Romersk mytologi, romersk religion. Religionen spilte en sentral rolle i Romerrikets samfunnsliv og politikk. Som den greske var den romerske religionen utvendig, det vil si rituell og kultisk. Å ære gudene betød først og fremst å gjøre sin skyldighet ved bønn, seremoni og offer. Denne form for religiøsitet gjenspeiler seg i pietas-begrepet. Det defineres av Cicero som «rettferdighet overfor gudene». De kristne lot ordet betegne det fromme sinnelag.

Romersk religion fremtrer som en konservativ videreføring av gammel tradisjon, som resultat av en stadig tilpasning til sterke ytre kulturpåvirkninger, og som forsøk på konsolidering til dels med front mot fremmed religiøsitet.

Som hos grekerne møter man i romersk religion gammel polyteisme i forening med en dominerende «himmelfar» Jupiter Dies-pater (gresk Zevs patér). Rundt Jupiter fantes en mengde guddommer med særskilt kompetanse. Men mer enn for grekerne var gudene for romerne fra først av «makter» med hver sine funksjoner og virkefelt. All virksomhet av betydning måtte ta disse makter med i vurderingen og sikre seg deres velvilje. Religionsutøvelsen tok alltid sikte på å oppnå fredspakt med gudene, pax deum. I alvorlige tilfeller viste maktenes misnøye seg som jærtegn (prodigier); disse gjaldt det å sone for å gjenopprette pax.

Bondens virke og livsvilkår preget den eldste gudeverden med blant annet lares (guder for markene), penates (for forrådskammeret) og arnens gudinne Vesta. Over bondens grensesteiner holdt Terminus vakt, hans dør ble beskyttet av Janus (ianua, 'dør'). Opprinnelig hørte også krigsguden Mars – den viktigste guden etter Jupiter – til her, som gud for det ukjente og ville land utenfor bosetningen. Det var familieoverhodet som hadde ansvaret for å ære disse makter med strenge bønneformularer og seremonier. Kultusen minnet om primitiv renseselses-, beskyttelses- og fruktbarhetsmagi. Skulle husfaren foreta seg noe viktig, tok han varsler fra fuglenes flukt (auspicium).

Den private verdens guder inngikk i og dannet mønster for fellesskapets religion: Vesta innestod med sin evige ild, voktet av vestalinner, for statens beståen; hennes helligdom ved Forum Romanum var Romas arne fra byen ble grunnlagt til kulten ble forbudt på 300-tallet evt. Husfarens varseltydning ble i storsamfunnet ivaretatt av myndighetene, veiledet av augurene.

Så lite personlige som gudemaktene var, hadde den romerske religion ingen egen mytologi. Fra kongetiden var den påvirket fra etruskerne. Deres innflytelse er på enkelte områder knapt til å skille fra den greske, som tidlig gjorde seg gjeldende direkte fra de greske samfunn i Sør-Italia. Gudebilder gjorde sitt inntog, og gudene fikk egne boliger. Størst og viktigst var tempelet på Capitol hvor treenigheten tilsvarte et etruskisk mønster: Jupiter, dronning Juno (kvinnenes viktigste gud) og Minerva (håndverkets guddom). Religiøse fester innstiftet av etruskerne utviklet seg til omfattende folkeforlystelser med liten eller ingen kultforankring. Triumfseremonien til ære for Jupiter forente offisiell kultus og nasjonal maktdemonstrasjon.

Roma gjorde den greske myteskatt til sin egen hånd i hånd med litteraturens og kunstens fremvekst. Alt tidlig under republikken fikk de sibyllinske bøker, en orakelsamling fra Sør-Italia, autoritativ status som ledd i statens religionspolitikk. Greske og fremmede guder ble i enkelte tilfeller regelrett importert på sibyllinsk anbefaling. Til de tidligste hører Apollon og Asklepios (latin Aesculapius) i egenskap av legeguder.

Den upersonlige side viste seg når sentrale samfunnsdyder som troskap (Pietas), ære (Honos) og tapperhet (Virtus) fikk sine helligdommer. Mot slutten av 200-tallet fvt. ble romerne for alvor fortrolige med de olympiske guder som en enhet, og fra Lilleasia kom dyrkelsen av Den store mor (Kybele). Vin- og vegetasjonsguden Bacchus kom med sine ekstatiske riter til å tilfredsstille dypere religiøse behov enn den tradisjonelle kultus. Bacchus-festene ble tidlig forbudt. Forbud og forvisning ble også siden iverksatt når man følte at den sosiale orden, tradisjonelle verdier eller statens sikkerhet var truet av «uromersk» kultus.

En prestestand i moderne forstand var ukjent. Ansvaret for kultusen var for det meste tillagt et tidsbegrenset presteverv som utgjorde et trinn på embetsstigen for det ledende samfunnslag. Viktigst var pontifex-embetet som utgjorde et helt kollegium med vidtgående ansvar for gudsdyrkelsen.

Under Augustus' regime (27 fvt.–14 evt.) ble det gjort forsøk på å reformere et forfallent religionsvesen ut fra gammel tradisjon. Forlengst glemte seremonier ble kunstig fornyet, og templer ble rehabilitert eller nybygd som prangende praktbygg. Personlige religiøse behov ble søkt imøtekommet gjennom kultfelleskap og prosesjoner. Nyreligiøsiteten kom blant annet storstilt til uttrykk gjennom regimets sekularfest år 17 fvt., da den gamle tid ble begravet og en ny æra innviet. Viktigst var innføringen av en offisiell, riktignok moderat form for keiserdyrkelse ca. år 10 fvt. da dyrkelsen av Augustus' skytsånd (genius) kom inn som sentralt innslag i en organisert lokal dyrkning av de vernende larer som «grendeguder». I alle provinser ble det vanlig å kombinere keiseren og gudinnen Roma i en felles dyrkelse. Denne kultus ble sett på som en lojalitetserklæring til Romerriket og dets hersker.

De kristnes vegringer mot utilslørt persondyrkelse og en påtvungen kultus av de gamle guder var den viktigste årsak til kristenforfølgelsene. I og for seg var den offisielle romerske religion forholdsvis tolerant overfor fremmede religioner så lenge de ikke kom i konflikt med statens interesser. Først Isis-, siden Mithrasdyrkelsen vokste til mektige vekkelser og imøtekom til dels de samme religiøse behov som den kristne lære, men uten at motsetningene til den offisielle religion resulterte i forfølgelse. De latinske kirkefedre svarte med hatefulle angrep på den gamle tro (Tertullian, Ambrosius, Augustin), noe som bidro til å forsterke bruddet med den antikke verdens kultur.

Romersk religion fikk en brå slutt da kristendommen seiret, men da var forlengst den gamle statsreligion et ytre skall fjernt fra de religiøse strømninger i store deler av befolkningen.

Romersk gud Gresk gud
Aesculapius Asklepios
Diana Artemis
Dis pater Pluton, Hades
Faunus Pan
Fortuna Tykhe
Juno Hera
Jupiter Zevs
Justitia Dike
Liber Bacchus, Dionysos
Luna Selene
Magna Mater Kybele
Mars Ares
Mercurius Hermes
Minerva Athene (Pallas Athene)
Neptun Poseidon
Orcus Hades
Pax Eirene
Proserpina Persefone
Saturn Kronos
Sol Helios
Venus Afrodite
Vesta Hestia
Vulcanus Hefaistos

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.