Norges Bank er sentralbanken i Norge. Den ble opprettet ved stortingsvedtak 15. februar 1816, og grunnlagt 14. juni samme år. Norges Bank har enerett til å utstede pengesedler i Norge og er et rådgivende organ for norske myndigheter.

Norges Bank holder til i Oslo, hvor den flyttet inn i et nybygg i 1986. Den hadde i 2014 omtrent 760 ansatte. Sentralbanksjef fra 2011 er Øystein Olsen. Han etterfulgte Svein Gjedrem.

Norges Banks viktigste funksjoner er:

1) Seddelutstedelse. Banken har enerett på utstedelse av pengesedler i Norge.

2) Bankenes bank. Norges Bank tar imot innskudd fra og yter lån til andre banker. Bankenes innskudd danner grunnlag for oppgjør bankene imellom. Lån fra Norges Bank er et viktig ledd i reguleringen av bankenes likviditet.

3) Sentral valutabank. Norges Bank holder en valutareserve for å sikre ordnede betalingsforhold mellom Norge og utlandet. Valutareservene består vesentlig av rentebærende verdipapirer i utenlandsk valuta og innskudd i internasjonale banker med høy kredittverdighet. Norges Bank kjøper og selger valuta for å holde en stabil verdi på norske kroner i internasjonale valutamarkeder.

4) Statens bankforbindelse. Statens likvide midler holdes vesentlig som innskudd i Norges Bank, og banken utfører bankforretninger for staten. Videre ivaretar Norges Bank den operative forvaltningen av Statens pensjonsfond utland på vegne av Finansdepartementet.

5) Effektive betalingssystemer. Norges Bank har et overordnet ansvar for betalingssystemene i Norge. I sentralbankloven står det at banken skal fremme et effektivt betalingssystem innenlands og overfor utlandet.

Norges Bank utgir omfattende årsberetninger og kvartalsskriftet Penger og Kreditt.

Bankens organisasjon og prinsippene for dens virksomhet har hele tiden vært fastlagt ved lover vedtatt av Stortinget. Någjeldende lov er lov om Norges Bank og pengevesenet (sentralbankloven) av 24. mai 1985, som avløste en lov av 23. april 1892.

Sentralbankloven bestemmer at banken er et rådgivende organ for myndighetenes penge-, kreditt- og valutapolitikk. Norges Bank skal utøve sin virksomhet i samsvar med de økonomisk-politiske retningslinjer som er fastsatt av statsmyndighetene.

Regjeringen kan gi pålegg til banken, men dette må skje gjennom vedtak i statsråd, og vedtakene skal straks meldes til Stortinget. Denne instruksjonsretten er hittil ikke blitt benyttet, og Norges Bank må sees som en forvaltningsbedrift med relativt stor handlefrihet.

Det er bare gjort mindre endringer i sentralbankloven etter at den ble vedtatt i 1985. Forarbeidet til loven begynte på 1960-tallet. Nye og endrede oppgaver for sentralbanken, samt endringer i den økonomiske politikken hjemme og ute, har gitt behov for en ny sentralbanklov.

Finanskrisen har blant annet endret syn på hva som er riktig vektlegging i pengepolitikken, og sentralbanken har fått nye mål og oppgaver innen makroregulering og finansiell stabilitet. Det ble i april 2015 satt ned et utvalg som skal se på en ny sentralbanklov, og som skal avlevere sin rapport innen 10. april 2017. Utvalget skal vurdere styringsstrukturen for Norges Bank og forholdet mellom Norges Bank og statsmyndighetene. Utvalget skal ledes av tidligere finansråd og sentralbanksjef Svein Gjedrem.

Banken ledes av et hovedstyre på 7 medlemmer, heriblant sentralbanksjefen og visesentralbanksjefen. Hovedstyret, som oppnevnes av Kongen (regjeringen), har den utøvende og rådgivende myndighet etter sentralbankloven.

Representantskapet fører tilsyn med at reglene for Norges Banks virksomhet blir fulgt. Representantskapet har 15 medlemmer som velges av Stortinget.

Spesidaler fra 1816.

av Fingalo/Wikimedia commons. public domain

Norges sentralbank ble opprettet ved lov i 1816, to år etter grunnlovsforsamlingen på Eidsvoll. Frem til da hadde ikke Norge hatt et selvstendig pengevesen, men var en del av det danske pengevesen. Før denne tid hadde aldri ønsker fra handelsborgerskapet om en egen norsk bank blitt imøtekommet, de måtte derfor få sin finansiering i utlandet.

Norges Bank skulle legge grunnlaget for et eget norsk penge- og kredittvesen. Ifølge Lov om pengevesen av 1816 skulle den norske mynten være spesidaler (= 120 skilling). Norges Bank fikk monopol på å skrive ut sedler, totalt inntil det dobbelte av et grunnfond på 2-3 millioner spesidaler.

I utgangspunktet var det meningen at grunnfondet skulle finansieres ved frivillig aksjetegning. Da man ikke lykkes med dette, ble det i stedet besluttet å skrive ut en særskatt utlignet etter formue. Denne sølvskatten, som ble særdeles upopulær blant folk flest, kunne i utgangspunktet bare betales i sølv eller gullmynt. Vansker med å få inn skatten gjorde at man vedtok en kongelig resolusjon som sa at innskuddene også kunne betales i sedler. Det tok 14 år før den var fullt innbetalt.

I motsetning til i dag, hvor Norges Bank er i offentlig eie, skulle den nye banken være i privat eie, men var underlagt Stortingets kontroll. Dette var en vanlig organisering. De fleste seddelbanker, selv de som nøt godt av seddelmonopol, var privateide institusjoner som forvaltet et offentlig gode. Hovedsetet ble lagt til Trondheim. Den nye nasjonalbanken skulle være såkalt låne-, giro-, og depositbank med seddelutstedelsesrett. Tradisjonelle bankaktiviteter, som pengeutstedelse og utlån, begynte ikke før 1818. I en mellomperiode ble pengeutstedelse gjennomført av Christiania-avdelingen av den danske Rigsbank, som ble opprettet i 1813.

Norges Bank skulle kunne gi utlån til private, men lånene kunne ikke være av større varighet enn seks måneder. Bankens ledelse hadde liten erfaring med bankdrift, og tok ingen sjanser med aksjonærenes midler. Forretningsmenn med langsiktig lånebehov ble derfor tvunget ut av landet for å låne penger. Frem til krisen i 1857, da Den norske Creditbank ble opprettet var det såkalt «blanco-kredit» hos bankierhus i London og Hamburg som var næringslivets viktigste kredittkilde. Norges første sparebank, Christiania Sparebank, ble opprettet i 1822, men heller ikke den rettet seg mot næringslivets behov.

I tiårene etter 1814 var det norske kapitalsystemet lite utviklet. Norges Banks begrensede midler var bundet opp i lån med pant i fast eiendom. Norsk økonomi var stadig utsatt for kriser, men Norges Bank så det ikke som sin oppgave å hjelpe næringslivet i krisetider. Bankens rolle begrenset seg i stor grad til å stoppe sølvinnløsning og begrense utlån.

Krisetider på kontinentet spredte seg til Norge i 1848, og det var problemer med å få kreditt ute i Europa. Eksporten stagnerte, og særlig trelasthandelen. Etterspørselen etter lån økte i Norge og den norske spesiedaleren steg så kraftig i kurs at det ble lønnsomt å eksportere sølv, og Norges Bank bestemte at sølvvekslingen skulle opphøre. Samtidig stoppet utlånsvirksomheten opp.

Stortinget drøftet den økonomiske situasjonen og besluttet å ta opp to lån på totalt 2,1 millioner spesiedaler i England. Disse to lånene ble fordelt gjennom statlige diskonteringskommisjoner, og var tilstrekkelige til å gjenopprette tilliten til det norske pengevesen. I 1850 var krisen overvunnet.

Det dårlig utviklede bankvesenet gjorde at mange, særlig bønder, var henvist til å låne penger av såkalte ågerkarle, private långivere som lånte ut penger til svært høy rente. Det var i utgangspunktet forbudt, men relativt vanlig særlig i landdistriktene. Etter krisen i 1848 opprettet Stortinget også Kongeriget Norges Hypotekbank som først og fremst skulle gi gunstigere lån til bønder.

Norges Bank var lenge en konkurrent til de private forretningsbankene, noe som trolig bidro til å gi disse dårlige vekstvilkår. Forretningsbankene var også lenge varsomme med å finansiere ny norsk industri. Industrien måtte gjennom hele 1800- og begynnelsen av 1900-tallet få sin kreditt fra utenlandske banker.

Det var tenkt at spesiedaleren skulle ha en fast sølvverdi, og fra 1823 ble valutaen styrt mot parikurs gjennom en innløsningsrett i sølv. Den vedtatte paritetsverdien ble først nådd i 1842, da sølvstandarden ble etablert. Sølvstandarden var ingen internasjonalt omforent fastkurs, men fra 1860-tallet var det en bevegelse mot regionale myntunioner basert på gullstandarden.

I 1873 trådte den skandinaviske myntunionen i kraft, som Norge tilsluttet seg i 1875, noe som innebar at kroner ble innført som myntenhet i Norge, og at Norge ble knyttet til gullstandarden. Ved overgangen ble 1 spesiedaler gjort likeverdig med 4 kroner.

I andre halvdel av 1800-tallet fikk spare- og forretningsbanker en viktigere rolle i samfunnet. Hypotekbanken og sparebankene overtok Norges Banks rolle som den viktigste långiver av pantelån. I 1850 var det rundt 90 sparebanker i Norge. I 1884 hadde det tallet steget til over 300, og hver femte innbygger i Norge hadde en sparebankbok.

Gjennombruddet til forretningsbankene kom først tiåret etter. En rekke nye såkalte privatbanker ble stiftet i det siste tiåret før århundreskiftet. I 1870 var det 10 forretningsbanker i Norge. Det tallet hadde steget til 33 i 1890, mens det i 1913 var 116 privatbanker. Den utviklingen førte til at Norges Banks rolle som långiver til private ble overtatt av de andre bankene. Norges Bank inntok heller en rolle som «bankenes bank», en mer klassisk sentralbank. Samtidig økte Norges Banks avdelinger økte fra ni til tolv på 1880-tallet.

Sentralbanken ble nå regulert gjennom en ny «Lov om Norges Bank», som ble vedtatt i 1892. Loven tillot blant annet banken å ha en tredjedel av sin gullbeholdning stående i utlandet og «anbringe sine midler i rentebærende obligasjonspapirer som noteres på utenlandske børser». Nytt med denne loven var også at Norges Bank ble forpliktet å motta statens og de offentlige fonds inntekter og sørge for utbetalingene, samt at direksjonens formann, sentralbanksjefen, skulle ansettes av Kongen. Den første sentralbanksjefen ble Karl Gether Bomhoff. Frem til da hadde stillingen vært et deltidsverv. Nå ble det en heltidsansettelse.

Selv om sentralbankloven stadfestet at Trondheim var hovedsete, ble det i 1896 besluttet at banken skulle flyttes fra Trondheim til Kristiania. Beslutningen om å flytte banken var omstridt, og ble avvist av Lagtinget med 15 mot 14 stemmer etter at Odelstinget hadde vedtatt flyttingen. Odelstinget opprettholdt beslutningen ved annen gangs avstemning, og fikk støtte fra Lagtinget med 15 mot 14 stemmer. Flyttingen skjedde heller ikke uten sentralbanksjefens innvendinger, som uttalte at han mente bankens ledelse kunne foregå like godt fra Trondheim som fra hovedstaden, hvor den ville kunne bli utsatt for et større politisk press.

Mot slutten av århundret begynte nok et konjunkturoppsving med økt eksport, industriell vekst og en optimisme som utløste en spekulasjonbølge i verdipapirer og eiendom, særlig i Kristiania. Markedet brøt sammen i juni 1899 som en følge av at en av landets største forretningsmenn, Christian Christophersen, gikk konkurs. Fallende aksje- og eiendomspriser førte til at seks av syv nystartede banker gikk over ende. Norges Bank grep inn og tilførte for første gang bankene likviditet som «lender of last resort», långiver i siste instans.

Sommeren og høsten 1899 overskred Norges Bank sin seddelutstedelsesrett betydelig to ganger. Under den såkalte Arendalskrakket et tiår tidligere hadde sentralbanken vært tilbakeholden. Nå spilte den for første gang en aktiv rolle. Dette medførte noe helt nytt i myndighetenes politikk overfor forretningsbankene, og bidro antagelig til å forhindre ytterligere spredning av krisen.

Årene etter århundreskiftet ble rolige i norsk økonomi, med en jevn og stabil vekst frem til første verdenskrig. Fabrikkindustrien vokste kraftig og den industrielle omstilling, fra jordbrukssamfunn til et moderne samfunn, skjøt fart. Veksten i privatbankene fulgte etter, og Norges Banks rolle som långiver til private næringsdrivende ble overtatt av disse. Men det var liten grad av regulering av bankvesenet. Stortinget vedtok i 1824 den første Lov om sparebanker, men denne ga lite rom for regulering av bankvesenet. Den ble erstattet av en ny lov i 1887, som i større grad regulerte sparebankene. Forretningsbankene var fortsatt uregulert, og kom til å være det frem til 1924.

Utbruddet av første verdenskrig ble en påkjenning for norsk økonomi, tilliten til pengesystemet sviktet og Norges Banks plikt til å innløse sedler i gull ble suspendert få dager etter verdenskrigens utbrudd. Både bankutlån, inflasjon og pengemengde steg kraftig de første årene av krigen. Fra 1914 til 1915 økte prisstigningen fra 1,12 prosent til 14 prosent. I 1918, krigens siste år, var inflasjonen på hele 40,49 prosent, den kraftigste prisveksten siden Napoleonskrigene. En kort opptur etter krigen munnet ut i et tiår preget av bankkriser, hvor Norges Bank kom til å spille en sentral rolle.

I 1920 tiltrådte direktør i Statistisk sentralbyrå, Nicolai Rygg, som ny sentralbanksjef. Han så det som en forpliktelse å bringe gullverdien av kronen tilbake til tidligere verdi – den såkalte paripolitikken. Det var nødvendig, mente han, for at kronen igjen skulle få tillit, både som betalingsmiddel og spareobjekt. Paripolitikken innebar at man førte en deflasjonslinje, som ga store vanskeligheter for en rekke bedrifter, og i landbruket. Rygg ble stående som paripolitikkens forsvarer, mot flere av universitetets økonomer, blant dem professor Wilhelm Keilhau.

Rygg ble også sentral i løsningen av den pågående bankkrisen, som preget store deler av 1920-tallet. De første bankene ba Norges Bank om krisehjelp alt i 1920 og i årene som fulgte tok flere banker ta turen til Norges Bank for å be om støtte for å kunne opprettholde driften.

I 1923 ble det vedtatt en administrasjonslov som gjorde det mulig for banker å komme under offentlig administrasjon. Hensikten var å stabilisere situasjonen for å hindre et alvorlig sammenbrudd i banknæringen. Loven virket imidlertid mot sin hensikt og førte til en dramatisk tillitssvikt overfor forretningsbankene. 15 banker ble satt under offentlig administrasjon bare i løpet av april 1923, landets to største banker var blant dem. I årene etter at administrasjonsloven ble vedtatt, og frem til 1928 ble 47 aksjebanker og 19 sparebanker satt under offentlig administrasjon.

Parikurs ble nådd i mai 1928, noe som markerte slutten på en økonomisk politikk som stor grad ble styrt fra Norges Bank. Banken strammet inn på kredittpolitikken og holdt rentenivået høyt. Følgene av paripolitikken ble særlig vanskelig for bedrifter og bønder med høy gjeldsbelastning, som måtte betale tilbake lån tatt opp i gammel kroneverdi. Mange gjeldstyngede kommuner måtte settes under administrasjon, tallet på tvangsauksjoner i landbruket økte. Gleden ved den såkalte gullpariteten ble kortvarig. Tre år etter at kronen ble knyttet til gullet, forlot Storbritannia gullstandarden, som en følge av den internasjonale depresjonen. Norge fulgte etter og knyttet kronen først til pundet, og deretter til amerikanske dollar.

Selv om Norge hadde forlatt gullstandarden, ble deler av den norske gullbeholdningen benyttet som valutareserve. Deler av denne kunne oppbevares i utlandet, men etter som stadig flere land ble oppfattet som for utrygge, ble det meste flyttet fra England og hjem – eller til USA. Fra 1938 og frem til januar 1940 ble gull til en verdi av 173 millioner kroner sendt til USA: Det resterende, det såkalte seddeldekningsgullet, skulle etter loven oppbevares i Norge.

Det forelå ingen lovendring som tillot at gullet kunne flyttes da tyskerne angrep Norge 9. april 1940, men likevel var gullet pakket slik at det lett kunne flyttes. Da meldingene om tyske krigsskip på vei til Oslo kom, ga Nicolai Rygg ordre om at gullet skulle flyttes ut av byen. 49 tonn gull ble transportert i 26 lastebiler fra Oslo til Lillehammer, og videre til Åndalsnes og Molde, og til Storbritannia mellom 24. og 29. april. Det har blitt stående som en av de mest dramatiske kapitler i bankens historie.

Nicolai Rygg ble fritatt fra sitt verv som direktør, og ble ikke med regjeringen – og gullet – over til London. I praksis ble banken etter det todelt, et hovedsete i London, under ledelse av venstremann og tidligere utenriksminister Arnold Ræstad. Etter pålegg fra det nyopprettede administrasjonsrådet i Oslo, fortsatte Rygg som sentralbanksjef. Den tyske okkupasjonsmakten finansierte i praksis mye av utgiftene sine med å trykke penger, som ble trukket av konto i Norges Bank. Den samlede pengemengden ble omtrent femdoblet, med høy inflasjon som resultat. Ledelsen i Norges Bank forsøkte å begrense dette, med støtte fra de tyske myndighetenes representant i Norges Bank, uten å lykkes.

Omtrent 12 milliarder kroner trakk tyskerne fra Norges Bank under krigen. Regjeringen presiserte at bankens lovlige direksjon var lokalisert i London. Selv om flere stilte spørsmål ved Rygg og Norges Banks rolle under okkupasjonen, frikjente offisielle undersøkelser Rygg og banken fra anklager om medløpervirksomhet.

Verken Rygg eller Ræstad fikk fornyet tillit etter krigen, og ny direktør i Norges Bank ble Gunnar Jahn, som hadde etterfulgt Rygg både som professor ved universitetet og som sjef for SSB. Jahn hadde også vært en av Ryggs motstandere i paripolitikken, som leder av valutakommisjonen som i 1926 gikk inn for en stabilisering av kronen nærmere det nivået de hadde nådd da.

Erfaringene med den økonomiske politikken i mellomkrigsårene, både i Norge og internasjonalt, påvirket synet på økonomisk politikk. Etter krigen traff derfor regjeringen beslutninger som etter loven var sentralbankens oppgave, og Norges Bank gikk inn i en periode med mindre selvstendighet. Det ble en politisk besluttet rente, i januar 1946 så lav som 2,5 prosent. Norges Bank fikk i oppgave å sette regjeringens beslutning ut i livet. Dollar fortsatte som anker for den norske valutaen, og Norge ble med i det internasjonale valutasamarbeidet Bretton Woods, som la opp til lav inflasjon og stabilitet i internasjonalt pengevesen.

Bærebjelken i Bretton Woods-systemet var den amerikanske dollaren, som var bundet i gull. Andre land skulle holde sin valuta bundet til dollaren, mens kursendringer måtte godkjennes av det nyopprettede internasjonale pengefondet. Det var også betydelige restriksjoner på flyten av kapital internasjonalt, noe som også påvirket Norges Banks arbeid. Innførsel av valuta var avhengig av godkjenning fra banken.

I penge- og kredittpolitikken fikk banken også mindre spillerom. Det var stor tro på at økonomien kunne styres ved å koordinere virkemidler fastlagt på sentralt hold. Diskontorenten som ble satt i januar 1946 holdt seg på 2,5 prosent til 1955, og videre på 3,5 prosent til 1969.

Bretton-Woods-systemets brøt sammen i 1971, da USA fikk problemer med å holde verdien av dollar fast. Etter det fulgte en periode med økende inflasjon, mens kronen var knyttet til ulike fastkurssystemer. Sentralbankens selvstendighet forble begrenset, og renten skulle først og fremst brukes for å støtte opp under investeringer og sysselsetting. Et utvalg satt ned av Norges Bank anbefalte mot slutten av 1970-tallet lavere renter. Dette ble ikke tatt til følge.

På tross av relativt lite selvstendighet, spilte Norges Bank en viktig rolle i utformingen av pengepolitikken, som rådgiver og tilrettelegger for myndighetene og som kontaktpunkt mot det internasjonale finansmiljøet. I 1985, samme år som Hermod Skånland ble sentralbanksjef, ble det vedtatt en lov som gav Norges Bank mer selvstendighet. Etter den nye loven skulle Norges Bank være utøvende og rådgivende organ for penge-, kreditt-, og valutapolitikken. Mer av det løpende ansvaret for gjennomføringen av pengepolitikken ble overlatt til banken. Sentralbanken var heller ikke lenger et aksjeselskap, men et eget rettssubjekt eid av staten. Hovedstyret, som erstattet direksjonen i loven av 1892, ble heretter oppnevnt av Kongen.

I 1986 flyttet banken inn i nye lokaler, tegnet av arkitektene Kjell Lund og Nils Slaatto. Nybygget tok opp i seg en del av de gamle bygningene i kvartalet, og har et samlet gulvareal på omtrent 60 000 m². Byggesaken ble svært omstridt på grunn av store kostnadsoverskridelser. Til sammen kostet bygget 2,8 milliarder kroner, inkludert prosjekteringskostnader.

Etterkrigstiden var en relativt sett stabil periode i verdensøkonomien, og mens det var hyppige finansielle kriser i Norge i århundret frem mot 1920-tallet, var det ingen i tiårene etter andre verdenskrig. De omfattende reguleringene gjaldt også i banknæringen, men de ble gradvis opphevet på 1980-tallet, og låneveksten tiltok kraftig. Jappetiden og den påfølgende børskrisen og boligkrisen fra midten av 1980-tallet ble opptakten til den alvorligste bank- og finanskrisen i Norge på 60 år.

Mot slutten av 1990 og begynnelsen av 1991 ble det klart at landets største banker ikke klarte seg uten støtte fra de to sikringsfondene, Sparebankenes sikringsfond og Forretningbankenes sikringsfond. Etter hvert som pågangen ble for stor gikk sikringsfondene tomme og staten måtte trå til. I januar 1991 ble Statens banksikringsfond etablert i første omgang med en kapital på fem milliarder kroner, bevilget av Stortinget. Sekretariatet ble lagt til Norges Bank. Banken spilte også en sentral rolle i kriseløsningen som långiver i siste instans, som banken første gang gjorde under Kristiania-krisen.

På midten av 1990-tallet startet en omorganisering av Norges Bank, under sentralbanksjef Kjell Storvik. I 1994 var det 1250 ansatte i banken, ved utgangen av 2009 hadde antall ansatte krympet til 589, inkludert 249 i den nyetablerte kapitalforvaltningen. De 12 distriktsavdelingene, som hadde bestått siden slutten av 1800-tallet, ble lagt ned.

1. januar 1999 overtok Svein Gjedrem som sentralbanksjef. Han sto for en videreføring av arbeidet med å slanke organisasjonen. Den Kongelige Mynt på Kongsberg ble solgt i 2003. I 2007 ble seddeltrykkeriet avviklet. Gjedrem sto også i spissen for en endring i pengepolitikken. Den såkalte fastkurspolitikken ble erstattet av inflasjonsstyring, som innebærer at målet for pengepolitikken er lav og stabil prisstigning. Inflasjonsmålet ble satt til 2,5 prosent. Pengepolitikken ble også gjennomført med økende grad av åpenhet, blant annet ved at Norges Bank, som en av få sentralbanker i verden, startet publisering av sin prognose for utviklingen i styringsrenten.

I 1990 vedtok Stortinget loven om Statens petroleumsfond, hvor målsetningen var å overføre statens inntekter fra petroleumssektoren til fondet, som fikk sin første overføring av kapital fra Finansdepartementet 30. mai 1996. De første to årene ble midlene forvaltet på samme måte som Norges Bank den gang forvaltet valutareservene, i statsobligasjoner og statsgaranterte papirer. I 1998 ble aksjer inkludert i referanseindeksen for fondet med en andel på 40 prosent. Samme år ble Norges Bank Investment Management etablert som en avdeling i Norges Bank.

I 2004 ble det fastsatt etiske retningslinjer for fondet. Fra januar 1998 til desember 2014 er det oppnådd en gjennomsnittlig nominell avkastning før forvaltningskostnader på 5,8 prosent. Ved utgangen av 2015 var den samlede verdien av Statens pensjonsfond 7389 milliarder kroner. 

Direksjonen fikk fast formann med sentralbankloven i 1892. Ledere av Norges Banks hovedstyre har siden den gang vært:

Periode Sentralbanksjef
1893 - 1920 Karl Gether Bomhoff
1920 - 1946  Nicolai Rygg (1)
1946 - 1954 Gunnar Jahn
1954 - 1970 Erik Brofoss
1970 - 1985 Knut Getz Wold
1985 - 1993 Hermod Skånland
1994 - 1995 Torstein Moland
1996 - 1998 Kjell Storvik
1999 - 2010 Svein Gjedrem
2011 - Øystein Olsen
  1. Arnold C Ræstad var formann i Londondireksjonen 1940-45
  • Bang, Per & Jon Petter Holter: Norges Bank 175 år, 1991, isbn 82-03-16717-9, Finn boken
  • Jahn, Gunnar m.fl.: Norges bank gjennom 150 år, 1966, Finn boken
  • Rygg, N.: Norges banks historie, 1918-54, 2 b., Finn boken
  • Rygg, N.: Norges Bank i mellomkrigstiden, 1950, Finn boken
  • Hanisch, Tore Jørgen, m.fl.: Norsk økonomisk politikk i det 20. århundre : verdivalg i en åpen økonomi
  • Gjedrem, Svein: En nyttig sentralbank, foredrag
  • Nordbø, Einar W.: Fra gull til KPI i SSBs Økonomiske analyser 5/2014 Fra gull til KPI

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.