Russlands historie

De tidligste skriftlige beretninger om steppefolkene nord for Svartehavet (skytere, sarmater, gotere, hunere, avarer) er overlevert av grekerne, som allerede på 600-tallet fvt. anla bykolonier på Krim.

Skogområdene lenger nord var bebodd av finsk-ugriske folkegrupper. Sørvest for dem og nordvest for steppen, bodde baltiske stammer.

• Les en egen artikkel om Russlands forhistorie.

På 200-tallet evt. trengte de germanske goterne inn i området ved Svartehavet, men i 375 gikk de mongolske hunerne over Volga, goterne ble presset ut og beholdt bare Krim. Da Attila døde i 453, gikk hunerriket i oppløsning.

I skogene i Polen og Belarus bodde slavere, som fra 500-tallet av støtte frem øst- og nordøstover. Inntil på 800-tallet var disse østslaverne splittet i en lang rekke stammer (den eldste østslaviske krønike regner 15 stammer). De ble politisk samlet i forbindelse med at skandinaver (væringer) etablerte seg som kjøpmenn og fyrster i Novgorod (på norrønt kalt Holmgard), Ladoga, Kiev og andre steder langs vannveien «fra væringene til grekerne».

Handelen med Bysants ble utbygd og Kiev, den sørligste store forposten, utviklet seg til ledende fyrstedømme og by i det første østslaviske riket. Fyrsten her sikret seg kontroll over hele ferdselsveien mellom Østersjøen og Svartehavet.

Etter Monomakhs død opererte hvert enkelt fyrstedømme i stadig større grad på egen hånd, selv om Galicja (Galitsj) i sørvest og Vladimir-Suzdal i nordøst kom til å spille en særlig fremtredende rolle. Kiev mistet definitivt sin stilling som storfyrstesete da fyrsten av Vladimir-Suzdal, Andrej Bogoljubskij, gikk til det uhørte skritt å innta og herje byen i 1169. Han avstod fra å residere der.

Sin økonomiske og kulturelle betydning tapte Kiev da mongolene raserte den i 1240. Metropolittsetet i Kiev var på denne tiden underlagt Galicja, men ble flyttet til Vladimir, da Konstantinopel ikke lenger ville anerkjenne Galicjas metropolittsete, på grunn av fyrstens kontakter med paven. Galicja fikk for en kort periode nytt metropolittsete i 1303.

I løpet av 1300-tallet ble det meste av Kiev-rikets landområder erobret av litauerne, som hadde vokst frem som et mektig fyrstedømme. Slavisk lokal kultur og eliter fortsatte langt på vei å eksistere, litauiske herskere giftet seg inn i slaviske familier, og kirkeslavisk og østslavisk administrasjonsspråk (rutensk) ble sentralt. Også en versjon av den østslaviske lovteksten ble overtatt av litauerne.

I nord-øst gikk fyrsten i Vladimir over til å kalle seg storfyrste, og stillingen og residensbyen her gikk snart over til arvefyrsten av Moskva, en strategisk beliggende by i nord som i annalene (årbøkene) første gang nevnes under årstallet 1147.

I Kiev-riket var de viktigste beslutningene blitt fattet i samvirke mellom fyrsten, hirden (det aristokratiske element) og folketinget (vetsje, det demokratiske innslag), men fra nå av dominerte aristokratiet stadig mer i sørvest (Galitsj) og monarken i nordøst (Vladimir, og senere Moskva). Novgorod, som var sentrum for den nå mest østersjørettede handelen, fikk en forfatning med sterkt kjøpmannsdemokratisk preg.

Kirkelig var imidlertid de østslaviske områdene fortsatt en enhet; metropolitten var uansett residenssted kirkens ubestridte overhode. Koloniseringen av områdene i nord ble fortsatt av storfyrstene i Vladimir og fra Novgorod, og steppegrensen i sør og sørøst var ikke alvorlig truet mellom 1150 og 1236.

I 1223 begynte mongolene, senere ofte kalt tatarene på grunn av et senere tilleggselement i den såkalte Gylne horde, å trenge inn på den eurasiske sletta. Av alle de store russiske byene var det bare Novgorod som unnslapp direkte ødeleggelser, for de veldige skog- og myrstrekningene i nord og øst gjorde det nærmest umulig å foreta noe masseangrep til hest. Men ettersom Novgorod samtidig var truet fra vest, valgte innbyggerne her likevel avfinne seg med å betale en høy årlig tributt mongolkhanen.

I 1240 var det svenskene som gikk til angrep, og som med nød og neppe ble slått tilbake av fyrst Aleksandr. Han er gått ned i historien med tilnavnet Nevskij, etter seieren i slaget på den isdekte Nevaelven. To vintrer senere slo han de tyske sverdridderne på isen på Peipus-sjøen, og i 1243−1245 var det litauerne som gang på gang sendte hærer inn på Novgorods område. Følgelig var byens militære resurser snart så uttømt at den måtte godta mongolenes overherredømme.

I norsk historie har Aleksandr gjort seg bemerket ved at den første norsk-russiske traktat ble sluttet med ham i 1251, om skattskyldighet og grenseforhold i Finnmark. Det var nemlig Novgorod-fyrstedømmet som kontrollerte de russiske nordområdene.

Da mongolene hadde etablert sitt herredømme, blandet de seg ikke opp i de russiske vasallenes indre anliggender. De ble latt i fred så lenge de oppfylte sine forpliktelser; det var i første rekke tale om tributt og rekrutter.

I nord-øst varte mongolveldet lengre enn i det belarusiske og ukrainske kjernelandet, og mongolenes kultur og styresett kom til å prege Moskvariket i høyere grad. Som khan-oppnevnt formelt overhode for fyrstene var det storfyrsten i Vladimir (senere i Moskva) som fikk ansvaret for å samle inn skatt og avgifter fra sine slektninger og overføre dem til khanens hovedstad Saraj ved nedre Volga, og han måtte også ha godkjennelse fra khanen før han fikk bestige storfyrstetronen.

Tittelen gikk ikke i arv, men fra Ivan 1.s tid (1325−1340) var det alltid arvefyrsten av Moskva som fikk slikt «brev» på storfyrsteverdigheten i Vladimir. Ivan sikret seg khanens gunst ved å vise seg som en usedvanlig iherdig skatteoppkrever.

Under Dmitrij Donskoj (1359−1389) følte moskovittene seg sterke nok til å våge et første oppgjør med mongolene, som ble slått på Kulikovosletta ved Don i 1380 (derav Dmitrijs tilnavn Donskoj). Seieren var ikke på noen måte definitiv. Dessuten hadde Moskva nå fått en vestlig rival i ekspansjonsbestrebelsene. Den litauiske fyrsten Algirdas (Olgerd) hadde underlagt seg store deler av fyrstedømmet Smolensk, og angrep Moskva hele tre ganger i Dmitrijs regjeringstid.

Kulturelt levde Moskva-riket sitt eget liv, først på grunn av politisk isolasjon, dernest frem til Peter den stores tid grunnet bevisst avskjerming mot den katolske, vesteuropeiske kultur. I 1439 skapte forliket i Firenze en kortvarig union mellom den greske og den romerske kirke, og i protest erklærte Moskva-kirken seg i 1448 uavhengig av Konstantinopel. I 1453 ble Konstantinopel erobret av tyrkerne; «det nye Rom» var falt, Moskva var nå «det tredje» og endelige Rom. Ivan 3. (1462−1505) antok i 1472 det bysantinske riksvåpen, den dobbelthodete ørn.

Ivan 3. gjorde i 1480 slutt på lydighetsforholdet til khanene i Saraj; etter hvert var mongolriket kommet i en temmelig oppløst tilstand, slik at det bare fantes noen mindre, men ikke ufarlige khanater i periferien: i Astrakhan, rundt Kazan og på Krim. Ivan 3 gjorde også en veldig innsats for å skape en sentralisert stat rundt Moskva og nedkjempet konkurrerende fyrstedømmer som Tver, Rjazan og Novgorod. Han inntok Tver i 1485, og i 1471−1478 erobret han Novgorod, som ble eliminert som selvstendig handelssentrum. For å befeste sin stilling giftet Ivan 3. seg med Zoe (i Moskva kalt Sofia), brordatter av den siste bysantinske keiser, og betraktet seg som dennes etterfølger.

Ivan 3. konfiskerte det meste av jorden i det svære Novgorod-riket etter erobringen og delte den ut igjen til en ny klasse av tjenesteadel, pomesjtsjiki. Disse fikk små gods som lønn for utviste tjenester og kunne ikke uten videre testamentere godsene til sine barn. Denne tjenesteadelen fungerte som en motvekt mot den gamle, mektige arveadelen, bojarene, som representerte et alvorlig hinder for fyrstenes ambisjoner om å oppnå enevoldsmakt.

Ivan 4. («den grusomme», 1533−1584) tok et dramatisk oppgjør med bojarene under den såkalte opritsjnina-terroren (1565−1584). Han opprettet et eget opritsjnina-korps, et slags sikkerhetspoliti med vide fullmakter, som var fanatisk lojale overfor tsaren, og herjet fritt over store deler av riket. Terroren rammet tilsynelatende blindt, men gikk særlig hardt ut over bojarene. Ivan 4. var den første Moskva-fyrste som tok tittelen tsar (fra latin caesar) ved en kroningsseremoni i 1547.

Ivan 4. fortsatte ekspansjonspolitikken til Ivan 3., og i 1552 erobret han Kazan-khanatet. Erobringen av Kazan innledet en ny epoke: tidligere erobringer rettet seg mot østslaviske folkeslag og av landområder innenfor det gamle Rus-riket. Med Kazan ble et ikke-slavisk folkeslag lagt under Moskva, og Ivan 4. innledet et nytt forhold til steppe- og grenseområdene. Erobringen av Kazan regnes av moderne historiografisk forskning som starten på Russland som imperium.

Ivan 4.s harde og vilkårlige styre styrket tsarmakten vis-à-vis andre samfunnskrefter, men svekket landet økonomisk. Ivans sønn Fjodor Ivanovitsj hadde liten interesse for politikk, og var avhengig av rådgivere. Særlig bojaren Boris Godunov viste seg å være en dyktig hersker. I 1598 døde Fjodor Ivanovitsj barnløs, og dermed døde Rjurik-dynastiet ut. Fjodor Ivanovitsjs død ble opptakten til den såkalte urotiden (smuta) i årene 1598−1613, preget av hungersnød (1601–1603), bondeopprør (1601–1603 og 1606–1607), at utenlandske tropper rykket inn i landet (1604) og en rekke falske tronpretendenter. Sentralmakten var i perioder så godt som ikke-eksisterende, og det var flere alvorlige uår.

På bakgrunn av at han hadde vist seg kapabel til å styre Russland på vegne av Fjodor Ivanovitsj som ikke var styringsdyktig, lyktes det Boris Godunov å bli valgt til tsar på et stendermøte i 1598. Han hadde imidlertid tvilsom legitimitet og ble motarbeidet av bojarene, fordi han ikke hadde arverett til tronen. Etter hans død i 1605 fremstod en angivelig sønn av Ivan 4., Dmitrij, som regjerte en kort tid. Etter at han var blitt myrdet, dukket det opp ytterligere «falske Dmitrij'er», som imidlertid ingen hadde tro på. Men de hadde militær støtte fra Polen, og deres russiske tilhengere var aristokrater som blant andre Fjodor (Filaret) Romanov, leder for det sterkeste adelspartiet.

Den store krisen kulminerte med at polakkene okkuperte Moskva i 1610−1612. Dette førte til folkereisning og nasjonal samling ved at det i byen Nizjnyj Novgorod ble reist en frivillig hær, som under ledelse av fyrst Dmitrij Pozjarskij og kjøpmannen Kuzma Minin frigjorde hovedstaden og drev polakkene vekk. Etter at Fjodors sønn Mikhail Romanov var valgt til tsar i 1613, opphørte de politiske kampene i riket. Næringslivet tok seg imidlertid ikke opp før langt senere.

Russland fortsatte å ekspandere også under det nye dynastiet. Etter krig med Polen i 1654−1656 og i 1658−1667 havnet betydelige deler av Ukraina under tsarene. Men på grunn av den nye tyrkerfaren var ikke lenger Polen hovedfienden. Den første russisk-osmanske krig i 1676−1681 var en av en lang rekke (avsluttet i 1878). I 1686 ble det sluttet fred med Polen; denne varte i praksis frem til delingene av Polen i 1772−1795.

Forsøk i 1558−1582 og i 1656−1658 på å lette handelsforbindelsene med Vest-Europa ved erobringer i de baltiske land mislyktes. Likevel var ikke lenger utenrikshandelen fullstendig avhengig av de vestlige naboenes godvilje etter at Richard Chancellor hadde gjenoppdaget den nordlige sjøveien rundt Nordkapp i 1553; fraktutgiftene her var imidlertid svært høye. På den annen side var Moskva-Russlands ekspansjon mot øst meget vellykket.

Økonomisk led Moskva fortsatt store tap på grunn av hyppige angrep og røvertokter, særlig fra khanatene i Kazan og på Krim. Ivan 4. hadde erobret Kazan i 1552, men krimtatarene hadde ryggdekning fra osmanerne og naturlig beskyttelse av steppebeltet. To år etter Kazan ble også Astrakhan ved Volgas munning erobret. Dermed kom hele Volgas løp under russisk herredømme, og det ble åpnet for handel med Iran. Det fjerde etterfølger-khanatet i Sibir ble tilintetgjort mellom 1581 og 1598 etter at en kosakkhetman, Jermak Timofejevitsj, etter oppdrag fra kjøpmannsfamilien Stroganov, hadde ledet et felttog mot Sibir-khanatet fra vest.

Ekspansjonen østover gjennom det nordligste Asia førte til at Russland sikret seg et meget stort og tynt befolket område. I 1632 nådde russiske kolonister Lena-elven, i 1637 ble et «Sibir-departement» opprettet i Moskva, i 1645 ble stillehavskysten oppdaget, og i 1697 kom russiske oppdagelsesreisende helt frem til Kamtsjatka. Den russiske ekspansjonen stanset først opp i sør ved den kinesiske grensen (en kinesisk-russisk grensetraktat ble sluttet i Nertsjinsk i 1689).

Mer enn 80 prosent av produksjonen i Russland falt på landbruket, som hadde meget lav produktivitet på grunn av karrig jord i de områder som da var under Moskva, og dessuten vanskelige klimatiske forhold. Produksjonen sank ytterligere på grunn av de opprinnelig frie bøndenes juridiske stilling: lovboken Sudebnik fra 1497 innførte stavnsbånd; en lov mot rømte bønder ble gitt i 1597, og bestemmelsene ble skjerpet i den store lovboken Ulozjenije av 1649. Mange bønder klarte likevel å rømme og sluttet seg til de frie kosakk-samfunnene i utkanten av riket.

Tsaren hadde uinnskrenket politisk makt. Ved sin side hadde han en rådgivende forsamling, dumaen, som først bare talte medlemmer av høyadelen (bojarene), men som fra Ivan 4.s tid også omfattet utvalgte folk fra tjenesteadelen og embetsmenn. Mellom 1566 og 1653 ble det også av og til sammenkalt en forsamling som kunne minne om de vesteuropeiske stenderdagene (Zemskij sobor), men den fikk ingen politisk profil. På 1600-tallet begynte tsarene mer og mer å regjere ved hjelp av embetsmenn.

En sterk støtte for tsarene var også kirken, hvis overhode fra 1589 hadde tittelen patriark. Under Mikhail Romanov (1613−1645) var faren Filaret patriark i årene 1619−1633, og han fungerte som medregent til sin død. Kirkereformene under patriarken Nikon (1652−1666) var riktignok ikke særlig gjennomgripende, men de førte til at en stor gruppe «gammeltroende» brøt ut, for så å bli utsatt for grusomme forfølgelser. I forbindelse med Nikons patriarkat kom det for øvrig til en konflikt mellom den egenmektige kirkefyrsten og staten, som staten gikk seirende ut av; Nikon ble i 1666 fjernet av et konsil.

Kirken forhindret vestlige impulser fra å gjøre seg gjeldende i russisk åndsliv og avskjermet hele samfunnet mot modernisering. Dermed ble også det tekniske fremskritt sterkt hemmet, noe som allerede fra ca. 1580 virket meget negativt i krigene mot Polen og for en tid satte Russland i en nesten håpløs situasjon i konflikten med den moderne militærmakten Sverige om adgang til Østersjøen. Behovet for teknisk og organisatorisk modernisering ble derfor stadig mer påtrengende i siste halvdel av 1600-tallet, inntil Peter den store (1682−1725) gjennomførte sine gjennomgripende reformer etter århundreskiftet.

«Petersburg-perioden» i russisk historie (som varte frem til 1918) begynte med at Peter den store i 1712 flyttet hovedstaden, og dermed imperiets sentrum, fra Moskva, nordvestover til den nye byen St. Petersburg (grunnlagt i 1703) ved Finskebukta. Samtidig ble en betydelig del av østersjøkysten erobret (Estland og Livland ble innlemmet i Russland i 1710, og definitivt avstått av Sverige ved freden i Nystad i 1721) i forbindelse med Den store nordiske krig i 1710−1721. Keisertittelen (imperator), som Peter tok for seg og sine etterkommere etter den seierrike utgang på krigen, skulle symbolisere Russlands nye stilling som europeisk stormakt.

Peters reformer og tiltak var til dels en videreutvikling av eldre tendenser (reorganisering og omfattende styrking av hæren, sterk øking av jernutvinningen, mangedobling av antallet håndverksbedrifter). Men han skapte også helt nye ting, som for eksempel en russisk krigsflåte (som vant en første seier over svenskene i 1714). På sikt kom det også til dyptgående endringer i statsforvaltningen og samfunnsstrukturen.

I 1710 ble riket inndelt i 8 store provinser, guvernementer (de måtte senere deles og omorganiseres). Senatet, som ble dannet i 1711 med begrensede oppgaver, ble litt etter litt den øverste sentrale myndighet. I stedet for Moskva-statens «kansellier» (prikazer) innførte Peter i 1718 en sentralforvaltning basert på «kollegier» med kollegial ledelse etter svensk mønster. Den nye kirkeordningen av 1721 avskaffet patriarkatet (til det ble gjeninnført i 1917) og erstattet det med en «hellig synode» under en statsdirigert legmannsledelse. Rangordningen av 1722 (gyldig til 1917) innførte tre parallelle rangs- eller karrierestiger med 14 trinn hver, for statsforvaltningen, de væpnede styrker og hoffet. Embeter i staten gav arvelig adelskap over et visst trinn, og også den gamle adelen ble pålagt tjenesteplikt.

Peter forsøkte også å fremme utvikling på det kulturelle område: han opprettet et verdslig skolesystem, startet Russlands første avis, moderniserte det gamle alfabetet, gjennomførte en kalenderreform (i kraft til 1917) og grunnla i 1725 det russiske vitenskapsakademi etter engelsk, tysk og fransk forbilde. Men bøndenes avhengighet av godseierne økte, og deres status ble utjevnet, ikke minst gjennom overgang til en ensartet koppskatt for alle.

Som følge av dette ble todelingen av samfunnet utdypet. På den ene side stod bondestanden, det veldige flertall av folket, som bar nesten alle skattebyrdene og hadde liten rettsbeskyttelse. Bøndene hadde da også reist seg i voldsomme oppstander på 1600-tallet (blant annet under Stenka Razin i 1670−1671), og gjorde det igjen på 1700-tallet (blant annet under Jemeljan Pugatsjov i 1773−1775). På den annen side stod den privilegerte godseieradelen, som Peter 3. i 1762 befridde fra alle tjenesteforpliktelser, og som kom til å leve sitt patriarkalske liv som før i provinsen og ofte førte en sterkt europeisert tilværelse i sine byresidenser.

Allerede i det gamle Moskva-riket hadde man satset på å verve og tiltrekke seg utenlandske fagfolk, en politikk som Peter den store hadde fortsatt i enda større omfang. Dette var lenge nødvendig på grunn av mangelen på muligheter til å skaffe seg høyere utdannelse i Russland. Sitt første universitet fikk Russland så sent som i 1755 (Moskva), og de to neste (i Kazan og Kharkiv) kom først i henholdsvis 1804 og 1805. I det russiske vitenskapsakademiet var det under 25 prosent russere blant medlemmene på 1700-tallet, og av alle de kjente høyere embetsmenn i russisk statstjeneste fra Peter den stores tid til 1917 hadde ca. en tredjedel vesteuropeiske navn. Blant dem var det særlig mange baltiske tyskere, som i utgangspunktet var tsarens undersåtter.

I den «nye epoken» under Aleksander 2. (1855−1881) ble det innledet en vidtgående omforming av Russland, med en rekke reformlover etter vestlige prinsipper. Det viktigste var at livegenskapet omsider ble opphevet i 1861, etter lengre tids debatt. I motsetning til østersjøprovinsene, der bøndene ble frigjort uten jord, fikk de russiske bøndene rett til å kjøpe jord av godseierne. Siden de som regel ikke hadde noe å betale med, forskutterte staten kjøpesummen og krevde den inn av bøndene over 49 år. De fleste bønder fikk slik en betydelig gjeldsbyrde, og også mindre jord å dyrke enn de hadde disponert før reformen.

Selv om bøndene nå i prinsippet var juridisk frie, var de fortsatt underlagt landsbyfellesskapet, miren. Skuffelsen over reformene var stor, men bare ca. halvparten av de russiske bøndene hadde vært livegne. Resten hadde vært statsbønder, og disse fikk sin frihet i 1866 på gunstigere vilkår. Uroen på landsbygda ble forsterket ved en kraftig russisk befolkningsøkning i siste tredjedel av 1800-tallet. Den tiltagende jordhungeren ble i noen grad avhjulpet med migrasjon til utkantstrøk i riket.

I 1864 ble det også innført lokalt selvstyre ved de såkalte zemstvo-organene. Alle menn hadde stemmerett til zemstvoene, som i praksis ble dominert av liberal lavadel og personer fra «de frie yrker». Zemstvoenes jurisdiksjon og skattleggingsmyndighet var svært begrenset. Samme år ble også justisvesenet modernisert og skilt ut fra den utøvende makt. Byene fikk begrenset selvstyre ved en valgreform i 1870 og det ble innført alminnelig verneplikt i 1874.

Men samtidig bredte revolusjonære tendenser seg i det russiske samfunnet. Allerede i 1866 ble det gjort et forsøk på å myrde Aleksander 2., og «folkevennene» (narodniki) ble snart avløst av revolusjonære terrorister. I 1876 ble den hemmelige revolusjonære organisasjonen Jord og frihet (Zemlja i Volja) dannet, og denne opprettet i 1878 en terroristisk gruppe, Folkeviljen, med henblikk på å drepe keiseren. Aleksander 2. hadde allerede godkjent planer om å opprette en indirekte valgt, rådgivende forsamling, men disse ble stilt i bero da han ble myrdet i 1881. Hans sønn Aleksander 3. (1881−1894) gikk tilbake til undertrykkelsespolitikken, og iverksatte omfattende forsøk på russifisering av ikke-russiske folkeslag i riket.

På det utenrikspolitiske plan klarte man i 1870 å få opphevet de restriktive bestemmelsene i Paristraktaten av 1856 vedrørende Svartehavet. Etter at en ny oppstand i Polen i 1863 hadde utløst en bølge av russisk kraftpatriotisme, fikk forbigående panslaviske stemninger Russland til å støtte serberne og bulgarerne på Balkanhalvøya og gå til en ny og siste storkrig mot Tyrkia i 1877−1878. De meget gode fredsbetingelsene Russland oppnådde i San Stefano-traktaten måtte likevel modifiseres etter britisk og østerriksk-ungarsk påtrykk på Berlinkongressen i 1878.

Til tross for fortsatt spenning i forholdet til Østerrike-Ungarn på Balkan og tidvis også med Tyskland holdt Aleksander 2. og Aleksander 3. begge fast ved «trekeiserpolitikken», det vil si den samarbeidspolitikken som ble innledet mellom keiserne i Tyskland, Østerrike-Ungarn og Russland under et møte i Berlin i 1872, og som i 1881 ble bekreftet av en nøytralitetstraktat. Den innebar at hvis en av maktene ble involvert i krig, skulle de to andre forholde seg nøytrale. Den tyske kansler Otto von Bismarcks antirussiske kredittpolitikk og andre faktorer førte likevel til at Russland i 1893 inngikk en allianse med den franske republikken, og Russland fikk store franske lån og investeringer. Det russiske initiativet til den første fredskonferansen i Haag i 1898−1899 var fra Nikolaj 2.s side religiøst og humanitært motivert.

Russlands asiatiske besittelser mellom Ural og Stillehavet var en arv fra det gamle Moskva-riket. I 1730- og 1740-årene ble også den nordligste delen av den svære kasakhiske sletten lagt inn under riket. De sørligste kasakhiske stammene kom derimot ikke under russisk overhøyhet før i 1860-årene. I Transkaukasia ble de kristne områdene Georgia og Armenia underlagt tsarens protektorat på begynnelsen av 1800-tallet. Motstanden mot russifisering økte utover på 1800-tallet, og de muslimske stammefolkene i Kaukasus-fjellene ytet innbitt motstand mot de russiske troppene i over 25 år, inntil deres legendariske leder Sjamil ble tatt til fange i 1864. Det nåværende Aserbajdsjan ble avstått fra Iran mellom 1813 og 1828.

Etter at byene Turkestan (1864), Tasjkent (1865) og Samarkand (1868) i Sentral-Asia var erobret, og emiren av Bukhara og khanen av Khiva gjort til vasaller, trengte Russland videre frem øst for det Kaspiske hav. Da Merv ble okkupert i 1884, førte dette til en krise i forholdet til Storbritannia, som følte seg truet i India på grunn av trykket mot Afghanistan.

Sibir, et nybrottsland med økende russisk befolkning (fra ca. 170 000 i 1719 til om lag 8 millioner i 1914), var også forvisningsområde for politisk «umulige» elementer, fra styrtede dignitærer på 1700-tallet via dekabrister og Fjodor Dostojevskij, til tallrike sosialister. Amur-området ble innlemmet i 1858−1860, Vladivostok (navnet betyr Østens hersker) ble grunnlagt i 1860, og den sørlige del av Sakhalin ervervet fra Japan i 1875 i bytte mot Kurilene. Alaska, som offisielt var blitt annektert i 1799, ble solgt rimelig til USA i 1867. Sibir ble bundet sammen helt til Det fjerne østen med den 8000 km lange transsibirske jernbanen (1891−1904). Den russiske ekspansjonen i Mandsjuria og Korea førte til konflikter med Japan.

Fra ca. 1890 var Russland inne i en forsert industrialiseringsprosess, som ble fremmet av finansminister Sergej Wittes strenge beskyttelsestoll-politikk og konsekvente opplåning i utlandet. Privat entreprenørvirksomhet ble oppmuntret samtidig som de utenlandske investeringene økte, fra ca. 100 millioner rubler i 1880 til det nidobbelte rundt århundreskiftet. Disse investeringene gikk ikke minst til oljefeltene ved det Kaspiske hav som rundt 1890 var verdens største. Den russiske stat var hele tiden viktigste initiativtager og kunde for de nye produktene og industrialiseringen hadde relativt få ringvirkninger utenfor byene og de nye industrisentra. Det ble aldri satt spørsmålstegn ved at riket i første rekke måtte være et jordbruksland.

Likevel kom alle samfunnsforhold gradvis til å bli endret. Sentrene for industri ble Moskva, St. Petersburg, det sørlige Ukraina, de polske områdene, Ural-fjellene og Transkaukasia. Hovedvirksomhetene var tekstilindustri, jernbanebygging, gruvedrift og metallurgi, kullbryting og oljeproduksjon. Antallet fabrikkarbeidere steg i 1914 til ca. 3 millioner, 5 prosent av den samlede arbeidsføre befolkningen. Arbeiderne tjente dårlig, bodde kummerlig og arbeidet ofte på gigantfabrikker. Mange utviklet en egen klassebevissthet til tross for at de fleste kom rett fra bondelandet og fortsatt hadde røtter i landsbygda. Streiker og frie fagforeninger var forbudt, men i 1897 ble det vedtatt en halvhjertet arbeidsinspeksjonslov som satte arbeidstiden til 11½ timer for voksne og 9 timer for barn. Den revolusjonære bevegelsen ble holdt i sjakk av et sterkt politiapparat, med såkalt politisosialisme (fagorganisasjoner opprettet av og kontrollert av det hemmelige politi).

Til tross for at man grovt utbyttet bondearbeiderne og samtidig la for dagen typisk kapitalistiske monopoliseringstendenser, ble russisk industri ikke konkurransedyktig på verdensmarkedet. Mesteparten av eksportinntektene i 1914 kom fra landbruket (39 prosent fra kornproduksjonen), noe som bare var mulig fordi befolkningen som helhet var tvunget til et lavt forbruk med skattepolitiske midler. I og med at kapitaldannelsen og dermed også industrialiseringen var avhengig av at landbruket hadde overskuddsproduksjon, var agrarspørsmålet fremdeles det økonomiske hovedproblemet. Statsminister Pjotr Stolypins store jordreform (etter 1906) førte til en differensiering i bondestanden, og tok sikte på å oppløse mir-ordningen og styrke bøndenes private eiendomsrett.

I 1904 gikk Russland til en meningsløs krig mot Japan som førte til matmangel i byene. Da tsaren sendte bevæpnede soldater for å møte fredelige demonstranter på den «blodige søndag», 9. januar 1905, ble minst 130 drept. Dette utløste 1905-revolusjonen, som tvang tsaren til å utstede det såkalte oktobermanifestet 30. oktober 1905. Det ble opprettet en lovgivende nasjonalforsamling, Riksdumaen, som hadde hånd over ca. halve statsbudsjettet. Russland fikk dermed et politisk liv med ulike politiske partier.

Den første og andre duma ble imidlertid oppløst etter kort tid da tsaren oppfattet dem som for radikale. De var dominert av De konstitusjonelle demokratene (KD eller «kadett»-partiet) som var borgerlig-radikalt, samt av en rekke revolusjonære og sosialistiske grupperinger. Den tsaristiske høyrefløyen hadde bare ca. 10 prosent av plassene. Ved Stolypins «statskupp» 16. juni 1907 ble valgretten til dumaen sterkt innskrenket. Den tredje duma i 1908−1912 var dominert av det moderate høyrepartiet Oktobristene, en utbrytergruppe fra Kadettene, og fikk sitte sin periode ut. Den fjerde og siste dumaen ble avbrutt av første verdenskrig og Den russiske revolusjon.

Det teknologisk tilbakestående Russland klarte ikke i lengden å mestre en slik kraftanstrengelse som første verdenskrig ble. Litt etter litt forfalt hele statens maktapparat. Når det i mars 1917 kom til revolusjon, skyldtes dette imidlertid ikke den parlamentariske opposisjon fra de progressive partiene i Riksdumaen. Som i 1905 ble den utløst av sammenbrudd i mat- og råvareforsyningene, som førte til sult i de store byene. Den umiddelbare foranledningen til at Nikolaj 2. abdiserte 15. mars 1917 (2. mars etter den julianske tidsregningen som ennå var i bruk i Russland) var massedemonstrasjoner i Petrograd (St. Petersburgs navn fra 1914), samt påtrykk fra hærledelsen. Den såkalte provisoriske regjeringen ble dannet av dumaflertallet og ledet av en partiløs, fyrst Georgij Lvov. Utenriksminister var Pavel Miljukov, lederen for det liberale kadett-partiet.

Den nye regjeringen lovet valg til en grunnlovgivende forsamling og satset på å fortsette krigen på ententemaktenes side. Den hadde til å begynne med bare ett sosialistisk medlem, justisministeren Aleksandr Kerenskij. Først i mai ble den supplert med seks andre sosialister (40 prosent av ministerpostene). Kerenskij overtok som statsminister i juli, og ved nye utskiftninger i september fikk regjeringen sosialistisk flertall. Men regjeringen klarte ikke å gjenopprette en sterk statsmakt, videreføre krigen eller forhindre økonomisk kaos. Den storoffensiven Kerenskij satte i gang i Galicja i juni, brøt sammen med store tap.

En viktig grunn til at den provisoriske regjeringen stod så svakt var at den aldri fikk regjere alene. Overalt var det opprettet sovjeter (råd) av arbeider- og soldatdeputerte, som gikk inn for å få en snarlig slutt på Russlands deltagelse i krigen. Særlig Petrograd-sovjetet ble snart en alvorlig rival for den provisoriske regjering. Dette utviklet seg til såkalt dobbeltmakt. Rådene hadde høy legitimitet i befolkningen og også et landsdekkende apparat. Mens det stadig drøyde med å få avholdt valg til den grunnlovgivende forsamling, ble det arrangert en allrussisk sovjetkongress i juni og berammet en ny til november.

RSFSR ble kjerneområdet i den nye sovjetstaten, som den i utstrekning og folketall største unionsrepublikken (ca. tre fjerdedeler av det samlede areal og mer enn halvparten av befolkningen i SSSR), men også fordi det var her næringsliv og kommunikasjoner var best utbygd, i det minste i den europeiske delen. Som ledd i Sovjetunionens bestrebelser etter å ta igjen Vestens forsprang når det gjaldt økonomisk utvikling, ble det satset store ressurser på utviklingen av Russlands industrielle kapasitet.

Etter andre verdenskrig ble det etablert omfattende industriell utnyttelse også av de rike naturressursene i de vidstrakte øde områdene i Sibir. Mange av prosjektene ble igangsatt uten tanke på konsekvensene for miljøet, som for eksempel forsøkene på å «snu» flere av de store elvene.

• Oversikt over Russlands historie
• Statsoverhoder i Russland
• Russlands forhistorie
• rus
• Kievriket
• Gardarike
• 1905-revolusjonen
• Den russiske revolusjon
• Den russiske borgerkrigen
• Sovjetunionens historie
• Russlands samtidshistorie