Ivan 3 gjorde i 1480 slutt på lydighetsforholdet til khanene i Saraj; etter hvert var mongolriket kommet i en temmelig oppløst tilstand, slik at det bare fantes noen mindre, men ikke ufarlige khanater i periferien: i Astrakhan, rundt Kazan og på Krim. Ivan 3 gjorde også en veldig innsats for å skape en sentralisert stat rundt Moskva. Han la under seg Tver (1485), og i 1471−1478 erobret han Novgorod, som ble eliminert som selvstendig handelssentrum. Dermed kom hele det nordlige og nordøstlige Russland under Moskva. For å befeste sin stilling giftet Ivan 3 seg med Zoe (i Moskva kalt Sofia), brordatter av den siste bysantinske keiser, og betraktet seg som dennes etterfølger.
Ivan 3 konfiskerte det meste av jorden i det svære Novgorod-riket etter erobringen og delte den ut igjen til en ny klasse av tjenesteadel, pomesjtsjiki. Disse fikk små gods som lønn for utviste tjenester og kunne ikke uten videre testamentere godsene til sine barn. Denne tjenesteadelen fungerte som en motvekt mot den gamle, mektige arveadelen, bojarene, som representerte et alvorlig hinder for tsarenes ambisjoner om å oppnå enevoldsmakt.
Ivan 4 («den grusomme», 1533−1584) tok et dramatisk oppgjør med bojarene under den såkalte opritsjnina-terroren (1565−1584). Han opprettet et eget opritsjnina-korps som var fanatisk lojale overfor tsaren, og herjet fritt over store deler av riket. Terroren rammet tilsynelatende blindt, men gikk særlig hardt ut over bojarene. Ivan 4 var den første Moskva-fyrste som tok tittelen tsar (fra latin caesar) ved en kroningsseremoni i 1547.
Ivan 4s harde og vilkårlige styre styrket tsarmakten vis-à-vis andre samfunnskrefter, men svekket landet økonomisk. I 1598 døde hans sønn Fjodor Ivanovitsj barnløs, og dermed døde Rjurik-dynastiet ut. Dette ble opptakten til den såkalte urotiden (smuta) i 1598−1613, da en rekke falske tronpretendenter stod frem, utenlandske tropper rykket inn i landet, og en serie bondeopprør fant sted. Sentralmakten var i perioder så godt som ikke-eksisterende, og det var flere alvorlige uår.
Det lyktes lavadelsmann Boris Godunov å bli valgt til tsar på et stendermøte i 1598. Han hadde tvilsom legitimitet og ble motarbeidet av bojarene. Etter hans død i 1605 fremstod en angivelig sønn av Ivan 4, Dmitrij, som regjerte en kort tid. Etter at han var blitt myrdet, dukket det opp ytterligere «falske Dmitrij'er», som imidlertid ingen hadde tro på. Men de hadde militær støtte fra Polen, og deres russiske tilhengere var aristokrater som blant andre Fjodor (Filaret) Romanov, leder for det sterkeste adelspartiet.
Den store krisen kulminerte med at polakkene okkuperte Moskva i 1610−1612. Dette førte til folkereisning og nasjonal samling. Etter at Fjodors sønn Mikhail Romanov var valgt til tsar i 1613, opphørte de politiske kampene i riket. Næringslivet tok seg imidlertid ikke opp før langt senere.
Russland fortsatte å ekspandere også under det nye dynastiet. Etter krig med Polen i 1654−1656 og i 1658−1667 havnet betydelige deler av Ukraina under tsarene. Men på grunn av den nye tyrkerfaren var ikke lenger Polen hovedfienden. Den første russisk-osmanske krig i 1676−1681 var en av en lang rekke (avsluttet i 1878). I 1686 ble det sluttet fred med Polen; denne varte i praksis frem til delingene av Polen i 1772−1795.
Forsøk i 1558−1582 og i 1656−1658 på å lette handelsforbindelsene med Vest-Europa ved erobringer i de baltiske land mislyktes. Likevel var ikke lenger utenrikshandelen fullstendig avhengig av de vestlige naboenes godvilje etter at Richard Chancellor hadde gjenoppdaget den nordlige sjøveien rundt Nordkapp i 1553; fraktutgiftene her var imidlertid svært høye. På den annen side var ekspansjonen mot øst meget vellykket.
Økonomisk led Moskva fortsatt store tap på grunn av hyppige angrep og røvertokter, særlig fra khanatene i Kazan og på Krim. Ivan 4 erobret Kazan i 1552 og innlemmet territoriet, men krimtatarene hadde ryggdekning fra osmanerne og naturlig beskyttelse av steppebeltet. To år etter Kazan ble også Astrakhan ved Volgas munning erobret. Dermed kom hele Volgas løp under russisk herredømme, og det ble åpnet for handel med Iran. Det fjerde etterfølger-khanatet i Sibir ble tilintetgjort mellom 1581 og 1598.
Ekspansjonen østover gjennom det nordligste Asia førte til at man sikret seg et meget stort og tynt befolket område. I 1632 nådde kolonistene Lena-elven, i 1637 ble et «Sibir-departement» opprettet i Moskva, i 1645 ble stillehavskysten oppdaget, og i 1697 kom russiske oppdagelsesreisende til Kamtsjatka. Den russiske ekspansjonen stanset først opp i sør ved den kinesiske grensen (kinesisk-russisk traktat i Nertsjinsk i 1689).
Mer enn 80 prosent av produksjonen falt på landbruket, som hadde meget lav produktivitet på grunn av karrig jord i de områder som da var under Moskva, og dessuten vanskelige klimatiske forhold. Produksjonen sank ytterligere på grunn av de opprinnelig frie bøndenes juridiske stilling: lovboken Sudebnik fra 1497 innførte stavnsbånd; en lov mot rømte bønder ble gitt i 1597, og bestemmelsene ble skjerpet i den store lovboken Ulosjenije av 1649. Mange bønder klarte likevel å rømme og sluttet seg til de frie kosakk-samfunnene i utkanten av riket.
Tsaren hadde uinnskrenket politisk makt. Ved sin side hadde han en rådgivende forsamling, dumaen, som først bare talte medlemmer av høyadelen (bojarene), men som fra Ivan 4s tid også omfattet utvalgte folk fra tjenesteadelen og embetsmenn. Mellom 1566 og 1653 ble det også av og til sammenkalt en forsamling som kunne minne om de vesteuropeiske stenderdagene (Semskij sobor), men den fikk ingen politisk profil. På 1600-tallet begynte tsarene mer og mer å regjere ved hjelp av embetsmenn.
En sterk støtte for tsarene var også kirken, hvis overhode fra 1589 hadde tittelen patriark. Under Mikhail Romanov (1613−1645) var faren Filaret patriark 1619−33, og han fungerte som medregent til sin død. Kirkereformene under patriarken Nikon (1652−1666) var riktignok ikke særlig gjennomgripende, men de førte til at en stor gruppe «gammeltroende» brøt ut, for så å bli utsatt for grusomme forfølgelser. I forbindelse med Nikons patriarkat kom det for øvrig til en konflikt mellom den egenmektige kirkefyrsten og staten, som staten gikk seirende ut av; Nikon ble i 1666 fjernet av et konsil.
Kirken forhindret vestlige impulser fra å gjøre seg gjeldende i russisk åndsliv og avskjermet hele samfunnet mot modernisering. Dermed ble også det tekniske fremskritt sterkt hemmet, noe som allerede fra ca. 1580 virket meget negativt i krigene mot Polen og for en tid satte Russland i en nesten håpløs situasjon i konflikten med den moderne militærmakten Sverige om adgang til Østersjøen. Behovet for teknisk og organisatorisk modernisering ble derfor stadig mer påtrengende i siste halvdel av 1600-tallet, inntil Peter den store (1682−1725) gjennomførte sine gjennomgripende reformer etter århundreskiftet.
Kommentarer (1)
skrev Marius Pedersen
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.