Faktaboks

Også kjent som

Musée du Louvre

Glasspyramiden i Louvre-museet
Glasspyramiden i Louvre-museet fra 1989 er tegnet av arkitekt Ieoh Ming Pei.
Glasspyramiden i Louvre-museet
Av /Shutterstock.
Friheten fører folket.

Den 28. juli. Friheten fører folket av Eugène Delacroix. Oljemaleri fra 1830. Musée de Louvre i Paris.

Marats død

Marats død av Jacques-Louis David. Maleri fra 1793.

Av .
Mona Lisa

Mona Lisa (La Gioconda), Leonardo da Vincis kanskje mest kjente maleri. Musée de Louvre i Paris.

Av .
Kvinne i blått

Kvinne i blått av Camille Corot fra 1874. Olje på lerret. Musée du Louvre i Paris.

Kvinne i blått
Av .
Lisens: fri

Louvre-museet er et av verdens største kunstmuseer og var tidligere de franske kongenes residensslott. Det ligger sentralt i Paris.

Fra den totale kunstsamlingen viser Louvre rundt 38 000 gjenstander samtidig. Disse dekker et tidsspenn fra oldtiden og fram til omkring 1850. Blant de mest kjente verkene er Leonardo da Vincis Mona Lisa, antikkens Venus fra Milo og Théodore Géricaults Medusas flåte. Norsk kunst er representert i den skandinaviske salen ved malerier av Peder Balke og Thomas Fearnley.

Det har rekord som verdens mest besøkte kunstmuseum med besøkstall på 10,2 millioner i 2018.

Flyfoto av Tuileries-hagen (venstre) og Louvre (høyre) i Paris, ved elva Seinens «høyre bredd».
Flyfoto av Tuileries-hagen (venstre) og Louvre (høyre) i Paris, ved elva Seinens «høyre bredd».
Av .

Kongelig opphav

Museumsbygget er 800 år gammelt og gjenspeiler mye av Frankrikes historie. Museumsbygget Palais du Louvre var opprinnelig bygd som en festning på 1190-tallet. Kong Filip 2. August satte det opp som forsvarsverk mot invasjon av vikingene fra nord. Palasset fungerte som de kongeliges residens fra 1364 og fram til 1682. Solkongen Ludvig 14. hadde da fått bygget sitt Château de Versailles og flyttet ut dit.

Etter den franske revolusjonen besluttet nasjonalforsamlingen i 1791 at de kongelige kunstsamlingene skulle tilhøre det franske folk og den franske nasjonen, og at Louvre-palasset skulle benyttes som utstillingssted. Følgelig kunne Museum Central des Arts i 1793 åpne sin første kunstutstilling. Den besto av et sobert utvalg av samlingens 537 malerier og 184 andre kunstgjenstander. For øvrig inneholdt kunstskattene på dette tidspunktet for det meste fransk maleri og konfiskert kirkekunst.

Vidtfavnende samlinger

Bredden og kvaliteten i samlingene gjør Louvre til et av de mest verdifulle i verden. Grunnstammen besto av de franske kongenes private kunstgjenstander, men for å huse det voksende antallet kunstobjekter gjorde de franske monarkene stadige endringer ved slottet. Mellom 1595 og 1610 utvidet kong Henrik 4. palasset ved å bygge Le Grande Galerie. Dette forbandt Louvre med Tuileri-anlegget, i dag parkområdet vest mot Concorde-plassen. Museet forbedret dermed fasilitetene som oppbevarings- og utstillingssted.

Samlingene økte etter hvert betraktelig gjennom beslaglagte objekter fra revolusjonstiden, mesterverker erobret av de franske hærene, egne innkjøp, bestillingsverker, legater, gaver og sjenerøse donasjoner. Ikke minst har mange kunstverker blitt innlemmet i Louvre gjennom de store vitenskapelige utgravningene som den franske staten betalte for.

Pyramidene og utvidelser i nyere tid

I 1983 iverksatte president Francois Mitterand en omfattende restaureringsplan for Louvre, kalt Grand Louvre Plan. For å løse praktiske og strukturelle utfordringer fikk Louvre et nytt inngangsparti fra den sentrale slottsplassen i 1989. Denne er tegnet av den kinesisk-amerikanske arkitekten Ieoh Ming Pei. Til å begynne med var pyramiden i glass og stål mye omdiskutert, men er etterhvert blitt et av Paris’ stolte landemerker (som del av Louvre-komplekset).

Glasskonstruksjonen slipper lyset ned i den underjordiske vestibylen og har ikke minst frigjort utstillingsplass slik at stadig flere objekter kan tas ut av magasinene og være til glede for publikum. Den omvendte pyramiden – La Pyramide Inversée – ble ferdigstilt i restaureringsplanens andre fase og er plassert under jorden, hvor den reflekterer lyset videre til besøkssenteret. Denne sto ferdig i 1993, samtidig med at hele slottet ble tatt i bruk som museum. Gulvarealet dekker rundt 60 600 kvadratmeter, og museet har omkring 38 000 objekter utstilt samtidig (2019).

Organisering av kunsten i åtte avdelinger

Kunstskattene favner bredt, og museet rommer førhistoriske gjenstander og kunst av ypperste klasse fram til 1848. Kunst produsert etter dette, som tidligere befant seg i Louvre, ble i 1986 flyttet til Orsay-muséet, det franske nasjonale museet for kunst mellom 1848–1914.

Louvres samlinger er fordelt mellom åtte avdelinger. I museet befinner disse seg hovedsakelig i de tre fløyene Denon, Richeliue og Sully. Galleriene er knyttet sammen og går over flere etasjer.

I tillegg er Delacroix-museet – Musée National Eugène Delacroix – i området Saint-Germain-des-Prés og Tuilileri-hagene mellom museet og Concorde-plassen en del av Louvres museumsdrift.

Gresk, etruskisk og romersk kunst

Venus fra Milo
Venus fra Milo
Venus fra Milo
Av .

Den eldste avdelingen inneholder gresk, etruskisk og romersk kunst fra Middelhavsområdet. Denne samlingen bygger videre på ervervelsene fra det franske kongedømmet, hvor mye ble skaffet under kong Frans 1. av Frankrike.

Blant kunstverkene han brakte til Frankrike, kan nevnes en av Louvres mest berømte, den antikke greske marmorstatuen Venus fra Milo (130–100 fvt.). Frans 1. inviterte også kunstnere til å komme og arbeide ved hoffet i Frankrike, deriblant Leonardo da Vinci. Slik ble Mona Lisa tidlig del av kongens kunstskatter.

Blant mesterverkene fra antikken finner vi ellers den sylinderformede Hera fra Samos (570–560 fvt.) og Nike fra Somathrake (cirka 190 fvt.), sistnevnte nærmere bestemt fra den hellenistiske epoken.

Antikviteter fra Midtøsten

En annen avdeling viser antikviteter fra Midtøsten, fra de tidlige sivilisasjonene før islamsk bosetning. Samlingen inneholder også det arkeologiske arbeidet den franske konsulen Paul-Émil Botta ledet i Khorsabad (en assyrisk oldtidsby i Nord-Irak) i 1843, hvor ekspedisjonene gjorde funn som trakk fram den assyriske sivilisasjonen fra glemselens slør.

Ved åpningen av Richelieu-fløyen i 1993 ble de assyriske samlingene omorganisert og Khorsabad-plassen ominnredet. Her kan de kolossale mytologiske figurene av 4,5–5 meter høye bevingede okser betraktes på nært hold.

Egyptiske oldtidsobjekter

En tredje avdeling består av egyptiske oldtidsobjekter fra det nord-østlige Afrika rundt Middelhavet og går tilbake til omkring år 4000 fvt.

Samlingen er blant de største i verden og viser eksempelvis dagliglivet gjennom gjenstander forbundet med fiske, jordbruk, klesdrakter, kunsthåndverk, musikk og spill. I tillegg kan skriftruller, mumier, sfinkshoder, statuer og relieffer studeres.

Malerisamlingen

De overlevende fra Medusa
De overlevende fra Medusa fra 1818–1819 er ett av Théodore Géricaults hovedverk.
Den badende
Den badende av Jean Auguste Dominique Ingres fra 1808. Louvre-museet.
Av .

Malerisamlingen er den største avdelingen og består vesentlig av fransk kunst, men dekker også vestlig maleri generelt i perioden fra 1200-tallet og fram til 1848.

Samlingen begynte med arven etter Frans 1., som lidenskapelig dyrket kulturen og «de skjønne kunster». Frans 1. skaffet hoffet sentrale verker av italienske renessansekunstnere som Rafael, Michelangelo og Leonardo da Vinci.

Maleriene er presentert etter skoler. Fransk maleri stilles ut i Richelieu-fløyen, og her finnes også malerier fra før renessansen, kalt primitifs. I tillegg henger også her arbeider av franske kunstnere fra 1500-tallets Fontainebleau-skolen, en malerskole og stilretning tilknyttet Frans 1.s hoff.

I Salle des États henger museets mest besøkte enkeltmaleri, Leonardo da Vincis Mona Lisa, malt i 1503–1507. Et annet av Leonardos malerier, Madonna og barnet med Sankt Anne fra 1506–1513, skal ha hatt stor innflytelse på Rafael og andre samtidsmalere og ble brakt til Frankrike av Leonardo da han arbeidet som hoffmaler hos Frans 1. Etter Leonardos død ble maleriet innlemmet i de kongelige samlingene.

Blant kjente franske kunstverk i malerisalene finner vi Théodore Géricaults Medusas flåte (1818–1819), Jacques Louis Davids Marats død (1793), Jean Auguste Dominique Ingres Badende (1808) og kanskje det mest berømte bildet av Eugène Delacroix: Friheten leder folket (1830), maleriet til minne om julirevolusjonen i 1830. Videre vises sal etter sal med verker av sentrale europeiske kunstnere. De to norske malererne Thomas Fearnley og Peder Balke henger i den skandinaviske salen. Malerier skapt etter 1848 er overtatt av Orsay-museet.

Trykk og tegninger

Avdelingen for trykk og tegninger åpnet i 1797 med 415 bilder utstilt i Galerie d Apollon. Samlingen rommer kobbertrykksplater og papirarbeider: grafiske trykk, tegninger og illustrerte bøker.

Den startet med 8600 verker og har etter hvert fått betraktelig med statlige bevilgninger og donasjoner. Samlingen strekker seg tilbake til 1300-tallet og omfatter også unike miniatyrer i elfenben og emalje, gitt som testamentariske gaver på 1900-tallet. I forbindelse med åpningen av Richelieu-fløyen i 1993 viet museet også en liten avdeling til nord-europeisk grafisk kunst.

Skulpturer

Døende slave
Døende slave av Michelangelo fra 1513–1515. Skulpturen i marmor ble bestilt i 1505 for graven til pave Julius 2.

Skulpturavdelingen åpnet i 1824 og omfatter skulpturer fra middelalderen, renessansen og tiden fram til 1848. I 1986 ble verker skapt etter 1948 samlokalisert med annen bildekunst i Orsay-museet.

I begynnelsen besto skulptursamlingen bare av 100 skulpturer, da resten befant seg ved Versailles. Det har vært lagt vekt på å styrke den franske representasjonen. Dette har ført til to separate utstillingsområder: ett for fransk og ett for utenlandsk skulptur. Høydepunkter fra disse salene er blant andre den romanske Daniel i løvens hule fra 1000-tallet, Jean Goujons Nymfer, Michelangelos to slaver, Døende slave og Opprørsk slave, og Antonio Canovas Amor og Psyke.

Dekorativ kunst

Apollon beseirer Phyton
Apollon-galleriet er en avdeling i Louvre-museet. Først i 1850 ble salen fullført med takmaleriet Apollon beseirer Phyton, utført av Eugène Delacroix.

Louvre består også av den mindre kjente avdelingen for dekorativ kunst. Denne bygger på sjeldne og fornemme gjenstander fra monarkenes tid. Av spesiell interesse i denne delen kan nevnes kunst og regalier fra kroningsseremonier ved klosterkirken Saint Denis (forstad nord for Paris). Kirken var også de franske kongenes gravkirke.

Et spesielt kjennetegn for avdelingen er utsmykningen i Apollon-galleriet av malerier og forgylt stukk fra 1661. Arbeidet var bestilt av Solkongen Ludvig 14. og påbegynt av den klassisistiske kunstneren Charles Le Brun. Først i 1850 ble salen fullført med takmaleriet Apollon beseirer Phyton, utført av Eugene Delacroix.

Kategorien dekorativ kunst består ellers av en rekke eksklusive gjenstander laget av gullsmeder fra de siste Valois-kongenes tid. Det finnes også unikt kunsthåndverk av glassmakere, emaljekunstnere og kunstnere som arbeidet i elfenben og bronse, foruten tepper og utsøkte tekstiler.

Fra 1600- og 1700-tallet vises en rekke møbler, gjenstander og kuriosa som forteller om Frankrikes rivende utvikling på denne tiden. Den kronologiske runden ender i leilighetene som ble utsmykket under Napoleon 3. Disse leilighetene fungerte også som den franske finansministerens mottakelsesrom fra 1871–1989, før denne avdelingen av finansdepartementet ble «forvist» til bydelen Bercy i utkanten av Paris.

Islamsk kunst

 Shâhnâme
Side fra boken Shâhnâme (Kongeboken) som viser Fat'h Ali Shah (cirka 1810–1840). Siden er en av tre som finnes på Louvre-museet. Bildet er laget av vannfarger, blekk og gull på papir.

Avdelingen for islamsk kunst er den nyeste og ble innviet i 2012. Samlingen består av keramikk, trearbeider, glass, metallvarer, elfenben, tepper og annet kunsthåndverk. Videre inneholder samlingen blant annet tre boksider av det enorme episke verket Shâhnâme (Kongeboken) av den persiske poeten Ferdousi, skrevet rundt år 1000 evt. Samlingen strekker seg over tretten århundrer og tre kontinenter.

Satelittmuseer

I 2012 åpnet Louvre en museumsavdeling i Lens, nord i Frankrike, kalt Louvre-Lens. Hensikten har vært å revitalisere den tidligere gruvebyen, styrke museets økonomi og gjøre de franske kunstsamlingene mer tilgjengelig for publikum utenfor Paris.

Louvre Abu Dhabi, i De forente arabiske emirater, åpnet dørene i 2017. Museumsvirksomheten er basert på en samarbeidskontrakt mellom den franske stat og sjeik Sultan bin Tahnoon Al Nahyan og skal gjelde i 30 år. Museet er tegnet av den franske arkitekten Jean Nouvel og vil få et areal på 24 000 kvadratmeter. Kunsten vil blant annet bli lånt ut fra samlingene i Louvre, Pompidou-senteret, Orsay-museet og Musée Rodin. Dette vil gi Louvre betydelige inntekter.

Direktør ved Louvre er i 2019 Jean-Luc Martinez (født 1964).

Bygningshistorie

Louvre
Rundt 1550 hadde Frankrike sin egen renessansearkitektur med egne karakteristika og arkitekter, blant andre Pierre Lescot, som begynte ombyggingen av Louvre i 1546.
Louvre
Av /Shutterstock.

Det eldste Louvre, som ble oppført for kong Filip August omkring år 1200, var et firkantet borganlegg omkring en lukket borggård, med en mektig donjon som sentrum. Nord for donjonen lå kongeboligen, et gotisk palass. Louvre avløste etter hvert det eldre slottet på Île de la Cité som kongens residens i Paris, og anlegget ble brukt både som kongebolig, statsfengsel og befestning.

Denne eldste delen av Louvre lå i det sørvestre hjørnet av den nåværende Cour carrée, som ble påbegynt av Pierre Lescot i 1546 da Frans 1. ønsket å utvide anlegget. Lescot oppførte i årene 1546–1578 det sørvestre hjørnet av dette firkantede renessansepalasset, med Jean Goujon som skulptør. Under Katarina av Medici ble bygningen fortsatt etter Lescots planer med en fløy mot sør (1578–1596). Ludvig 13. fortsatte utvidelsen og lot Jacques Lemercier forlenge Lescots fløy med den berømte Pavillon de l'Horloge (fullført 1641) som hovedbygning i et anlegg som var fire ganger så stort som det tidligere. Dette anlegget, Cour carrée, ble så fullført under Ludvig 14. Louis Le Vau førte opp fasadene mot gården (1650–1664), Claude Perrault de utvendige, med den kjente «Louvrekolonnade» med sine 28 søyler som hovedfasade (1667–1674).

Først under Napoleon ble utvidelsen av Louvre fortsatt. Mot Seinen var i tiden 1594–1609 Louvre blitt forbundet med Tuileriene; Napoleon 1. lot Charles Percier og Pierre Fontaine strekke fløyer også på den andre siden (1806–1813). Anlegget fikk på denne måten form av et mektig, lukket parkanlegg foran Cour carrée og ble 3–4 ganger så stort som det. Midt på står den lille triumfbuen L'Arc de Carrousel, oppført av Percier og Fontaine (1806–1808). Med Napoleon 3. ble så de to store fløyene mot Place Louis Napoléon oppført (1850–1868), det såkalte Nouveau Louvre.

Ved raseringen av Tuileriene under Pariskommunen i 1871 ble Louvre åpnet mot Place de la Concorde, og det veldige perspektivet frem til den store triumfbuen ved Place de l'Étoile ble trukket inn i virkningen.

Det nye inngangspartiet (glasspyramiden), tegnet av Ioh Ming Pei, ble åpnet i 1988.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Laclotte, Michel og Cuzin , Jean-Pierre The Louvre, European Paintings. Scala Publications Ltd. London 1993
  • Gray-Durant, Delia Paris. Blue Guide Limited, a Somerset Books Company. Somerset 2015
  • Gombrich, E. H. Verdenskunsten. Aschehoug forlag (1996)

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg