Fantasi, det å forestille seg noe som ikke er foreliggende eller sanselig nærværende; samlebetegnelse for all forestillingsvirksomhet som synes mer bestemt av personens indre sjeleliv enn av den konkret foreliggende ytre realitet. Som typiske eksempler på «realitetsfjern» fantasivirksomhet kan nevnes drømmer, dagdrømmer, visjoner og hallusinasjoner. Men fantasien griper også mer direkte inn i vår daglige virkelighet. Vi snakker f.eks. om å «ta fantasien til hjelp» når vi utfyller og rekonstruerer mangelfulle sanseinntrykk og uklare erindringer – hvor vi følgelig også risikerer å fortegne de faktiske forhold (f.eks. i vitneutsagn).

Fantasien kan også komme til uttrykk i måten forskjellige slags materiale og objekter behandles på, slik som i lek, forming og kunstnerisk aktivitet, og ikke minst i tankelivet, som evnen til å danne nye og originale begreper og tankeforbindelser (se kreativ). Fantasi er derfor en forutsetning for all skapende virksomhet og kan være like vesentlig for vitenskapsmannens og oppfinnerens som for kunstnerens arbeid.

I snevrere betydning brukes fantasi om den frie forestillings- og tankevirksomheten som ikke er styrt av hensynet til spesielle praktiske eller teoretiske siktemål. Slik fantasivirksomhet har betydning for den intellektuelle og emosjonelle tilpasning ved at personen får mulighet til å gjenta, bearbeide og tilegne seg nye tanker og erfaringer, og ved å gi avløp for tendenser som ikke får tilstrekkelig utløsning i det daglige liv og arbeid. Fantasi kan derfor være en viktig innfallsport til forståelse av et menneskes behov og følelsesliv. Det er her utviklet spesielle psykologiske metoder (se projektive metoder) som tar sikte på å avdekke sentrale personlighetstrekk gjennom tolkning av personens fantasiprodukter. Fantasiens nære forbindelse med ubevisste prosesser gjør at fantasiytringer ofte kan fortone seg uforståelige og «fremmede», også for personen selv (jfr. ekstraordinære tilstander av «inspirasjon» og «besettelse»). Ikke minst hos barn spiller fantasien en meget stor rolle, og mindre barn kan ofte vanskelig trekke en skarp grense mellom fantasi og realitet. Hos voksne vil svikt i evnen til å foreta et slikt skille bli betraktet som tegn på mental forstyrrelse.

Begrepet spiller en sentral rolle hos Aristoteles, Kant, romantikken og den tyske idealismen. Fantasien er velegnet til å formidle mellom det sanselige og det begrepsmessige fordi den innehar en dobbeltrolle; den er både bundet til et sanselig materiale som den arbeider med, samtidig som den kan forme det og gå utover det sansemessig gitte.

    Foreslå endringer i tekst

    Foreslå bilder til artikkelen

    Kommentarer

    Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

    Du må være logget inn for å kommentere.