gemmer

Gemmer. Antikk kamé med portrett av keiser Augustus, innfelt i Lothar 2s kors, fra omkring år 1000. Aachenkatedralens skattkammer. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB Scanpix ※.

Kaméanheng fra 1500-tallet. Anhenget viser en kaméfigur mot en bakgrunn i onyx, med draperier modellert i gull, en meget sjelden kombinasjon, som det bare finnes ca. 20 stykker av i dag. British Museum, London. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB Scanpix ※.

Gemmer er edelstener som er utskåret i dybden (til segl), såkalt intaglio, eller i relieff, kamé. Intaglier fra renessansetiden som er utskåret i to plan, slik at hovedmotivet står mot en kontrastfarget bakgrunn kalles nicolo.

Faktaboks

Etymologi
av latin

Fremstilling

Sannsynligvis ble de eldste gemmene i bløtere steinarter utskåret med meisel, men hardere steiner krevde en annen teknikk. Drillboret, lapidarkunstens viktigste redskap, kom tidlig i bruk. Nå brukes drillbor med forskjellig formede spisser, innsatt med slipestøv, for eksempel diamantstøv, etter steinens hardhetsgrad. Polering foregår med slipeskive innsatt med forskjellig stoff avpasset etter steinens egenart.

Historie

Gemmer kjennes fra 3000-tallet fvt., fra babylonsk, assyrisk og persisk kultur. Sylinderformede seglintaglier var vanlige, som ble rullet av på leirtavler. Skjell og bløtere steinarter, som marmor, steatitt (talk) og senere hardere som basalt, kalsedoner og kvarts, var de vanligste materialene- Motivene var guder, herskere, demoner og hellige dyr og så videre. Ofte ble disse seglene tillagt magisk kraft. Skarabeen, en bille i naturalistisk eller stilisert utforming, med en seglintaglio på den planslepne undersiden, var den viktigste amuletten i Egypt, ved siden av de gemmene som inngikk i seremonielle drakter eller som ble innfattet i møbler eller husgeråd.

Fra Kreta kjennes segl av sylindrisk, pyramidal, kulerund eller rektangulær form med stiliserte figurer og skrifttegn fra de tidligste kulturer, men i minoisk tid fikk gemmene en rik kunstnerisk utforming, med stor variasjon av motiver, mest figurscener. Fra Mykéne kjennes en av de tidligste kameene, en okse i ametyst med seglintaglio på den flate siden. Med den klassiske greske kulturs blomstring nådde lapidarkunsten (steinsliperkunsten) et høydepunkt.

Nøye knyttet til de rådende stilartene, gir gemmene et bilde av tidens kunst og kultur i miniatyr. Mytologi, krig og jakt var hovedmotiver i de greske arkaiske og klassiske gemmene, laget av kalsedon, kvarts, lapis lazuli og så vider. 400- og 300-tallet fvt. regnes som den beste perioden, da hardere steinarter som granat, topas og beryll ble stadig vanligere, og motivkretsen ble beriket med sjangerscener og portretter. Gemmene var ofte signert, og hovedmassen var små intaglier formet som skarabeer. Større, flatere steiner kom etter hvert i bruk, og i hellenistisk tid ble kameer stadig oftere fremstilt. Ved siden av edelstener, var glass et viktig materiale i gemmene.

Gresk teknikk og stil sammen med persiske motiver preget den såkalte gresk-persiske lapidarkunst, men etruskiske gemmer viste både egyptisk og gresk påvirkning. De italiske gemmene var dominert av etruskernes skarabeer, men i de siste 100 årene fvt. ble gresk innflytelse enerådende. Etter hvert kom tallrike greske lapidarer til Roma, og i tiden omkring vår tidsregnings begynnelse var gemmene i hellenistisk stil mote. Fremragende portrettkameer av for eksempel Augustus og hans krets er bevart, foruten av mange ledende personer i de første århundrene evt., ofte signert av greske kunstnere. Mest kjent av de hellenistiske gemmene er den såkalte tazza Farnese, sannsynligvis utført i Alexandria. Denne kameen, i form av en skål, er utført i agat, slik at de forskjellige planene i relieffet har hver sin farge. Samme teknikk kjennetegner de fleste av tidens kameer, og ble den viktigste form for kamé i flere hundre år. Edle stener fra hele verden kom til Roma, og gemmene ble utført i de fleste av de typene edelstener som vi kjenner i dag, ofte for eksempel i zirkon, beryll, peridot og safir, foruten i glass.

Før 200-tallet evt. var lapidarkunsten i nedgang, og i bysantinsk tid og middelalderen fremstilte man bare enklere intaglier til segl eller i forbindelse med magi og religion. Renessansens gjenopplivning av lapidarkunsten resulterte i en stor produksjon av gemmer etter antikkens forbilde, mest agatkameer. Benvenuto Cellini, som levde på 1500-tallet, forteller at folk trodde gemmene var naturdannelser. Antikke greske og romerske gemmer ble også forsynt med rike innfatninger og brukt som smykker.

I siste halvdel av 1700-tallet ble gemmene igjen mote, og tallrike kopier, til dels forfalskninger, av tidligere tiders gemmer ble utført. Hele samlinger av gemmer ble innfattet som parurer og båret som smykker for eksempel ved Napoleons hoff. James Tassie ble berømt for sine gemmer i glass. Utover å støpe kopier av antikke gemmer, utførte han hele serier av portrettgemmer. En kuriositet på gemmenes område var Josiah Wedgwoods kameer i jasperware fra de siste del av 1700-tallet. Interessen for gemmer varte et godt stykke ut på 1800-tallet, og gemmer ble utført i materialer som lava, glass, porselen, steintøy, konkylier, foruten i edelstener.

Våre dagers gemmer er vesentlig intaglier til segl, for eksempel med bokstaver og heraldiske motiver. Gemmer produseres som turistsuvenirer, for eksempel kameer i konkylier i Italia, og skarabeer i Egypt.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg