sarkofag

Sarkofager fra det gamle Egypt kan være av stein, men oftest i malt tre i skikkelse av den døde (antropomorf). Fønikerne opptok i sine steinsarkofager egypternes antropomorfe type. Sarkofager var sjeldne hos grekerne, men derimot mye brukt i Østen. I perioden fra senarkaisk til tidlig klassisk tid finnes bemalte terrakottasarkofager fra Lilleasia. Fra Sidon på slutten av 300-tallet f.Kr. finnes praktfulle marmorsarkofager dekorert med relieffer, f.eks. den såkalte Aleksander-sarkofagen. Etruskernes sarkofager i terrakotta eller stein var ofte utformet som en seng, gjerne med fremstillinger av den døde liggende på lokket. Hos romerne ble sarkofager alminnelige først på 100-tallet e.Kr. Det fantes to hovedtyper, en «romersk» med flatt lokk og tre sider forsynt med relieffer (den fjerde siden stod opp mot en vegg), eller «gresk», som var frittstående og dekorert på alle fire sider samt forsynt med gavltak. Sarkofager med fremstillinger av de døde på lokket var også i bruk. Scener fra avdødes liv eller mytologiske fremstillinger var de mest brukte motiver. Med kristendommens utbredelse dukket også bibelske motiver opp. Kjente sarkofager fra tidlig kristen tid var Brødresarkofagen, Junius Bassus'sarkofag m.fl. I middelalderen fikk sarkofagen fremstillinger med den avdøde gjengitt i legemsstørrelse på lokket; under renessansen ble sarkofagformen tatt opp igjen i skulpturalt utformede gravmonumenter. En rekke pavesarkofager kan nevnes, dessuten Michelangelos gravmæler for Mediceerne i Firenze og Napoleons sarkofag i Invalidedomen i Paris.

Geheimeråd Casper Hausmanns sarkofag står i Oslo Domkirke, utført 1718. I Kvinnherad kirke finnes flere av Rosenkrantzenes sarkofager fra ca. 1700 og biskop Londemanns sarkofag fra midten av 1700-tallet. På Akershus Slott finnes kong Haakons og dronning Mauds dobbeltsarkofag samt dobbeltsarkofagen til kronprinsesse Märtha og kong Olav 5.