mote

Klesmotens historie kan følges tilbake til annen halvdel av 1300-tallet da en ny, kroppsnær drakt ble introdusert både for kvinner og menn. Fra da av ble det utviklet drakttyper som fikk internasjonal betydning og som spredte seg ut over Europa fra toneangivende kretser i de landene som var ledende politisk, økonomisk og kulturelt. I dag er vi vant til at motene stadig skifter og at vi raskt får kjennskap til hva som er moderne gjennom motejournaler, ukeblad, film og fjernsyn. Før man fikk dette kommunikasjonsnettet, gikk moteskiftningene langsommere og fikk ikke den samme internasjonale spredningen.

Gjeldende moter var lenge forbeholdt samfunnets øvre skikt. Moten ble skapt for, og delvis av, kretsen rundt kongehus, adel, høyere embetsmenn og militære. Etter hvert kledte også enkelte velstående borgere seg moteriktig, en tendens som forsterket seg på 1700-tallet. Den lavere middelklasse begynte for alvor å kjøpe motepregede klær på 1800-tallet, men først da konfeksjonsindustrien på 1900-tallet kunne produsere store mengder klær til rimelig pris, nådde moten ut til de brede lag av befolkningen i Europa, USA og andre vestlig orienterte land. Konfeksjonsindustrien har altså spilt en betydelig rolle for spredning av klesmoter på 1900-tallet, men hvordan ble moteklærne laget tidligere? En del av dem var også da masseprodusert. Konfeksjonsindustrien var for eksempel i startfasen på begynnelsen av 1800-tallet. Den skjøt fart i 1860-årene, da symaskinen langsomt ble mer vanlig, og hadde en sterk vekst i årene mellom 1890 og 1910.

Allerede i middelalderen hadde det vært et visst marked for ferdigsydde klær, blant annet til soldater, men de fleste klær ble den gang sydd av skreddere til individuelle kunder. Kundene kom vanligvis selv med tøyet som skulle brukes, mens skredderverkstedene hadde sine egne mønstre som det ble sydd etter. Frem til 1800-tallet hadde skredderne, i samspill med sine mest moteinteresserte, nyhetssøkende kunder, en nøkkelrolle i utviklingen av nye moter både for kvinner og menn. Skredderne fortsatte å være viktige for mannsmoten utover på 1800- og 1900-tallet, men deres rolle innen kvinnemoten ble overtatt først av syersker, senere av de store motehusene.

I løpet av 1700-tallet var kvinner blitt stadig mer engasjert i fremstillingen av enklere, løstsittende klesplagg. Da syerskene fra begynnelsen av 1800-tallet nesten helt overtok fremstillingen av kvinneklær, bygde enkelte av dem opp store systuer med mange ansatte. Lederne for disse systuene skapte sjelden nye moter på egen hånd, men fikk hjelp av sine kunder som kom med ønsker om hvordan klærne skulle se ut. Noen av systuene benyttet seg dessuten av profesjonelle illustratører som leverte dem drakttegninger de kunne sy etter.

En moteskaper i vår forstand av ordet dukket først opp i 1857 da engelskmannen Charles Frederick Worth åpnet motehus i Paris. Worth tegnet selv alle motehusets antrekk. Han regnet seg som kunstner, og ble anerkjent som det. Motehuset, som dominerte moten frem til Worths død i 1895, fikk snart følge av andre, tilsvarende motehus. Noen av dem var ledet av kvinner, andre av menn, og klærne de laget befestet stillingen Paris hadde som ledende moteby.

Frem til 1960-årene var det de kjente motehusene i Paris som skapte den internasjonale moten. Deres haute couture-kolleksjoner, som de allerede i 1896 var blitt enige om å presentere to ganger årlig, var toneangivende og ble etterlignet av andre motehus, av konfeksjonsindustrien og av syersker verden over. Motehusene i Paris hadde den modne kvinne som sin viktigste målgruppe. I annen halvdel av 1960-årene utfordret unge, engelske designere motehusene og skapte klær som var tilpasset ungdommen i gaten. Ved det skapte de et helt nytt mangfold i moten. Ikke uventet ble derfor «kle deg som du vil» et slagord for mange.

De store motehusene er fortsatt viktige for utviklingen av klesmoten, men firmaene i Paris er ikke lenger enerådende. I flere tiår har de konkurrert med andre, først og fremst i Milano, London, New York og Tokyo. Motehusene lager ofte både haute couture-klær for den individuelle kunde og finere konfeksjonsklær, såkalt prêt-à-porter. Dette startet de for alvor med i Paris i 1960-årene for å møte utfordringene fra nye designere som signerte masseproduserte klær med sine navn. Hver kolleksjonstype presenteres to ganger årlig, henholdsvis i januar og juli, og i mars og oktober. Visningene får stor pressedekning og prêt-à-porter-klærne spres senere til forretninger verden over. Haute couture-klær derimot lages til stadig færre kunder og virksomheten holdes bare i live fordi den skaper reklame for motehusenes andre produkter.

Store deler av den vanlige konfeksjonsindustrien lar seg påvirke av motehusenes kolleksjoner. Konfeksjonsmoten har ofte en produksjonstid på mer enn et år, og det er derfor vanskelig å få den like dagsaktuell som haute couture- og prêt-à-porter-moten. Den lange produksjonstiden har mange årsaker. En av dem er at en stadig større del av Europas og USAs konfeksjonsklær siden 1960-årene er blitt sydd i fjerntliggende land, først og fremst i Østen.

I tillegg til motehusenes kolleksjoner og konfeksjonsindustriens produkter er den såkalte gatestilen et viktig element i dagens motebilde. Gatestil vil si klesstiler som skapes i bestemte grupper av ungdom og yngre voksne, grupper som deler livsoppfatning, interesser og musikk. Gatestilene, som har forekommet sporadisk fra 1940-årene av, skiller seg sterkt ut fra de klesstilene folk flest bruker, og er i stadig endring. De er en livskraftig del av det totale motebildet og har påvirket flere av motehusenes kolleksjoner samt konfeksjonsindustrien. London, Berlin og New York er byer hvor gatestilen i særlig grad utfolder seg.

Selv om deler av moten i dag skapes på gaten, er det fremdeles de store internasjonale motehusene som byr på det ypperste innen design og søm. Motehusene innledet 1990-årene med en gnistrende fargesterk kvinnemote med vekt på feminine linjer. Dagligklærne var sugende trange med unntak av enkelte vide kåper, skjørtene var bortimot lårkorte og skulderbredden moderat sammenlignet med hva den var i 1980-årene.

Den korte, kroppsnære moten har dominert haute couture- og prêt-à-porter-kolleksjonene, men fra 1991 kom skjørt som stanset mellom kneet og ankelen inn som alternativ. De lange skjørtene ble sammen med videre fasonger tatt opp av konfeksjonsindustrien, blant annet i de nordiske landene. Viktige temaer har vært erotikk og orientalisme, fortid og fremtid. Både kvinne- og mannsmoten har lagt ny vekt på det sensuelt erotiske. Klærne fremhever feminine eller maskuline trekk, de har ofte åpninger som lar den nakne huden komme til syne, eller er sydd av transparente tøytyper. Den overdådige orientalismen som har vært typisk for deler av selskapsmoten, har også hatt visse erotiske elementer. Japanske moteskapere står for en annen side av periodens orientalisme med enkle, ofte etnisk pregede antrekk. Japanerne er ellers blant de moteskaperne som retter seg mest bevisst inn mot fremtiden, med futuristiske kolleksjoner hvor det eksperimenteres med former, farger og materialer.

Tilbakeskuende klesmoter har vært vel så vanlige som de fremtidsrettede. De såkalte retro-motene har blant annet hentet inspirasjon fra 1930- og 1950-årenes glamour, fra 1960-årenes minimalistiske minimote, fra 1970-årenes discoglitter med platåsko og slengbukser og fra 1980-årenes vide plagg. En del av retro-motene er nesten rene kopier av sine forbilder. Når dagens designere bruker motehistorien, løsriver de den likevel fra sin opprinnelige betydning og stiliserte sammenheng, og kommenterer ved det sin egen tid slik alle moteskapere gjør det.

Norsk mote har opplevd en gledelig utvikling fra 1990-årene. En rekke yngre motedesignere har etablert seg med egne virksomheter og lager dels klær direkte til kunder, dels konfeksjonsklær i små serier.

• klesdrakt

• Peacock, John: Klesdrakten : en kavalkade gjennom 4000 år, 1993
• Peacock, John: Moten i det 20. århundre, 1994