Norges sentralbank ble opprettet ved stortingsvedtak 15. februar 1816 og grunnlagt 14. juni samme år, to år etter grunnlovsforsamlingen på Eidsvoll. Frem til da hadde ikke Norge hatt et selvstendig pengevesen, men var en del av det danske pengevesen. Før denne tiden hadde aldri ønsker fra handelsborgerskapet om en egen norsk bank blitt imøtekommet; de måtte derfor få sin finansiering i utlandet.
Norges Bank skulle legge grunnlaget for et eget norsk penge- og kredittvesen. Ifølge Lov om pengevesen av 1816 skulle den norske mynten være spesidaler (= 120 skilling). Norges Bank fikk monopol på å skrive ut sedler, totalt inntil det dobbelte av et grunnfond på 2–3 millioner spesidaler.
I utgangspunktet var det meningen at grunnfondet skulle finansieres ved frivillig aksjetegning. Da man ikke lykkes med dette, ble det i stedet besluttet å skrive ut en særskatt utlignet etter formue. Denne sølvskatten, som ble særdeles upopulær blant folk flest, kunne i utgangspunktet bare betales i sølv eller gullmynt. Vansker med å få inn skatten gjorde at man vedtok en kongelig resolusjon som sa at innskuddene også kunne betales i sedler. Det tok 14 år før den var fullt innbetalt.
I motsetning til i dag, hvor Norges Bank er i offentlig eie, skulle den nye banken være i privat eie, men var underlagt Stortingets kontroll. Dette var en vanlig organisering. De fleste seddelbanker, selv de som nøt godt av seddelmonopol, var privateide institusjoner som forvaltet et offentlig gode. Hovedsetet ble lagt til Trondheim. Den nye nasjonalbanken skulle være såkalt låne-, giro-, og depositobank med seddelutstedelsesrett. Tradisjonelle bankaktiviteter, som pengeutstedelse og utlån, begynte ikke før 1818. I en mellomperiode ble pengeutstedelse gjennomført av Christiania-avdelingen av den danske Rigsbank, som ble opprettet i 1813.
Norges Bank skulle kunne gi utlån til private, men lånene kunne ikke være av lengre varighet enn seks måneder. Bankens ledelse hadde liten erfaring med bankdrift og tok ingen sjanser med aksjonærenes midler. Forretningsmenn med langsiktig lånebehov ble derfor tvunget ut av landet for å låne penger. Frem til krisen i 1857, da Den norske Creditbank ble opprettet, var det såkalt «blanco-kredit» hos bankierhus i London og Hamburg som var næringslivets viktigste kredittkilde. Norges første sparebank, Christiania Sparebank, ble opprettet i 1822, men heller ikke den rettet seg mot næringslivets behov.
Kommentarer (1)
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.