Ruinene i Pompei, Vesuv-vulkanen i bakgrunnen. Av /Shutterstock. Begrenset gjenbruk

Pompeii

Oversiktsbilde over Pompeii. Vulkanen Vesuv i bakgrunnen.
Av .
Lisens: CC BY SA 4.0
Hage i Pompeii.
Av .
Lisens: CC BY SA 2.0
Gate i Pompeii
Av .
Lisens: CC BY SA 4.0

Artikkelstart

Pompeii var en romersk by i Campania i Italia, sørøst for Napoli. I år 79 evt. ble byen fullstendig begravet av et voldsomt utbrudd fra vulkanen Vesuv. Byens areal var da på rundt 67 hektar, og antall innbyggere er anslått til å ha vært mellom 8000 og 10 000. Omkring 2000 ble drept, mens resten klarte å flykte.

Faktaboks

Uttale
pompˈeii

Ettersom byen og alt den inneholdt ble forseglet ved katastrofen, har de arkeologiske utgravningene der bidratt med mye informasjon om livet i en middelstor romersk by. Funnene har også gitt viktig kunnskap om både romersk arkitektur og romersk kunst.

Siden gjenoppdagelsen av byen i 1748 har arkeologiske utgravninger avdekket rundt to tredjedeler av byplanen, med gatenett, offentlige plasser og bygninger, templer og boliger, tilsvarende mer enn 2 000 000 kubikkmeter murverk. Flere hundre tusen gjenstander har blitt gravet frem, og samlet sett cirka 20 000 kvadratmeter med veggmalerier og 2000 kvadratmeter med mosaikker.

Pompeii ble inkludert i UNESCOs verdensarvliste i 1997, og er i dag en av Italias mest populære turistattraksjoner.

Kort historie

De første bosetningene i Pompeii kan spores tilbake til 600-tallet fvt. På 500-tallet fvt. ble byen bebodd av greske kolonister og etruskere, fulgt av italiske grupper, spesielt samnittene, som på 400-tallet fvt. bygget hus som vitner om en høyere grad av velstand enn boliger fra samme periode andre steder. De vulkanske sedimentene i jorden og det solrike klimaet var grunnlag for et blomstrende jordbruk. Trafikken i Napolibukten sørget for kontinuerlig forsyning av importvarer fra alle deler av Romerriket.

Impulser fra andre deler av middelhavsområdet bidro til kulturelt mangfold. Da diktatoren Sulla gjorde Pompeii til romersk koloni i 80 fvt. plasserte han cirka 5000 militære veteraner med ulik kulturell bakgrunn i byen, og antall innbyggere ble dermed mer enn fordoblet.

Vulkanutbruddet

Siden byen ble forseglet ved vulkanutbruddet, har arkeologiske utgravninger avdekket mennesker fastfrosset i de stillingene de lå i under utbruddet. Bildet er fra utgravningene i 1961.

5. februar år 62 evt., 17 år før vulkanutbruddet som begravde byen, var Pompeii episenter for et kraftig jordskjelv som ødela flere hus i byen og dens oppland. Gjenoppbyggingen og restaureringen begynte nesten umiddelbart, men var ikke ferdig da vulkanutbruddet fant sted.

Røyk fra Vesuv var ikke uvanlig, men våren og sommeren år 79 evt. hadde vulkanen vært uvanlig rolig. Seismologiske bølger fikk bygninger til å skjelve, og det var tydelig at vulkanen var i bevegelse. Bevarte tekster fra romerske forfattere, spesielt Plinius den yngre, har gjort det mulig å rekonstruere hendelsesforløpet som fulgte. Hans onkel, forfatteren Plinius den eldre, omkom da han forsøkte å dokumentere hendelsesforløpet. Tidligere utregninger anslo det skjebnesvangre vulkanutbruddet til å ha funnet sted i august, men nyere tolkninger av dataene tilsier at det skjedde i oktober.

Størknet lava fra tidligere utbrudd hadde dannet en propp i vulkanens munning. På morgenen den 24. august hadde trykket fra vulkanske gasser blitt så høyt at øvre del av vulkanens hals eksploderte. En søyle av røyk vokste og spredte seg som en paraply over vulkanen. Deretter skjøt et regn av stener av størknet lava over Pompeii og området omkring, i en diameter på om lag 32 kilometer. I 19 timer ble byen bombet av stenene, som la seg i et 2,8 meter tykt lag. Mange flyktet, men de fleste avventet situasjonen i den tro at det verste var over. Dette var imidlertid bare første fase av utbruddet.

Den andre fasen begynte på morgenen den 25. august. Gass og aske med ekstrem varme ble blåst ut med enorm kraft, og kvalte alle som ble truffet. Alle tomrom ble fylt, også kjellergangene, der mange hadde søkt ly.

Arkeologiske utgravninger

Gate i Pompeii. Vulkanen Vesuv i bakgrunnen.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Ettersom Pompeii med alt det den inneholdt ble forseglet ved katastrofen i 79 evt., har utgravningene der bidratt med mer informasjon om livet i en middelstor romersk by. Det er relativt lett å grave i Pompeii, for det sju meter tykke laget som dekker byen består av aske og pimpsten, i motsetning til i Herculaneum, som ble begravet av det samme vulkanutbruddet, men nærmest hermetisert av lava. Begge byene ble inkludert i UNESCOs verdensarvliste i 1997.

Pompeii ble gjenoppdaget på 1700-tallet, etter Herculaneum. De første arkeologiske undersøkelsene ble foretatt i 1748, finansiert og ledet av Det bourbonske dynasti, en spansk kongeslekt som regjerte over De to Sicilier (Sicilia og Kongeriket Napoli).

De første utgravningene kan sammenlignes med en skattejakt. Alt som kunne flyttes ble fjernet, og veggmalerier ble brutt ned. Fra 1800-tallet, og særlig etter Italias samling i 1860-årene, ble utgravingene mer seriøse, og det ble lagt vekt på konservering, registrering og lagring. Funnene tilfalt det som i dag er Museo Archeologico Nazionale i Napoli.

Den unike arkeologiske situasjonen i Pompeii har bidratt til utviklingen av utgravningsmetoder. Allerede i 1858 foretok daværende direktør for de arkeologiske undersøkelsene i Pompeii, Giuseppe Fiorelli (1823–1896), banebrytende arbeid. Han oppdaget at det var mulig å ta avstøpninger i gips av tomrommene som hadde oppstått i den størknede asken der lik og kadavre hadde falt om. Metoden gjorde det mulig å gjenskape øyeblikksbilder fra vulkanutbruddet, fordi avstøpningene viste menneskers og dyrs desperate forsøk på å flykte. Metoden har senere blitt brukt til å ta avstøpninger av planterøtter, som har gjort det mulig å rekonstruere hortikultur, også på andre arkeologiske funnplasser.

Kart over utgravningsområdet. De bygningene som er navngitt på listen, har oransje farge. Øvrige områder som var utgravd inntil 1980, er rosafarget, resten av den antikke byen har gul farge. Siden jordskjelvet i 1980 er det ikke gravd ut nevneverdige nye områder.

Av /Store norske leksikon ※.

Topografi

Gate i byen.

Av /KF-arkiv ※.

Pompeiis bymurer hadde åtte porter, som har fått italienske navn etter stedene de ledet til: Porta Vesuvio, Porta Capua, Porta Nola, Porta Sarno, Porta Nocera, Porta Stabia, Porta Marina og Porta Ercolano (Herculaneum). Gravgaten var utenfor byporten i retning Herculaneum, og det var også et gravområde utenfor Porta Nocera. Hovedgaten, Via dell’ Abbondanza, løper fra Porta Marina til Porta Sarno. Besøkende til det arkeologiske området ankommer i dag via Porta Marina, eller til en inngang øst for Porta Nocera, ved amfiteateret. Pompeiis museum, Antiquarium, ligger ved Porta Marina, men det inneholder først og fremst informasjon om stedet. Kunsten, og andre funn fra Pompeii, er i Museo Nazionale i Napoli, inkludert fresker som ble brutt ned fra veggene i de arkeologiske undersøkelsenes tidlige fase. Vannforsyningen var god, og dekket både det private og det offentlige forbruk. Verksteder, butikker og forretninger viser at handel og håndverk florerte.

Giuseppe Fiorelli rekonstruerte ni ulike bydeler i Pompeii, kalt Regio I–IX, som viser konturene av de ulike antikke kvartalene. Bydelene var delt inn i insulae, som kan sammenlignes med vår tids blokker og bygårder. Hver ‘regio’ hadde et politisk parti, eget valgprogram og bestemte former for næringsvirksomhet. Rekonstruksjonen av de ulike ‘regio’ har gitt et unikt innblikk i romerske byers organisering og samfunnsliv. Regio I og II er området rundt amfiteateret og karakteriseres av verksteder for produksjon av mindre gjenstander som oljelamper og smykker, og botanikere spesialisert på vindruer og roser. Regio III, IV, V og IX er i mindre grad undersøkt, mens Regio VI inkluderer noen av de rikeste privatboligene, ved siden av Regio VII og VIII, som var de mest sentrale delene av byen.

Arkitektur

Apollos tempel med korintiske søyler. Vesuv skimtes i bakgrunnen.

Av /KF-arkiv ※.
Mysterievillaen i Pompeii er en av de mest kjente romerske villaer.
Av .
Lisens: CC BY SA 4.0

Pompeii hadde en rekke offentlige bygninger som viser hvordan bykjernen hadde vokst frem i topografien. De offentlige bygningene har gjort det mulig å forstå folkelivet, slik det tegner seg ut fra torg, basilikaer, søyleganger, templer, fire badeanlegg (termer), bordeller og latriner. Matlaging og baking var for en stor del spesialisert, idet Pompeii hadde en rekke gatekjøkkener (cauponae), som ofte refereres til som barer.

De fleste offentlige bygningene lå rundt eller nær det største forum, som tok form etter hellenistisk modell på 100-tallet fvt. Det var dominert av et stort Jupiter-tempel ved den ene kortsiden. På langsidene av det store forumet lå blant annet templene for Apollo og Vespasian. Et mindre, triangulært forum lå nær byens teater og odeion. Tilsluttet samme område var gladiatorkasernen, mens byens amfiteater lå lengst mot øst, ved det største treningsområdet (palestra grande). Det er fra år 80 fvt., og det eldste bevarte fra romersk tid. Rett nord for teateret finnes restene av tempelet for den egyptiske gudinnen Isis, som ble bygget under keiser Augustus på overgangen til det første århundret evt. Isis-kulten hadde mange tilhengere i Pompeii.

Privatboliger

Pompeiis mange privatboliger var urbane villaer med stor betydning for forståelsen av byliv i antikken. De viktigste eksemplene på romersk boligarkitektur er fra Pompeii og Herculaneum, samt fra omkringliggende landsteder som ble begravet av det samme vulkanutbruddet.

Privatboligene hadde høy standard, med solide byggematerialer og påkostet utsmykning. De fleste husene var av atriumtypen der en sentral del med åpent tak lot regnvann falle ned i et basseng innfelt i gulvet. Flere av villaene hadde indre hager som gjerne var omgitt av søyleganger og prydet med statuer og fontener.

Villaene har fått navn etter noen av de mest berømte kunstverkene som er funnet i dem, eller navnene på eierne, der det er funnet innskrifter som oppgir det. Blant de mest berømte er ‘Faunens hus’, oppkalt etter en bronseskulptur av en dansende faun som ble funnet i atriet, og ‘Vettienes hus’, som tilhørte to frigitte slaver, og har noen av de mest berømte freskene fra Pompeii. Den storslåtte Aleksandermosaikken, som nå kan sees i Museo Nazionale i Napoli, er fra ‘Faunens hus’.

Matkultur

Menyer og prislister ble gjerne malt direkte på veggene, og flere bevarte eksempler har gitt verdifull informasjon om romersk matkultur. Det er funnet mer enn 30 bakerier med bakerovner, forkullet brød, og diverse kornsorter. Fyrfat, gryter og serviser i keramikk og sølv er funnet i store antall. Oppbevaringskrukker og -kar med matrester, samt beholdere for vin, olivenolje, sauser og kryddere eksisterer i mengder. Det er funnet vinetiketter og urter som er kjent fra antikke tekster om naturmedisin.

Frø og matrester vitner om et mangesidig kosthold. Fresker med stilleben og mosaikker med fisk og annen sjømat, samt lokalt og eksotisk fjærkre, viser hvor avansert og mangfoldig den kulinariske kulturen var. De viser også hvor kulturelt blandet livet var på alle nivåer av samfunnet i en romersk by, ikke bare i form av forretningsforbindelser i andre deler av riket som inspirerte til innlemmelse av eksotiske kulter og innflyttede militære veteraner. Slavene utgjorde en stor del av befolkningen, og hadde med seg sine skikker.

Sex

I noen av bordellene er det funnet skilt på veggene og over dørene til noen av avlukkene med priser på diverse tjenester, samt navnene på de prostituerte. Navnene viser at mange av dem kom fra andre deler av Romerriket, hovedsakelig som slaver eller krigsfanger. Slike opplysninger har bidratt til kunnskap om livet blant de som befant seg nederst på den sosiale rangstigen.

Mange pompeianske fresker, både i tilknytning til bordeller og i privatboliger, har erotiske motiver. De har vakt interesse og tolkes gjerne som representative for et utagerende romersk seksualliv. Noen av freskene har mytologiske referanser, mens andre er mer eksplisitte. Oppdagelsen av noen av de mest berømte erotiske maleriene tidlig på 1800-tallet var sensasjonell, og de ble utstilt i et separat kammer kalt ‘det hemmelige kabinett’. I 1849 ble døren murt igjen, og kammeret har siden vært åpent og lukket, før det i år 2000 ble permanent åpent.

Kunst

Aleksandermosaikken, en gulvmosaikk i Casa del Fauno i Pompeii etter et motiv som Plinius den eldre tilskriver den greske maleren Philoxenus fra Eretria gulvdekor, er en gjengivelse av det berømte slaget hvor Aleksander den store nedkjempet den persiske kongen, Dareios 3 i 333 fvt.

Av .
Freske i Mysterievillaen
Av .

Det er verdt å merke seg at murene som står igjen i antikken også på yttersidene som vendte mot gatene var dekorert med plater av marmor og/eller bemalt stukk. Det urbane liv var omgitt av polykrome fasader og fargerike tekstiler, og all marmorskulptur som det fantes rikelig av i bybildet var bemalt. Arvegods var blandet med nye stiler og trender, og uttrykket var heterogent.

En av de mest berømte romerske villaer er den såkalte Mysterievillaen rett utenfor Pompeii, som er oppkalt etter veggmalerier med rituelle motiver mot en rød bakgrunn. Den dype, røde fargen er karakteristisk for mange av freskene i villaene i Pompeii, og kalles ‘pompeiansk rød’. Veggmaleriene i Pompeii er vår fremste kilde til kunnskap om romersk malerkunst. De er delt inn i fire kategorier basert på fire kronologiske trender, og kalles ‘De fire pompeianske stiler’. Nær sagt alle romerske fresker dateres ut fra denne ordningen.

Detaljnivået i de pompeianske freskene er en rik kilde til informasjon om alt fra hverdagsliv med klesdrakter, møbler, dekor, flora, fauna, ritualer og mytologiske referanser. Det finnes også portrettmalerier av individer som bidrar til levendegjøring av byen.

Siden gjenstander av edelmetaller og bronse har blitt smeltet og støpt om over tid, er bronsegjenstander fra antikken generelt mindre bevart enn marmor. Funnene fra Pompeii og omkringliggende villaer som led samme skjebne viser derfor et viktig aspekt av den romerske overklassens interesse for, og ervervelse av, hellenistiske mesterverker, som ellers gjerne er best kjent i form av replikker i marmor.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg