundt 75–15 fvt.) var de eldste søylene trestammer, og planteformer kan ennå merkes i de egyptiske søylene. Skaftet har form av en plantestengel (eventuelt flere sammenbuntede stengler), og det kronende leddet, kapitélet, imiterer en bladkrone eller blomst (palme, lotus).

Mesopotamia, Persia

I Mesopotamia, der søylen var kjent fra tidlig tid, gjorde mangelen på stein det nødvendig å lage søyler av tegl. På grunn av materialets svakhet måtte de bli svært tykke, opptil 3 meter.

Søyler var utbredt i hele den nære Orienten. Perserne innførte kapitéler i form av dyreprotomer (fremre del av hodet), og i de store persiske palasshallene bæres taket av en «søyleskog» (hypostylhaller).

Hellas

Søylen i det førhistoriske Hellas (Kreta, Mykene) har en interessant form, idet den er bredere oppe enn nede. I historisk tid utviklet de greske søylene seg til tre ordener som fikk stor betydning for senere arkitektur: den doriske, den joniske og den korintiske.

Den doriske søylen er temmelig tung. Forholdet mellom nedre diameter og høyde varierer mellom 1:4 i enkelte arkaiske templer og 1:6 i klassiske, da ordenen ble lettere. Den står rett på underlaget. Skaftet svulmer lett utad på midten (entasis) og har 16–20 rifler (kannelurer) som støter mot hverandre i skarpe grater. Kapitélet består av et nedre, vulstaktig ledd, echinus, som i tidlig tid var bred og flat, men som senere fikk en strammere form som minner om en overskåret kjegle. Over denne ligger abakus, en plate med kvadratisk tverrsnitt.

Den joniske søylen mangler entasis og har smalere skaft (forholdet mellom nedre diameter og høyde er fra 1:8 til 1:13) med flere kannelurer (20–24) som er atskilt med smale render. Skaftet har, i motsetning til det doriske, en basis, som består av vekslende vulster og hulkiler. Mellom kapitélets echinus og abakus er det satt inn et voluttstykke. Voluttenes opprullede ender dekker delvis echinus. Både den doriske og den joniske ordenen synes å ha blitt utviklet på 600-tallet fvt., først i tre og siden i stein. Den doriske søylen er utviklet på det greske fastlandet, mens den joniske er oppstått på de Egeiske øyer og kysten av Lilleasia.

Den korintiske ordenen er først belagt på 400-tallet fvt. Søylen ligner den joniske, men kapitélet er kurvformet og dekket med akantusblader i relieff. Fra og med klassisk tid ble det også vanlig med halvsøyler som står mot veggen, og hvis funksjon hovedsakelig er dekorativ.

Romerne

Romerne overtok de tre greske ordenene og brukte dem i sin arkitektur sammen med en etruskisk orden, den toskanske (dorisk søyle med base og uten kannelurer). Romerne utviklet også andre søyler, som spiralsøyler og søyler dekket av rankemønstre i relieff, samt komposittkapitélet, hvor det joniske og korintiske kapitélet smelter sammen.

Middelalderen og nyere tid

Middelalderen og nyere tid har på dette området ikke føyd noe nytt av betydning til oldtidens utvikling. Middelalderen utviklet riktignok ribbesøylen, mens renessansen bygde direkte på antikken. Under barokken fikk særformer som spiralsøyler og sittende søyler en viss kortvarig popularitet, mens klassisismen på 1600-tallet og 1700-tallet særlig anvendte den toskanske søylen.

I tradisjonell arkitektur i Norden forekommer søyler av tre i form av staver eller stolper. På 1800-tallet ble jernsøylen utviklet. Jernet stod fritt frem, men alltid forkledd i en tidligere tids stil.

I moderne konstruksjoner av armert betong brukes begrepet søyle om vertikale frittstående støtter med kvadratisk, rektangulært eller sirkulært tverrsnitt. Disse søylene er vanligvis helt enkle, uten basis eller annen artikulering, og bærer vanligvis en bjelke eller drager (som igjen bærer bjelker). Disse bærer igjen et dekke. En slik konstruksjon følger prinsipper kjent fra eldre typer trekonstruksjoner. Men søyle og dekke kan også være utformet etter prinsipper som er mer spesifikke for den armerte betongens muligheter. Slike søyler kan av og til bære et dekke direkte, uten bjelker og dragere, og utgjøre en statisk enhet med dekket (flatdekke). Søylen kan da ha en form for kapitél i form av en øvre, utoverskrånende avslutning og en overgangsplate eller forsterkningsplate øverst.

Den base- og kapitélløse søylen forekommer først i 1900-tallets betongkonstruksjoner. Større søyler eller pillarer av armert betong, ble av Le Corbusier kalt pilotis.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg