østerriksk komponist, wienerklassisismens første store mester, og et av de største navn i europeisk musikkhistorie. Haydn hadde fra 1761 ansettelse hos den musikkelskende fyrstefamilien Esterházy, noe som ga ham et enestående grunnlag til å utfolde seg som komponist. Han skrev over hundre symfonier, cirka åtti strykekvartetter, konserter for forskjellige instrumenter, klaver-sonater med mer. Av vokalverker kan nevnes Skapelsen og Årstidene; dessuten komponerte han operaer og messer.

Haydn var sønn av en vognmaker. Han var den andre av tolv søsken, hvorav de fleste døde som barn. To av hans brødre ble musikere – Michael Haydn ble en feiret komponist i Salzburg og Johann Evangelist ble tenor i fyrst Esterházys kor i Eisenstadt. Haydn var hele livet nær knyttet til sin familie.

En fjern slektning av familien, rektor J. Mathias Frankh, oppdaget Josephs musikalske begavelse og lot ham 1738 begynne på sin skole i Hainburg. Foruten vanlige skolefag fikk han også undervisning i sang, stryke- og blåseinstrumenter. I 1740 ble han tatt opp som medlem av koret i Stephansdomen i Wien. Dermed åpnet det seg en ny verden for Joseph. Han fikk bo hos den berømte domkirkekapellmesteren Georg Reutter, som underviste kormedlemmene både i vanlige skolefag og forskjellige musikkfag. I 1749 kom han i stemmeskiftet, og måtte slutte i koret. Han var tvunget til å livnære seg ved å undervise i musikk og å spille fiolin, bl.a. som dansemusiker. Det kan være at det var her – utenfor kirkens og hoffets sfære – at Haydn fikk sansen for den mer folkelig pregede musikken med innslag av viser og lettere dansemelodier, former han på kunstnerisk måte benyttet seg av i flere av sine verker.

Haydn var så, trolig 1753–55, ansatt som akkompagnatør hos den italienske komponisten og sangpedagogen Nicola Porpora. Det var hos ham Haydn fikk sin første undervisning i komposisjon. Hos Porpora kom han bl.a. i direkte kontakt med den neapolitanske operastilen. Haydn hadde også mottatt impulser fra den nordtyske skole gjennom Carl Philipp Emanuel Bachs klaversonater og berømte klaverskole, og gjennom østerrikeren Georg Christoph Wagenseil ble han kjent med sitt eget lands barokkmestre, i tillegg til at han sikkert også kjente den italienske og franske stilen med sans for det pompøse og det galante. I 1750-årene skrev Haydn bl.a. noen folkelige syngespill.

Gradvis fikk flere og flere øynene opp for Haydn. Han medvirket ved kammermusikkaftener på slottet til baron von Fürnberg, som ønsket at Haydn skulle fornye repertoaret med egne verker. Haydn skrev først noen stryketrioer, og deretter forsøkte han seg på den form der han skulle komme til å bli ansett som den store mester og nyskaper: strykekvartetten. 1759–60 var Haydn ansatt som kapellmester for et 12–16 manns orkester hos grev Morzin, og her var det han skrev sin første symfoni.

I 1760 giftet Haydn seg med den fire år eldre Anna Maria Keller. Ekteskapet ble ikke lykkelig, og var barnløst.

Haydn ble 1761 ansatt som annenkapellmester hos fyrst Pál Antal (Paul Anton) Esterházy i Eisenstadt i Ungarn. For Haydn kom dette til å få stor betydning både økonomisk og kunstnerisk. Fyrst Pál Antal døde i 1762 og ble etterfulgt av sin bror, Miklós (Nikolaus), som hadde stor interesse for musikk, særlig opera. I 1766 ble Haydn førstekapellmester. Hos Esterházy fikk Haydn stadig friere hender til å komponere det han ville; i tillegg fikk han også anledning til å oppføre sine verker utenfor fyrstens enemerker. Som komponist var Haydn nå i den lykkelige situasjon at han, så snart et verk var ferdig, hadde anledning til å få det spilt og kunne gjøre endringer om han ønsket. Orkesteret var på rundt 25 mann, til dels fremragende musikere. De gunstige forhold som Haydn hadde hos Esterházy sporet hans skaperevne. Spesielt var han produktiv hva gjelder strykekvartetter og symfonier.

Haydn skrev ikke musikk bare for fyrst Esterházy. I 1781 tilegnet han storfyrst Paul av Russland sine seks strykekvartetter, opus 33, de som senere er kalt «de russiske». Mozart, som var en venn av Haydn, ble bergtatt av disse kvartettene og skrev i den forbindelse sine egne såkalte Haydn-kvartetter, som ble utgitt 1785.

En av de viktigste bestillinger Haydn fikk på 1780-tallet kom fra Paris og førte til at Haydn 1785–86 komponerte de seks såkalte Pariser-symfoniene (nr. 82–87). De gjorde stormende lykke og ble straks trykket.

I 1790 ble Esterházys orkester oppløst. Haydn beholdt sin tittel og fortsatte i mange år å komponere for Esterházy-familien, bl.a. flere messer. Han hadde imidlertid fått en pensjon som gjorde at han kunne leve økonomisk uavhengig til sin død, og han bosatte seg i Wien.

1791–92 oppholdt Haydn seg i London etter innbydelse av impresarioen, komponisten og dirigenten Johann Peter Salomon. Haydn hadde lovet å skrive seks nye symfonier. De ble alle (nr. 93–98) mottatt med stormende begeistring. Han ble utnevnt til æresdoktor i Oxford, og i den forbindelse fremførte man symfoni nr. 92, som senere har fått tilnavnet Oxfordsymfonien. Han reiste tilbake til Østerrike via Bonn. I Bonn møtte han den unge Beethoven som han lovet skulle få bli hans elev om han kom til Wien, et løfte han senere oppfylte. Etter å ha vært hjemme i Østerrike et par år, reiste Haydn tilbake til London 1794–95 og uroppførte ved denne anledning de resterende seks av de tolv såkalte Londonsymfoniene.

Haydn er et av de største navn innen europeisk musikkhistorie. Sin betydeligste innsats gjorde han som komponist innen instrumentalmusikken og da spesielt på strykekvartettens og symfoniens område. Rent konkret utvidet han symfonien med en 4. sats, menuetten, gjorde orkesterbesetningen større og gav blåserne en langt mer selvstendig stilling. I strykekvartettene likestilte han alle instrumentene, i tillegg til at han rent kompositorisk lot det motiviske arbeid bli det sentrale ved å la den såkalte gjennomføringsdelen få større omfang.

Se også Avskjedssymfonien, Paukeslagsymfonien og Skapelsen.

108 symfonier, bl.a.:
Nr. 6 i D-dur, Le matin 1761
Nr. 7 i C-dur, Le midi 1761
Nr. 8 i G-dur, Le soir 1761
Nr. 45 i fiss-moll, Avskjedssymfonien 1772
Nr. 49 i f-moll, La passione 1768
Nr. 55 i Ess-dur, Skolemesteren 1774
Nr. 73 i D-dur, Jakten 1782
Nr. 82–87, Parissymfoniene, bl.a.:
Nr. 82 i C-dur, Bjørnen 1786
Nr. 83 i g-moll, Høna 1785
Nr. 85 i B-dur, Dronningen 1785?
Nr. 92 i G-dur, Oxford 1789
Nr. 93–104, Londonsymfoniene, bl.a.:
Nr. 94 i G-dur, Paukeslagsymfonien 1791
Nr. 96 i D-dur, Mirakelsymfonien 1791
Nr. 100 i G-dur, Militærsymfonien 1793–94
Nr. 101 i D-dur, Klokkesymfonien 1793–94
Nr. 103 i Ess-dur, Paukevirvelsymfonien 1795
Nr. 104 i D-dur, Londonsymfonien 1795
Cellokonsert i C-dur 1761–65
Cellokonsert i D-dur 1783
Klaverkonsert i D-dur ca. 1784
3 fiolinkonserter i A-dur, C-dur og G-dur årstall ukjent
Symphonie concertante for obo, fagott, fiolin og cello i B-dur 1792
Trompetkonsert i Ess-dur 1796
83 strykekvartetter, bl.a.:
Solkvartettene, opus 20, 1–6 1772
De russiske kvartettene, opus 33, 1–6 1781
De prøyssiske kvartettene, opus 50, 1–6 1787
Tost-kvartettene, opus 54, 55 og 64 1788–90
Apponyni-kvartettene, opus 71 og 74 1793
Erdödy-kvartettene, opus 76, 1–6 1797
Lobkowitz-kvartettene, opus 77, 1–2 1799
Opus 103 (ufullendt) 1802–03
Ca. 30 klavertrioer 1759–71 og 1784–95
Ca. 40 trioer for to fioliner og cello før 1765
Ca. 125 trioer for baryton, bratsj og cello
Ca. 15 buffa- og seria-operaer, bl.a.:
Der Apotheker 1768
Il mondo della luna 1777
Armida 1783
Il ritorno di Tobia 1775
Die sieben letzten Worte 1796
Die Schöpfung (Skapelsen) 1798
Die Jahreszeiten (Årstidene) 1801
14 messer, bl.a.:
Pauken-Messe i C-dur 1796
Heilig-Messe i B-dur 1796
Nelson-Messe i d-moll 1798
Theresien-Messe i B-dur 1799
Schöpfungs-Messe i B-dur 1801
Harmonien-Messe i B-dur 1802
3 Salve Regina 1756, 1771, 1773
Stabat Mater 1767
2 Te Deum i C-dur 1765, 1800
Die 10 Gebote Gottes des Herrn 1791–95
Ca. 450 arrangementer av skotske, walisiske og irske folkesanger
En rekke egne sanger til tyske og engelske tekster
Keiserhymnen: Gott erhalte Franz den Kaiser 1797
  • Finscher, Ludwig: Joseph Haydn und seine Zeit, 2000, isbn 3-921518-94-6, Finn boken
  • Geiringer, Karl: Haydn: ett liv av musikaliskt skapande, 1953, Finn boken
  • Geiringer, Karl: Joseph Haydn and the eighteenth century : collected essays of Karl Geiringer, 2002 (Detroit monographs in musicology/Studies in music), isbn 0-89990-112-3, Finn boken
  • Grave, Floyd K. & Margaret G. Grave: Franz Joseph Haydn: a guide to research, 1990, isbn 0-8240-8487-x, Finn boken
  • Hughes, Rosemary: Haydn, rev. ed., 1974, isbn 0-460-02160-5, Finn boken
  • Landon, H. C. Robbins: Haydn: chronicle and works, 1976-80, 5 b., Finn boken
  • Landon, H. C. Robbins: Haydn: a documentary study, 1981, Finn boken
  • Landon, H. C. Robbins. & David Wyn Jones: Haydn: his life and music, 1988, isbn 0-500-01438-8, Finn boken
  • Pieck, Werner: Haydn: der grosse Bassa : Biographie, 2004, isbn 3-434-50501-6, Finn boken
  • Schroeder, David P.: Haydn and the Enlightenment, 1990, isbn 0-19-816159-x,Finn boken
  • The Cambridge companion to Haydn, 2005, isbn 0-521-54107-7, Finn boken
  • Webster, James & Georg Feder: The New Grove Haydn, 2002, isbn 0-312-23323-x, Finn boken
  • Wyn Jones, David, red.: Haydn, 2002, isbn 0-19-866216-5, Finn boken

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.