Betegnelse på førkolumbiansk sivilisasjon i Mesoamerika. Mayasivilisasjonen utviklet seg i et område som omfatter det som nå er Sør-Mexico (inklusive Yucatán), Guatemala, Belize samt vestlige deler av Honduras og El Salvador.

Det finnes forskjellige regionale stiltradisjoner, og arkeologene skiller diakronisk mellom tre generelle hovedfaser i sivilisasjonens utvikling:

  • førklassisk tid (også kalt den formative periode; ca. 1500 fvt.–150 evt.)
  • klassisk tid (ca. 150–900)
  • postklassisk tid (ca. 900–1524)

Særlig i klassisk tid nådde mayasivilisasjonen et høyt nivå av kunstnerisk og intellektuelt raffinement. Dette skjedde i kontekst av en kompleks politisk utvikling der mange småstater kjempet om regional dominans.

Mayaene utgjorde aldri noe samlet imperium. Småstatene var organisert rundt seremonielle sentre (tempelbyer) med monumental arkitektur som omfattet tempelpyramider, såkalte «observatorier» (som sannsynligvis også fungerte som templer), residenser for eliten («palasser») og som regel en ballspillplass.

Ballspillet var en sport med nær tilknytning til ritualer av politisk og religiøs karakter. I disse seremonielle tempelbyene lot kongene dessuten reise steler (minnesteiner) med basrelieffer og innskrifter, der datoene for deres triumfer angis i henhold til et avansert kalendersystem basert på betydelige astronomiske og matematiske kunnskaper. Mayaenes matematikk var basert på et tjuetallsystem og omfattet bruken av null.

I likhet med andre mesoamerikanske sivilisasjoner hadde mayaene arvet et kalendersystem fra olmekerne basert på samspillet mellom sykluser av ulikt omfang. Den viktigste av disse syklusene var tzolkin, den hellige syklus som omfattet 260 dager, og haab, som tilsvarte det solare år på 365 dager, fordelt på 18 måneder à 20 dager pluss fem «onde dager». Kombinasjonen av datoer i disse to syklusene gir en epoke (et slags «århundre») på 52 år, det vil si det tar så lang tid mellom hver gang en gitt dato repeteres.

Mot slutten av førklassisk tid tok mayaene dessuten i bruk et system av overordnede sykluser som gjør det mulig med historisk tidsregning i egentlig forstand. Ved hjelp av denne såkalte «langtelling» angir innskrifter fra klassisk mayatid nøyaktige datoer med utgangspunkt i et «år null» som tilsvarer året 3114 fvt. Den eldste innskrevne dato av denne typen som man kjenner til, skriver seg fra året 120 evt.

Gjennom klassisk tid ble denne «langtellingskalenderen» brukt til å angi datoer for viktige begivenheter på steler og andre monumenter, blant annet kongetiltredelser og militære seire. Etter at mayaskriften etter hvert er blitt tydet, har det derfor latt seg gjøre å rekonstruere mye politisk historie, særlig fra klassisk tid.

Mayaskriften er den mest avanserte av alle førkolumbianske skriftsystemer. Den er basert på en kombinasjon av flere prinsipper: ideogram (som kinesisk), stavelse (som egyptiske hieroglyfer) og lydtegn eller bokstav (som det latinske alfabet). Inskripsjoner finnes blant annet på steler, keramikk og i manuskripter av en type barkpapir. Fordi spanierne brente det de fant av gudebilder og skrifter, finnes det bare bevart fire originalmanuskripter fra førkolumbiansk tid. De er kjent som Dresden-, Madrid-, Paris- og Troano-codexene.

Tidlig i kolonitiden ble det imidlertid skrevet flere bøker på ulike mayaspråk, men med latinske bokstaver. Disse har vært en viktig kilde til kunnskaper om de gamle mayaenes religion, historie og mytologi. De mest kjente av disse bøkene omfatter Chilam balam-bøkene (skrevet på yukateko) og Popol Vuh (skrevet på k'iche').

Tidlige misjonærer som Diego de Landa på Yucatán skrev også skildringer av kulturene de med brutale midler søkte å endre. Likevel har det vist seg at studier av nåtidige mayakulturer fortsatt kan gi kunnskaper om den gamle mayakulturen. Mange mayatalende folk har en rik folkloristisk tradisjon, og noen grupper praktiserer fortsatt tzolkin-kalenderen, som har røtter tilbake til førklassisk tid eller tidligere.

Mellom 2500 og 1500 fvt. kan det se ut til at mayatalende jordbruksfolk spredte seg fra et kjerneområde i det vestlige guatemalanske høylandet utover store deler av det sørlige Mesoamerika, inklusive hele Yucatán.

Den første tiden ser samfunnsformen til disse maisdyrkende svedjebrukerne ut til å ha vært relativt egalitær, men etter hvert som folketallet økte fikk bosetningene et mer stratifisert preg. Landsbyer tok form rundt små terrasseformede byggverk som tjente som plattformer for altere og senere små templer. Etter hvert utviklet noen slike landsbyer seg til seremonielle sentre med en utpreget monumental arkitektur.

Dette skjedde under innflytelse fra olmek-sivilisasjonen ved Golf-kysten av Mexico, som hadde sin blomstringstid mellom 1200 og 400 fvt. Det kan se ut til at kalendere, hieroglyfisk skrift og rituelle ballspill opprinnelig var olmekiske «oppfinnelser» som i neste omgang ble videreutviklet av mayaene.

I senere del av førklassisk tid (300 fvt.–150 evt.), etter at olmek-sivilisasjonen hadde forfalt, utkrystalliserte det seg stilistiske særpreg i arkitektur og keramikk som gjør det mulig å snakke om en særegen mayatradisjon (til forskjell fra andre mesoamerikanske sivilisasjoner som olmek, teotihuacán osv).

El Mirador (i Petén-skogen, nord i Guatemala) ser ut til å ha vært senter eller hovedstad for et av de mektigste mayarikene i førklassisk tid.

El Mirador og andre tempelbyer som hadde vært dominerende i førklassisk tid, mistet sin makt i løpet av det første århundret av vår tidsregning, og flere ser ut til å blitt helt forlatt. Fra begynnelsen av klassisk tid vokste det imidlertid frem mange nye sentre, særlig i lavlandet ved foten av Yucatán-halvøya. Noen av disse fikk etter hvert imponerende monumentale dimensjoner, blant annet Palenque, Yaxchilán, Calakmul, Uaxactún, Tikal, Caracol og Copán.

Disse tempelbyene var i realiteten seremonielle midtpunkt i bystater som var styrt av dynastier av prestekonger. Mellom disse teokratiene var det et rituelt fellesskap som innebar deltakelse av utsendte delegasjoner i de respektive byenes religiøse fester, men de konkurrerte også om politisk dominans. Noen bystater klarte etter hvert å vinne herredømme over større regioner. Tikal ser for eksempel ut til å ha dominert store deler av Petén gjennom flere hundre år.

Nettopp fordi mayaenes konger pleide å reise daterte minnesteiner, har det vært mulig å fastslå nøyaktig hvor lenge en tempelby har vært i bruk og bebodd. I hele det sentrale lavlandet opphørte reisingen av slike daterte monumenter i løpet av 800-tallet. Folketallet gikk da kraftig tilbake, og det ser ut til at mange av tempelbyene ble helt forlatt. Flere forhold har vært antydet som årsak til dette sammenbruddet. Mange forskere heller nå mot den oppfatningen at de viktigste årsakene har vært av økologisk karakter.

Folkeveksten må ha ledet til avskoging med påfølgende reduksjon av nedbør, våtmarksområder og innsjøer. Mayaene hadde på denne tiden gjort seg avhengige av ulike former for irrigasjonsjordbruk basert på vannressurser som viste seg svært sårbare for klimaendringer. Det har også vært hevdet at globale klimaendringer som satte inn på denne tiden var medvirkende til det økologiske og kulturelle sammenbruddet.

Ettersom ressursene ble knappere, bidrog krig og epidemier sannsynligvis ytterligere til reduksjon av folketallet.

Omkring 900 evt. ser det ut til at de fleste av den klassiske epokens tempelbyer var blitt fraflyttet. Nord på Yucatán-halvøya var imidlertid utviklingen noe annerledes. Her var tempelbyene relativt små i den klassiske epoken, men i postklassisk tid vokste noen av dem til å bli imponerende urbane sentre. Særlig Chichén Itzá ser ut til gjennom en periode å ha vært sentrum for en mektig statsdannelse.

Rundt 1250 overtok Mayapán som det ledende maktsentrum på Yucatán, en posisjon byen holdt frem til 1451. På den spanske erobringens tid var Yucatán-halvøya splittet opp i et stort antall småstater.

I den postklassiske epoken vokste det også frem mektige statsdannelser i høylandet sør i Guatemala, deriblant K'iche'riket, som hadde sitt sentrum i tempelbyen K'umarcaaj (Utatlán; nær Santa Cruz del Quiché). Allerede før den spanske erobringen hadde imidlertid K'iche'riket mistet mye av sin tidligere dominans i regionen.

Blant annet hadde kaqchikelene brutt ut og etablert sin egen hovedstad i Iximché. De ble spaniernes allierte i deres kamp for å underlegge seg K'iche'riket.

Det var først etter at Tenochtitlán og sentrale deler av Mexico var underlagt den spanske kronen at erobringen av mayafolkenes områder tok til. I 1524 ledet Pedro de Álvarado erobringen av K'iche'riket og tilstøtende deler av høylandet i Guatemala.

Store deler av høylandet i Chiapas ble lagt til i 1528, mens områdene mot nord, Verapaz og Yucatán-halvøya, ble erobret noe senere. Man regner Yucatán som erobret i 1547, etter at det såkalte Store opprøret der var slått ned. Lavlandsområdene i det nåværende Chiapas, Petén og Belize forble imidlertid lenge utenfor effektiv spansk kontroll, og Itzá-riket ved Petén-sjøen ble først erobret i 1697.

Den spanske erobringen medførte en sterk nedgang i folketallet, delvis på grunn av erobrernes rå utnyttelse av indiansk arbeidskraft de første årene etter erobringen, men mest på grunn av sykdommer som europeerne brakte med seg og som indianerne manglet resistens mot. Senere ble den overlevende indianske befolkningen organisert i tributtpliktige, men delvis selvstyrte småsamfunn («indianerrepublikker»).

De fleste av disse stod under sterk påvirkning fra den katolske kirkens misjonærer, som innførte mange nye religiøse praksiser, mens de prøvde å komme de gamle til livs. Siden kolonitiden har mange mayagrupper har derfor praktisert religionsformer av blandet katolsk og gammelt mayaindiansk opphav (synkretisme).

Forskjellige grupper av maya har flere ganger, både under kolonitiden og senere, reist opprørsfanen mot styresmaktene. Den såkalte Kastekrigen som brøt ut på Yucatán i 1847, er kanskje den mest omfattende revolten som har vært. Den ble først offisielt avsluttet i 1901, da den meksikanske hæren erobret den siste av opprørslandsbyene (Chan Santa Cruz).

I høylandet Chiapas har misnøye med undertrykkelse og vanskelige levekår flere ganger ført til opprør, blant annet i 1712 og 1869 og sist med det såkalte zapatist-opprøret i 1994. I Guatemala har opprørene som regel vært mer lokale, men under borgerkrigen (1963–96) vant den venstreorienterte geriljaen betydelig oppslutning i noen mayaindianske områder.

I dag teller mayaene over 8 mill., og lever for det meste som småbønder (campesinos), håndverkere og handelsfolk. Bortsett fra wasteko i det nordlige Veracruz er alle de øvrige maya-talende folkene bosatt i et sammenhengende område, som i dag omfatter det sørlige Mexico (statene Chiapas, Tabasco, Campeche, Yucatán og Quintana Roo), Guatemala, Belize og deler av Honduras. Noen befinner seg dessuten som flyktninger eller arbeidsinnvandrere i USA.

I pakt med ulike livsvilkår i forskjellige områder har mayaene utviklet lokale kulturer. Dette gjelder både jordbruksteknikk og håndverksspesialisering. Antall og utvalg av dyrkede vekster varierer med de topografiske forholdene, men maisen er viktigst nesten overalt. Maisen har stor symbolsk betydning, og dyrkingen av mais er fortsatt nært knyttet til tradisjonell religionsutøvelse mange steder. I tillegg utgjør bønner, gresskar og chilipepper det vesentligste av næringsgrunnlaget.

De fleste mayaer har også et hagebruk som blant annet omfatter tomater, jordnøtter, sitrusfrukter, bananer, avokado, fersken og mango. Mange har dessuten husdyr som griser og fjærkre.

Kalkunen, som er av amerikansk opphav, har spesiell betydning som offerdyr. I høylandet i Chiapas har tzotzilene i Chamula spesialisert seg på sauehold og veving. Yucatán er sisalhampens hjemland, og mange mayaer her driver produksjon av henequen eller agave og tilvirkning av hengekøyer, bærenett, tauverk o.l.

Landsbygdsbefolkningen holder mest til i små grannelag med husholdsgrupper organisert på basis av slektskap og tradisjonell stedstilknytning. Politisk og kulturelt er slike lokalsamfunn knyttet til et tettsted (pueblo) som utgjør senteret i en kommune (municipio). Mens noen slike tettsteder har et klart bypreg, er andre nær folketomme utenom tiden for markedsdager og helgenfester. Jo mer urban en kommune er, jo større er i regelen innslaget av ikke-indianske innbyggere.

I de mayaindianske områdene av Mexico og Guatemala har de enkelte kommunene fungert nesten som små «nasjoner» innenfor statens administrative system. Folk identifiserer seg sterkt med sin hjemkommune og ser ofte på folk fra nabokommunen som en slags «utlendinger». I de mest tradisjonelle kommunene (særlig i Chiapas) er lokalstyret dominert av tradisjonelle eldreråd som rekrutterer sine medlemmer på basis av alder og merittering i politiske og religiøse embeter.

Helgenbrorskapene (cofradias) har utgjort et viktig element i denne lokalstyrestrukturen. De fleste steder er imidlertid eldrerådene blitt marginalisert av moderne kommunestyrer som vanligvis domineres av ikke-indianere («ladinoer»).

Jordknapphet er et presserende problem for de fleste mayaindianske småbrukere. Særlig i Guatemala og Chiapas er jorden svært ulikt fordelt, og mye av den disponeres av plantasjer der det dyrkes kaffe og andre eksportprodukter, eller den ligger brakk. Mange høylandsmayaer har på bakgrunn av jordknappheten etablert seg som nyryddere i lavlandet, hvor de i stadig større grad konkurrerer med kvegfarmere om den beste jorden. Mangelen på jord har mange steder ført til konflikter mellom lokalsamfunn og til jordokkupasjoner.

Mayaene er blitt synliggjort de senere årene, ikke minst gjennom den langvarige og særdeles brutale konflikten i Guatemala. Av de ca. 200 000 som døde under borgerkrigen var over 83 % maya. Mange av disse var sivile ofre for regelrette massakrer utført av de militære eller av sivilgarden. Fra 1981 til 1983 ble ca. én million mennesker, de aller fleste mayaer, drevet på flukt fra sine hjemsteder. Noen ble flyktninger i Mexico og andre naboland. De fleste av disse har senere vendt hjem, men i mange lokalsamfunn har sårene fra borgerkrigen vært vanskelige å lege. K'iche'kvinnen Rigoberta Menchú, som i bokform hadde formidlet erfaringer fra borgerkrigen og fra sin oppvekst i et land preget av politisk og kulturell undertrykkelse, ble tildelt Nobels fredspris i 1992.

I 1994 kom zapatist-opprøret i Chiapas i Mexico, der mayabøndene satte makt bak kravene om sosiale og økonomiske endringer. Til tross for forhandlinger og en del innrømmelser fra myndighetene har uroen fortsatt siden, med en rekke sammenstøt mellom soldater og tilhengere av zapatistene.

I Guatemala og Mexico så vel som i Belize og Honduras finnes det i dag dessuten en rekke ulike etnopolitiske organisasjoner. Noen av disse legger stor vekt på å utvikle en felles «maya»-identitet for alle urfolksgrupper som snakker språk tilhørende denne språkfamilien.

  • Henderson, John S.: The world of the ancient Maya, 2nd ed., 1997, isbn 0-8014-8284-4, Finn boken
  • Laughton, Timothy: Mayaene : myter, kunst og levende symboler, 2. utg., 2002, isbn 82-02-21537-4, Finn boken
  • Miller, Mary Ellen: Maya art and architecture, 1999, isbn 0-500-20327-x, Finn boken

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.