mote

Klesmotens historie kan følges tilbake til annen halvdel av 1300-tallet da en ny, kroppsnær drakt ble introdusert både for kvinner og menn. Etter det har det blitt utviklet drakttyper med internasjonal betydning og som har spredt seg ut over Europa fra toneangivende kretser i de landene som var ledende politisk, økonomisk og kulturelt. I dag er vi vant til at motene stadig skifter og vi får raskt kjennskap til hva som er moderne gjennom motejournaler, ukeblad, film , fjernsyn og aller mest sosiale medier. Før vi fikk dette kommunikasjonsnettet gikk moteskiftningene langsommere og fikk ikke den samme internasjonale spredningen. Som et eksempel kan motedukkene som ble introdusert av dronning Isabella av Bayern og som var hovedkilden til moteinspirasjon fram til motejournalene kom på 1800-tallet.

Gjeldende moter var lenge forbeholdt samfunnets øvre sjikt. Moten ble skapt for, og delvis av, kretsen rundt kongehus, adel, høyere embetsmenn og militære og hadde også som misjon å vise brukerens sosiale status. Etter hvert kledte også enkelte velstående borgere seg moteriktig og denne tendensen forsterket seg på 1700-tallet.

Den lavere middelklasse begynte for alvor å kjøpe motepregede klær på 1800-tallet, mens de brede lag av befolkningen i Europa, USA og andre vestlig orienterte land kom etter på 1900-tallet. Da kunne konfeksjonsindustrien produsere store mengder klær til rimelig pris og moten ble lettere tilgjengelig.

Men hvordan ble moteklærne laget tidligere? Ble alt håndsydd etter kundens mål eller ble klær masseprodusert? Konfeksjonsindustrien ble etablert på begynnelsen av 1800-tallet og skjøt fart i 1860-årene. På denne tiden ble symaskinen langsomt ble mer vanlig, og industrien hadde en sterk vekst i årene mellom 1890 og 1910.

Allerede i middelalderen var det et marked for ferdigsydde klær blant annet til soldater, men de fleste klær ble sydd av skreddere til individuelle kunder. Kundene kom vanligvis selv med stoffet som skulle brukes mens skredderverkstedene hadde sine egne mønstre som det ble sydd etter. Frem til 1800-tallet hadde skredderne i samspill med sine mest moteinteresserte, nyhetssøkende kunder en nøkkelrolle i utviklingen av nye moter både for kvinner og menn. Skredderne fortsatte å være viktige for mannsmoten utover på 1800- og 1900-tallet, men deres rolle innen kvinnemoten ble overtatt først av syersker, senere av de store motehusene.

I løpet av 1700-tallet var kvinner blitt stadig mer engasjert i fremstillingen av enklere, løstsittende klesplagg. Da syerskene fra begynnelsen av 1800-tallet nesten helt overtok fremstillingen av kvinneklær, bygde enkelte av dem opp store systuer med mange ansatte. Lederne for disse systuene skapte sjelden nye moter på egen hånd, men fikk hjelp av kunder som kom med ønsker om hvordan klærne skulle se ut. Noen av systuene benyttet seg dessuten av profesjonelle illustratører som leverte dem drakttegninger de kunne sy etter.

Den første moteskaper i vår forstand av ordet er engelskmannen Charles Frederick Worth som åpnet motehus i Paris i 1857. Worth tegnet selv alle motehusets antrekk og kledde blant annet opp keiserinne Eugenie. Han regnet seg som kunstner og ble anerkjent som det. Motehuset som dominerte moten frem til Worths død i 1895, fikk snart følge av andre, tilsvarende motehus. Noen av dem var ledet av kvinner, andre av menn, og antrekkene de laget befestet stillingen Paris hadde som ledende moteby.

Frem til 1960-årene var det de kjente motehusene i Paris som skapte den internasjonale moten. Deres haute couture-kolleksjoner som ble presentert to ganger årlig var toneangivende og ble etterlignet av andre motehus, konfeksjonsindustrien og av syersker verden over. Motehusene i Paris hadde den modne kvinne som sin viktigste målgruppe. men i 1960-årene utfordret unge, engelske designere som Mary Quant og Biba-motehusene. De designet klær som var tilpasset ungdommen i gaten og skapte et helt nytt mangfold i moten. Ikke uventet ble derfor «kle deg som du vil» et slagord for mange.

De store motehusene er fortsatt viktige for utviklingen av klesmoten, men firmaene i Paris er ikke lenger enerådende. I flere tiår har de konkurrert med andre, først og fremst i Milano, London, New York og Tokyo. Motehusene lager ofte både haute couture-klær for den individuelle kunde og finere konfeksjonsklær, såkalt prêt-à-porter. Dette startet de for alvor med i Paris i 1960-årene for å møte utfordringene fra nye designere som signerte masseproduserte klær med sine navn. Hver kolleksjonstype presenteres to ganger årlig, henholdsvis i januar og juli, og i mars og oktober. Visningene får stor pressedekning, og prêt-à-porter-klærne spres senere til forretninger verden over. Haute couture-klær lages til stadig færre kunder, og virksomheten holdes bare i live fordi den skaper reklame for motehusenes andre produkter.

1960-tallet ble avsluttet med hippiebevegelsen og en overgang til syttitallets unisex-mote hvor kvinner og menn brukte samme modeller. Det var fokus på myke stoff, slengbukser , høyhalsede gensere og strikkede og heklede plagg i sterke farger. Håret var langt og glatt, og det generelle inntrykket var en anti-mote som i seg selv var en like sterk trend som det neste tiårets skulderputer. For den vestlige verden var åttitallet en økonomisk opptur, noe som gjenspeilte seg i klesmoten. Håret ble høyere, skjørtene kortere og smykkene større. Alt vitnet om materiell velstand, og amerikanske såpeserier som Dynastiet og Dallas skapte trender. Det norske motemagasinet Tique ble første gang utgitt i 1983 og var en viktig del av det norske motemiljøet fram til 2008.

Nittitallet tonet det hele ned. Jappetiden var over og både klær og hår ble mindre ekstravagant. Amerikansk ungdomskultur var fremdeles en kilde til inspirasjon, men nå var det grunge, tv-serien Friends, store ullgensere og sko med tykke såler som var toneangivende

I dag er det vanskelig å peke på en enkelt trend. Store deler av den vanlige konfeksjonsindustrien lar seg påvirke av motehusenes kolleksjoner. I dag tar det kortere og kortere tid fra en trend vises på en haute couture-visning til kopier selges i billigbutikker. Bilder spres gjennom mobilkameraer og sosiale medier og de store motehusene kjemper en innbitt kamp mot piratkopier av vesker, solbriller og annet tilbehør og kopier av plagg.

Vi ser også at tilbakeskuende klesmoter har vært vel så vanlige som de fremtidsrettede og retro og vintage er viktige begrep for den motebevisste. Disse trendene har hentet inspirasjon fra 1930- og 1950-årenes glamour, fra 1960-årenes minimalistiske minimote, fra 1970-årenes discoglitter med platåsko og slengbukser og fra 1980-årenes vide plagg. En del av retro-motene er tilsynelatende rene kopier av sine forbilder. men passformen er tilpasset dagens kropper og har en litt annen passform.

I tillegg til motehusenes kolleksjoner og konfeksjonsindustriens produkter er den såkalte gatestilen et viktig element i motebildet og vi ser at under de haltårlige moteukene er det stort fokus på hva tilskuerne ifører seg. Gatestil er klesstiler som skapes i grupper av ungdom og yngre voksne og som ikke følger dagens motetrender. Fenomenet har forekommet sporadisk fra 1940-årene av og skiller seg sterkt ut fra de klesstilene folk flest bruker. Det er en livskraftig del av det totale motebildet og har påvirket flere av motehusenes kolleksjoner samt konfeksjonsindustrien. London, Berlin, Tokyo og New York er byer hvor gatestilen i særlig grad utfolder seg.

Norsk mote har opplevd en rivende utvikling fra 1990-årene. Dette kan ses i sammenheng med en stadig større kjøpekraft i befolkningen og ikke minst etableringen av moteskolen Esmod i Oslo. Esmod er opprinnelig en fransk skole som underviser i søm og design og som har filialer over store deler av verden. Norske studenter som ville utdanne seg innen mote måtte tidligere reise utenlands, men med etableringen av en slik skole i Oslo ble det norske motemiljøet stadig større.

I tillegg til at flere av elevene derfra opplever stor suksess i utlandet har flere etablert seg som klesdesignere i Norge. Noen driver målsøm etter haute couture-prinsipper mens andre driver konfeksjonssøm. Det norske merket Moods of Norway og designeren Peter Dundas er gode eksempler på at norsk mote og norske designere har suksess i utlandet. Her hjemme har Mette Møller, Cecilie Melli og Tina Steffenak Hermansen gjort suksess med sine design.

Gatemoten og den raske omsetningen av klær gjør at motebildet er mer mangefasettert og skiftende enn tidligere, og vårt forhold til klær er i endring. I dag snakes det om det grønne skiftet og en endring bort fra bruk -og-kast-mentaliteten som har hatt en fremtredende plass i tekstilindustrien de siste tiårene. Flere motehus, blant annet Gucci, varslet høsten 2020 at de ønsker å satse på mer bærekraftig mote og vil gå bort fra dagens ordning med kolleksjoner og nye trender hvert halvår.

• klesdrakt
• tekstil
• haute couture

• Peacock, John: Klesdrakten : en kavalkade gjennom 4000 år, 1993
• Peacock, John: Moten i det 20. århundre, 1994