Totalitarisme, totalitarianisme, totalitært regime, betegnelse på politiske systemer hvor myndighetene i prinsippet kontrollerer all aktivitet i samfunnet, selv den som foregår i familien.

Totalitarisme innebærer at den offentlige sfære er total – og at det ikke finnes noen legitim privatsfære. Det motsatte av totalitarisme, det vil si fullt fravær av styring og statsmakt, er anarkisme.

I praksis er full totalitarisme knapt mulig, delvis fordi det ville kreve et for stort kontrollapparat og delvis fordi den forutsetter en evne til å styre og koordinere aktiviteter i samfunnet som ikke finnes og endog vanskelig kan tenkes.

Totalitarisme er derfor mer et teoretisk enn et faktisk eksisterende fenomen.

Uttrykket benyttes allikevel om de samfunnssystemer som kommer nærmest og som aspirerer mot total styring. De eksempler som oftest brukes er Tyskland under Adolf Hitler og Sovjetunionen under Josef Stalin.

Det er tvilsomt om andre fascistiske regimer fra mellomkrigstiden eller de sovjetallierte østeuropeiske stater kunne sies å være totalitære. Det samme gjelder trolig også de fleste andre kommunistiske etterkrigsregimer.

Totalitarisme oppfattes ofte som et fenomen fra 1900-tallet. Som årsaker til fenomenet nevnes gjerne fremveksten av militante og intolerante ideologier og utviklingen av tekniske kontrollmidler som kommunikasjons- og transportteknologi og et høyeffektivt militærutstyr.

Det finnes imidlertid eksempler på relativt totalitære styreformer også fra tidligere tider, som zuluhøvdingen Shakas regime, Qin-dynastiet i Kina, Maurya-dynastiet i India og Calvins Genève.

Selv om de tekniske muligheter for styring er blitt bedre, har den tekniske utvikling også vanskeliggjort styringen: Det er blitt lettere å reise og rømme – og det er blitt vanskeligere å hindre farlige ideer å krysse grenser.

Dessuten er det moderne samfunn i seg selv dynamisk, og dette kompliserer kontrollen. Et statisk samfunn stiller kontrollapparatet overfor atskillig enklere oppgaver.

Best ville et totalitært regime fungere hvis myndighetene kunne klare å «bygge styringen inn» i den enkelte borger, det vil si ved at den enkelte blir gjort til en aktiv tilhenger av den offisielle ideologi.

Totalitære regimer legger av denne grunn svært stor vekt på å ha full kontroll over oppdragelse, utdannelse, nyhetsformidling og kunst.

Erfaringer viser imidlertid at dette er atskillig vanskeligere med sekulære ideologier enn med religioner. Calvins Genève og en del islamske stater i nyere tid har derfor kunnet oppnå en større grad av totalitarisme med mindre grad av formell kontroll enn kommunistiske og fascistiske regimer.

  • Øystein Sørensen: Drømmen om det fullkomne samfunn: fire totalitære ideologier - én totalitær mentalitet? Aschehoug, 2010

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.