Russlands historie

De tidligste skriftlige beretninger om steppefolkene nord for Svartehavet (skytere, sarmater, gotere, hunere, avarer) er overlevert av grekerne, som allerede på 600-tallet fvt. anla bykolonier på Krim.

Skogområdene lenger nord var bebodd av finsk-ugriske folkegrupper. Sørvest for dem og nordvest for steppen, bodde baltiske stammer.

• Les en egen artikkel om Russlands forhistorie.

På 200-tallet evt. trengte de germanske goterne inn i området ved Svartehavet, men i 375 gikk de mongolske hunerne over Volga, goterne ble presset ut og beholdt bare Krim. Da Attila døde i 453, gikk hunerriket i oppløsning.

I skogene i Polen og Hviterussland bodde slavere, som fra 500-tallet av støtte frem øst- og nordøstover. Inntil på 800-tallet var disse østslaverne splittet i en lang rekke stammer (den eldste russiske krønike regner 15 stammer). De ble politisk samlet i forbindelse med at skandinaver (væringer) etablerte seg som kjøpmenn og fyrster i Novgorod (på norrønt kalt Holmgard), Ladoga, Kiev og andre steder langs vannveien «fra væringene til grekerne».

Handelen med Bysants ble utbygd og Kiev, den sørligste store forposten, utviklet seg til hovedstad i det første østslaviske riket. Fyrsten her sikret seg kontroll over hele ferdelsveien mellom Østersjøen og Svartehavet. Riket ble kalt «Kiev-Rus», et navn som lever videre i ordet «russer». De fleste historikere har betraktet dette som den første russiske statsdannelse, men politisk er det omstridt. Siden det meste av Kiev-Rus (Kievriket) lå innenfor det som i dag er Ukraina, hevder ukrainske historikere at dette var en ukrainsk (proto)stat.

I alle tilfeller fant det ikke sted noen etnisk differensiering blant østslaverne ((stor)russerne, ukrainerne og hviterusserne) før på 1300- og 1400-tallet.

«Riket» var til å begynne med bare et løst forbund av østslaviske stammer, holdt sammen av fyrstene i Kiev, Oleg (Helge) til 912 og Igor (Ingvar) i 912−945. De var i likhet med størsteparten av hirden (druzjina) av skandinavisk herkomst. Dynastiet skal være grunnlagt av Igors far Rjurik (Rørek), og hersket i Russland helt til 1598. Herskerne begynte snart å bruke slaviske navn, i annen halvdel av 900-tallet også sine slaviske undersåtters språk.

Fyrsten og hirden var direkte engasjert i den inntektsbringende utenrikshandelen. Eksportvarer var honning, voks og pelsverk, som delvis ble tatt inn som skatter; inntil midten av 900-tallet drog fyrsten og hans følge om vinteren rundt og inndrev disse ytelsene. De foretok også plyndringstokter til andre land, og for å sikre sine kjøpmenn gunstige betingelser i handelen med Bysants, støtte Kiev-fyrsten flere ganger frem like til Konstantinopels murer. Fyrst Svjatoslav knuste i 969 khazar-riket, som en del av de østslaviske stammene hadde betalt tributt til på 800-tallet.

Først etter at kristendommen var innført, oppgav fyrstene plyndringstoktene og gikk over til å konsolidere staten innad. Allerede fyrstinne Olga (Helga, død 969), som regjerte for sin mindreårige sønn Svjatoslav, skapte kjernen i en fastere forvaltning. Svjatoslavs sønn Vladimir den store (978−1015) inngikk en militærallianse med den bysantinske keiser Basileios 2, fikk hans søster som hustru og gikk i gang med å kristne befolkningen med hjelp av bulgarske og greske prester. De hadde med seg den kirkeslaviske liturgi, på et språk som østslaverne forstod.

Vladimirs arbeid med å bygge ut stats- og kirkeforvaltningen ble fortsatt av Jaroslav den vise (1019−1054). Han organiserte kirken under en metropolitt i Kiev som var underlagt patriarken i Konstantinopel i 1037. Kirken fikk fra nå av en særstilling i Rus-riket, en helt dominerende posisjon i det kulturelle og intellektuelle liv, og snart også betydelig politisk innflytelse. Jaroslav fremmet undervisning og litteratur på kirkeslavisk, og reiste de første store byggverk i stein (for eksempel den berømte Sofijakirken i Kiev). Hans dekreter utgjorde den opprinnelige kjernen i den første russiske lovbok, Russkaja pravda.

I Jaroslavs tid besøkte hele tre norske konger Rus-riket og oppholdt seg ved hans hoff (Olav den hellige i 1028−1030, Magnus den gode i 1028−1035 og Harald Hardråde, som giftet seg med Jaroslavs datter Ellisiv (Elisabet)).

Jaroslav delte sitt rike mellom sønnene, men gav den eldste forrangen med Kiev som residensstad. Meningen var å forhindre familiefeider og splittelse av riket, men selv om Kievs primat i den første tiden i hvert fall teoretisk ble respektert, forhindret ikke dette at etterkommerne stadig førte krig mot hverandre. Dette vanskeliggjorde et effektivt forsvar mot polovetserne, som behersket steppen i sør og hindret handelen med Bysants.

Et fyrstemøte i 1097 delte riket «for evig» mellom fyrstene som arvelig eiendom; Kiev-fyrsten skulle bare ta seg av felles interesser. «Rus» var nå et fyrsteforbund, og hirdkasten utviklet seg raskt til en adel av storgodseiere (bojarer). Kievs Vladimir 2 Monomakh klarte for en kort tid å påtvinge de andre fyrstene sin vilje, men etter hans død kom det igjen snart til feider, selv om en slags enhet fortsatte å være det politiske ideal frem til 1169.

Etter Monomakhs død opererte hvert enkelt fyrstedømme i stadig større grad på egen hånd, selv om Galitsj i sørvest og Vladimir-Susdal i nordøst kom til å spille en særlig fremtredende rolle. Kiev mistet definitivt sin stilling som storfyrstesete da fyrsten av Vladimir-Susdal, Andrej Bogoljubskij, gikk til det uhørte skritt å innta og herje byen i 1169. Han avstod fra å residere der.

Sin økonomiske og kulturelle betydning tapte Kiev da mongolene raserte den i 1240, og religiøst var den ute av bildet da metropolitten i 1300 flyttet til Vladimir. Fyrsten i Vladimir gikk over til å kalle seg storfyrste, og stillingen og residensbyen her gikk snart over til arvefyrsten av Moskva, en strategisk beliggende by i nord som i annalene første gang nevnes under årstallet 1147.

I Kiev-riket var de viktigste beslutningene blitt fattet i samvirke mellom fyrsten, hirden (det aristokratiske element) og folketinget (vetsje, det demokratiske innslag), men fra nå av dominerte aristokratiet stadig mer i sørvest (Galitsj) og monarken i nordøst (Vladimir, og senere Moskva). Novgorod, som var sentrum for den nå mest østersjørettede handelen, fikk en forfatning med sterkt kjøpmannsdemokratisk preg.

Kirkelig var imidlertid de østslaviske områdene fortsatt en enhet; metropolitten var uansett residenssted kirkens ubestridte overhode. Koloniseringen av områdene i nord ble fortsatt av storfyrstene i Vladimir og fra Novgorod, og steppegrensen i sør og sørøst var ikke alvorlig truet mellom 1150 og 1236.

I 1223 begynte mongolene, senere ofte kalt tatarene på grunn av et senere tilleggselement i den såkalte Gylne horde, å trenge inn på den eurasiske sletta. Kiev falt i 1240 (for å bli innlemmet i Litauen-riket i 1363). Av alle de store russiske byene var det bare Novgorod som unnslapp direkte ødeleggelser, for de veldige skog- og myrstrekningene i nord og øst gjorde det nærmest umulig å foreta noe masseangrep til hest. Men ettersom Novgorod samtidig var truet fra vest, måtte innbyggerne her likevel avfinne seg med å betale en høy årlig tributt.

I 1240 var det svenskene som gikk til angrep, og som med nød og neppe ble slått tilbake av fyrst Aleksandr. Han er gått ned i historien med tilnavnet Nevskij, etter seieren i slaget på den isdekte Nevaelven. To vintrer senere slo han de tyske sverdridderne på isen på Peipus-sjøen, og i 1243−1245 var det litauerne som gang på gang sendte hærer inn på Novgorods område. Følgelig var byens militære resurser snart så uttømt at den måtte godta mongolenes overherredømme.

I norsk historie har Aleksandr gjort seg bemerket ved at den første norsk-russiske traktat ble sluttet med ham i 1251, om skattskyldighet og grenseforhold i Finnmark.

Da mongolene hadde etablert sitt herredømme, blandet de seg ikke opp i de russiske vasallenes indre anliggender. De ble latt i fred så lenge de oppfylte sine forpliktelser; det var i første rekke tale om tributt og rekrutter. Som khan-oppnevnt formelt overhode for fyrstene var det storfyrsten i Vladimir (senere i Moskva) som fikk ansvaret for å samle inn pengene fra sine slektninger og overføre dem til khanens hovedstad Saraj ved nedre Volga, og han måtte også ha godkjennelse fra khanen før han fikk bestige storfyrstetronen.

Tittelen gikk ikke i arv, men fra Ivan 1s tid (1325−1340) var det alltid arvefyrsten av Moskva som fikk slikt «brev» på storfyrsteverdigheten i Vladimir. Ivan sikret seg khanens gunst ved å vise seg som en usedvanlig iherdig skatteoppkrever.

Under Dmitrij (Donskoj, 1359−1389) følte russerne seg sterke nok til å våge et første oppgjør med mongolene, som ble slått på Kulikovosletta ved Don i 1380. Seieren var ikke på noen måte definitiv. Dessuten hadde Moskva nå fått en vestlig rival i samlingsbestrebelsene. Den litauiske fyrsten Algirdas (Olgerd) hadde underlagt seg store deler av fyrstedømmet Smolensk, og angrep Moskva hele tre ganger i Dmitrijs regjeringstid.

Kulturelt levde Moskva-riket sitt eget liv, først på grunn av politisk isolasjon, dernest frem til Peter den stores tid grunnet bevisst avskjerming mot den katolske, vesteuropeiske kultur. I 1439 skapte forliket i Firenze en kortvarig union mellom den greske og den romerske kirke, og i protest erklærte den russiske kirke seg i 1448 uavhengig av Konstantinopel. I 1453 ble Konstantinopel erobret av tyrkerne; «det nye Rom» var falt, Moskva var nå «det tredje» og endelige Rom. Ivan 3 (1462−1505) antok i 1472 det bysantinske riksvåpen, den dobbelthodete ørn.

Ivan 3 gjorde i 1480 slutt på lydighetsforholdet til khanene i Saraj; etter hvert var mongolriket kommet i en temmelig oppløst tilstand, slik at det bare fantes noen mindre, men ikke ufarlige khanater i periferien: i Astrakhan, rundt Kazan og på Krim. Ivan 3 gjorde også en veldig innsats for å skape en sentralisert stat rundt Moskva. Han la under seg Tver (1485), og i 1471−1478 erobret han Novgorod, som ble eliminert som selvstendig handelssentrum. Dermed kom hele det nordlige og nordøstlige Russland under Moskva. For å befeste sin stilling giftet Ivan 3 seg med Zoe (i Moskva kalt Sofia), brordatter av den siste bysantinske keiser, og betraktet seg som dennes etterfølger.

Ivan 3 konfiskerte det meste av jorden i det svære Novgorod-riket etter erobringen og delte den ut igjen til en ny klasse av tjenesteadel, pomesjtsjiki. Disse fikk små gods som lønn for utviste tjenester og kunne ikke uten videre testamentere godsene til sine barn. Denne tjenesteadelen fungerte som en motvekt mot den gamle, mektige arveadelen, bojarene, som representerte et alvorlig hinder for tsarenes ambisjoner om å oppnå enevoldsmakt.

Ivan 4 («den grusomme», 1533−1584) tok et dramatisk oppgjør med bojarene under den såkalte opritsjnina-terroren (1565−1584). Han opprettet et eget opritsjnina-korps som var fanatisk lojale overfor tsaren, og herjet fritt over store deler av riket. Terroren rammet tilsynelatende blindt, men gikk særlig hardt ut over bojarene. Ivan 4 var den første Moskva-fyrste som tok tittelen tsar (fra lat. caesar) ved en kroningsseremoni i 1547.

Ivan 4s harde og vilkårlige styre styrket tsarmakten vis-à-vis andre samfunnskrefter, men svekket landet økonomisk. I 1598 døde hans sønn Fjodor Ivanovitsj barnløs, og dermed døde Rjurik-dynastiet ut. Dette ble opptakten til den såkalte urotiden (smuta) i 1598−1613, da en rekke falske tronpretendenter stod frem, utenlandske tropper rykket inn i landet, og en serie bondeopprør fant sted. Sentralmakten var i perioder så godt som ikke-eksisterende, og det var flere alvorlige uår.

Det lyktes lavadelsmann Boris Godunov å bli valgt til tsar på et stendermøte i 1598. Han hadde tvilsom legitimitet og ble motarbeidet av bojarene. Etter hans død i 1605 fremstod en angivelig sønn av Ivan 4, Dmitrij, som regjerte en kort tid. Etter at han var blitt myrdet, dukket det opp ytterligere «falske Dmitrij'er», som imidlertid ingen hadde tro på. Men de hadde militær støtte fra Polen, og deres russiske tilhengere var aristokrater som blant andre Fjodor (Filaret) Romanov, leder for det sterkeste adelspartiet.

Den store krisen kulminerte med at polakkene okkuperte Moskva i 1610−1612. Dette førte til folkereisning og nasjonal samling. Etter at Fjodors sønn Mikhail Romanov var valgt til tsar i 1613, opphørte de politiske kampene i riket. Næringslivet tok seg imidlertid ikke opp før langt senere.

Russland fortsatte å ekspandere også under det nye dynastiet. Etter krig med Polen i 1654−1656 og i 1658−1667 havnet betydelige deler av Ukraina under tsarene. Men på grunn av den nye tyrkerfaren var ikke lenger Polen hovedfienden. Den første russisk-osmanske krig i 1676−1681 var en av en lang rekke (avsluttet i 1878). I 1686 ble det sluttet fred med Polen; denne varte i praksis frem til delingene av Polen i 1772−1795.

Forsøk i 1558−1582 og i 1656−1658 på å lette handelsforbindelsene med Vest-Europa ved erobringer i de baltiske land mislyktes. Likevel var ikke lenger utenrikshandelen fullstendig avhengig av de vestlige naboenes godvilje etter at Richard Chancellor hadde gjenoppdaget den nordlige sjøveien rundt Nordkapp i 1553; fraktutgiftene her var imidlertid svært høye. På den annen side var ekspansjonen mot øst meget vellykket.

Økonomisk led Moskva fortsatt store tap på grunn av hyppige angrep og røvertokter, særlig fra khanatene i Kazan og på Krim. Ivan 4 erobret Kazan i 1552 og innlemmet territoriet, men krimtatarene hadde ryggdekning fra osmanerne og naturlig beskyttelse av steppebeltet. To år etter Kazan ble også Astrakhan ved Volgas munning erobret. Dermed kom hele Volgas løp under russisk herredømme, og det ble åpnet for handel med Iran. Det fjerde etterfølger-khanatet i Sibir ble tilintetgjort mellom 1581 og 1598.

Ekspansjonen østover gjennom det nordligste Asia førte til at man sikret seg et meget stort og tynt befolket område. I 1632 nådde kolonistene Lena-elven, i 1637 ble et «Sibir-departement» opprettet i Moskva, i 1645 ble stillehavskysten oppdaget, og i 1697 kom russiske oppdagelsesreisende til Kamtsjatka. Den russiske ekspansjonen stanset først opp i sør ved den kinesiske grensen (kinesisk-russisk traktat i Nertsjinsk i 1689).

Mer enn 80 prosent av produksjonen falt på landbruket, som hadde meget lav produktivitet på grunn av karrig jord i de områder som da var under Moskva, og dessuten vanskelige klimatiske forhold. Produksjonen sank ytterligere på grunn av de opprinnelig frie bøndenes juridiske stilling: lovboken Sudebnik fra 1497 innførte stavnsbånd; en lov mot rømte bønder ble gitt i 1597, og bestemmelsene ble skjerpet i den store lovboken Ulosjenije av 1649. Mange bønder klarte likevel å rømme og sluttet seg til de frie kosakk-samfunnene i utkanten av riket.

Tsaren hadde uinnskrenket politisk makt. Ved sin side hadde han en rådgivende forsamling, dumaen, som først bare talte medlemmer av høyadelen (bojarene), men som fra Ivan 4s tid også omfattet utvalgte folk fra tjenesteadelen og embetsmenn. Mellom 1566 og 1653 ble det også undertiden sammenkalt en forsamling som kunne minne om de vesteuropeiske stenderdagene (Semskij sobor), men den fikk ingen politisk profil. På 1600-tallet begynte tsarene mer og mer å regjere ved hjelp av embetsmenn.

En sterk støtte for tsarene var også kirken, hvis overhode fra 1589 hadde tittelen patriark. Under Mikhail Romanov (1613−1645) var faren Filaret patriark 1619−33, og han fungerte som medregent til sin død. Kirkereformene under patriarken Nikon (1652−1666) var riktignok ikke særlig gjennomgripende, men de førte til at en stor gruppe «gammeltroende» brøt ut, for så å bli utsatt for grusomme forfølgelser. I forbindelse med Nikons patriarkat kom det for øvrig til en konflikt mellom den egenmektige kirkefyrsten og staten, som staten gikk seirende ut av; Nikon ble i 1666 fjernet av et konsil.

Kirken forhindret vestlige impulser fra å gjøre seg gjeldende i russisk åndsliv og avskjermet hele samfunnet mot modernisering. Dermed ble også det tekniske fremskritt sterkt hemmet, noe som allerede fra ca. 1580 virket meget negativt i krigene mot Polen og for en tid satte Russland i en nesten håpløs situasjon i konflikten med den moderne militærmakten Sverige om adgang til Østersjøen. Behovet for teknisk og organisatorisk modernisering ble derfor stadig mer påtrengende i siste halvdel av 1600-tallet, inntil Peter den store (1682−1725) gjennomførte sine gjennomgripende reformer etter århundreskiftet.

«Petersburg-perioden» i russisk historie (frem til 1917) begynte med at Peter den store i 1713 flyttet hovedstaden, og dermed rikets sentrum, fra Moskva, nordvestover til den nye byen St. Petersburg (grunnlagt i 1703) ved Finskebukta. Samtidig ble en betydelig del av østersjøkysten erobret (Estland og Livland innlemmet i 1710, og definitivt avstått av Sverige ved freden i Nystad i 1721) i forbindelse med den store nordiske krig i 1710−1721. Keisertittelen (imperator), som Peter tok for seg og sine etterkommere etter den seierrike utgang på krigen, skulle symbolisere Russlands nye stilling som europeisk stormakt.

Peters reformer og tiltak var til dels en videreutvikling av eldre tendenser (reorganisering og omfattende styrking av hæren, sterk øking av jernutvinningen, mangedobling av antallet håndverksbedrifter). Men han skapte også helt nye ting, som f.eks. en russisk krigsflåte (som vant en første seier over svenskene i 1714). På sikt kom det også til dyptgående endringer i statsforvaltningen og samfunnsstrukturen.

I 1710 ble riket inndelt i 8 store provinser, guvernementer (de måtte senere deles og omorganiseres). Senatet, som ble dannet i 1711 med begrensede oppgaver, ble litt etter litt den øverste sentrale myndighet. I stedet for Moskva-statens «kansellier» (prikaser) innførte Peter i 1718 en sentralforvaltning basert på «kollegier» med kollegial ledelse etter svensk mønster. Den nye kirkeordningen av 1721 avskaffet patriarkatet (til det ble gjeninnført i 1917) og erstattet det med en «hellig synode» under en statsdirigert legmannsledelse. Rangordningen av 1722 (gyldig til 1917) innførte tre parallelle rangs- eller karrierestiger med 14 trinn hver, for statsforvaltningen, de væpnede styrker og hoffet. Embeter i staten gav arvelig adelskap over et visst trinn, og også den gamle adelen ble pålagt tjenesteplikt.

Peter forsøkte også å fremme utvikling på det kulturelle område: han opprettet et verdslig skolesystem, startet Russlands første avis, moderniserte det gamle alfabetet, gjennomførte en kalenderreform (i kraft til 1917) og grunnla i 1725 det russiske vitenskapsakademi etter engelsk, tysk og fransk forbilde. Men bøndenes avhengighet av godseierne økte, og deres status ble utjevnet, ikke minst gjennom overgang til en ensartet koppskatt for alle.

Som følge av dette ble todelingen av samfunnet utdypet. På den ene side stod bondestanden, det veldige flertall av folket, som bar nesten alle skattebyrdene og hadde liten rettsbeskyttelse. Bøndene hadde da også reist seg i voldsomme oppstander på 1600-tallet (blant annet under Stenka Razin i 1670−1671), og gjorde det igjen på 1700-tallet (blant annet under Jemeljan Pugatsjov i 1773−1775). På den annen side stod den privilegerte godseieradelen, som Peter 3 i 1762 befridde fra alle tjenesteforpliktelser, og som kom til å leve sitt patriarkalske liv som før i provinsen og ofte førte en sterkt europeisert tilværelse i sine byresidenser.

Allerede i det gamle Moskva-riket hadde man satset på å verve og tiltrekke seg utenlandske fagfolk, en politikk som Peter den store hadde fortsatt i enda større omfang. Dette var lenge nødvendig på grunn av mangelen på muligheter til å skaffe seg høyere utdannelse i Russland. Sitt første universitet fikk Russland så sent som i 1755 (Moskva), og de to neste (i Kazan og Kharkiv) kom først i henholdsvis 1804 og 1805. I det russiske vitenskapsakademiet var det under 25 % russere blant medlemmene på 1700-tallet, og av alle de kjente høyere embetsmenn i russisk statstjeneste fra Peter den stores tid til 1917 hadde ca. ¹/₃ vesteuropeiske navn.

I den «nye epoken» under Aleksander 2 (1855−1881) ble det innledet en vidtgående omforming av Russland, med en rekke reformlover etter vestlige prinsipper. Det viktigste var at livegenskapet omsider ble opphevet i 1861, etter lengre tids debatt. I motsetning til østersjøprovinsene, der bøndene ble frigjort uten jord, fikk de russiske bøndene rett til å kjøpe jord av godseierne. Siden de som regel ikke hadde noe å betale med, forskutterte staten kjøpesummen og krevde den inn av bøndene over 49 år. De fleste bønder fikk slik en betydelig gjeldsbyrde, og også mindre jord å dyrke enn de hadde disponert før reformen.

Selv om bøndene nå i prinsippet var juridisk fri, var de fortsatt underlagt landsbyfellesskapet, miren. Skuffelsen over reformene var stor, men bare ca. halvparten av de russiske bøndene hadde vært livegne. Resten hadde vært statsbønder, og disse fikk sin frihet i 1866 på gunstigere vilkår. Uroen på landsbygda ble forsterket ved en kraftig russisk befolkningsøkning i siste tredjedel av 1800-tallet. Den tiltagende jordhungeren ble i noen grad avhjulpet med migrasjon til utkantstrøk i riket.

I 1864 ble det også innført lokalt selvstyre ved de såkalte zemstvo-organene. Alle menn hadde stemmerett til semstvo, som i praksis ble dominert av liberal lavadel og personer fra «de frie yrker». Semstvoenes jurisdiksjon og skattleggingsmyndighet var svært begrenset. Samme år ble også justisvesenet modernisert og skilt ut fra den utøvende makt. Byene fikk begrenset selvstyre ved en valgreform i 1870 og det ble innført alminnelig verneplikt i 1874.

Men samtidig bredte revolusjonære tendenser seg. Allerede i 1866 ble det gjort et forsøk på å myrde Aleksander 2, og «folkevennene» (narodniki) ble snart avløst av revolusjonære terrorister. I 1876 ble den hemmelige revolusjonære organisasjonen Jord og frihet (Semlja i Volja) dannet, og denne opprettet i 1878 en terroristisk gruppe, Folkeviljen, med henblikk på å drepe keiseren. Aleksander hadde allerede godkjent planer om å opprette en indirekte valgt, rådgivende forsamling, men disse ble stilt i bero da han ble myrdet i 1881. Hans sønn Aleksander 3 (1881−1894) gikk tilbake til undertrykkelsespolitikken, og iverksatte for første gang omfattende forsøk på russifisering av ikke-russiske folkeslag i riket.

På det utenrikspolitiske plan klarte man i 1870 å få opphevet de restriktive bestemmelsene i Paristraktaten av 1856. Etter at en ny oppstand i Polen i 1863 hadde utløst en bølge av russisk kraftpatriotisme, fikk forbigående panslaviske stemninger Russland til å støtte serberne og bulgarerne på Balkanhalvøya og gå til en ny og siste storkrig mot Tyrkia i 1877−1878. De meget gode fredsbetingelsene fra San Stefano måtte likevel modifiseres etter britisk og østerriksk-ungarsk påtrykk på Berlinkongressen i 1878.

Til tross for fortsatt spenning i forholdet til Østerrike-Ungarn på Balkan og tidvis også med Tyskland holdt Aleksander 2 og Aleksander 3 begge fast ved «trekeiserpolitikken» (konsultasjonspakten av 1873, nøytralitetstraktat i 1881). Den tyske kansler Otto von Bismarcks antirussiske kredittpolitikk og andre faktorer førte til at det i 1893 ble inngått en allianse med den franske republikken, og Russland fikk store franske lån og investeringer. Det russiske initiativet til den første fredskonferansen i Haag i 1898−1999 var fra Nikolai 2s side religiøst og humanitært motivert.

Russlands asiatiske besittelser mellom Ural og Stillehavet var en arv fra det gamle Moskva-riket. I 1730- og 1740-årene var også den nordligste delen av den svære kasakhiske sletten lagt inn under riket. De sørligste kasakhiske stammene kom derimot ikke under russisk overhøyhet før i 1860-årene. I Transkaukasia ble de kristne områdene Georgia og Armenia mer eller mindre frivillig inkorporert i tsarriket på begynnelsen av 1800-tallet. De muslimske stammefolkene i Kaukasus-fjellene nordenfor ydet derimot innbitt motstand mot de russiske troppene i over 25 år, inntil deres legendariske leder Sjamil ble tatt til fange i 1864. Det nåværende Aserbajdsjan ble avstått fra Iran mellom 1813 og 1828.

Etter at byene Turkestan (1864), Tasjkent (1865) og Samarkand (1868) i Sentral-Asia var erobret, og emiren av Bukhara og khanen av Khiva gjort til vasaller, trengte Russland videre frem øst for Kaspiske hav. Da Merv ble okkupert i 1884, førte dette til en krise i forholdet til Storbritannia, som følte seg truet i India på grunn av trykket mot Afghanistan.

Sibir, et nybrottsland med økende russisk befolkning (fra ca. 170 000 i 1719 til om lag 8 millioner i 1914), var også forvisningsområde for politisk «umulige» elementer, fra styrtede dignitærer på 1700-tallet via dekabrister og Fjodor Dostojevskij, til tallrike sosialister. Amur-området ble innlemmet i 1858−1860, Vladivostok (navnet betyr Østens hersker) ble grunnlagt i 1860, og den sørlige del av Sakhalin ervervet fra Japan i 1875 i bytte mot Kurilene. Alaska, som offisielt var blitt annektert i 1799, ble solgt rimelig til USA i 1867. Sibir ble bundet sammen helt til Det fjerne østen med den 8000 km lange transsibirske jernbanen (1891−1904). Den russiske ekspansjonen i Mandsjuria og Korea førte til konflikter med Japan.

Fra ca. 1890 var Russland inne i en forsert industrialiseringsprosess, som ble fremmet av finansminister Sergej Wittes strenge beskyttelsestoll-politikk og konsekvente opplåning i utlandet. Privat entreprenørvirksomhet ble oppmuntret samtidig som de utenlandske investeringene økte, fra ca. 100 millioner rubler i 1880 til det nidobbelte rundt århundreskiftet. Disse investeringene gikk ikke minst til oljefeltene ved Kaspiske hav som rundt 1890 var verdens største. Den russiske stat var hele tiden viktigste initiativtager og kunde for de nye produktene og industrialiseringen hadde relativt få ringvirkninger utenfor byene og de nye industrisentra. Det ble aldri satt spørsmålstegn ved at riket i første rekke måtte være et jordbruksland.

Likevel kom alle samfunnsforhold gradvis til å bli endret. Sentrene for industri ble Moskva, St. Petersburg, det sørlige Ukraina, de polske områdene, Ural-fjellene, og Transkaukasia. Hovedvirksomhetene var tekstilindustri, jernbanebygging, gruvedrift og metallurgi, kullbryting og oljeproduksjon. Antallet fabrikkarbeidere steg i 1914 til ca. 3 millioner, 5 prosent av den samlede arbeidsføre befolkningen. Arbeiderne tjente dårlig, bodde kummerlig og arbeidet ofte på gigantfabrikker. Mange utviklet en egen klassebevissthet til tross for at de fleste kom rett fra bondelandet og fortsatt hadde røtter i landsbygda. Streiker og frie fagforeninger var forbudt, men i 1897 ble det vedtatt en halvhjertet arbeidsinspeksjonslov som satte arbeidstiden til 11½ timer for voksne og 9 timer for barn. Den revolusjonære bevegelsen ble holdt i sjakk av et sterkt politiapparat, med såkalt politisosialisme (fagorganisasjoner opprettet av og kontrollert av det hemmelige politi).

Til tross for at man grovt utbyttet bondearbeiderne og samtidig la for dagen typisk kapitalistiske monopoliseringstendenser, ble russisk industri ikke konkurransedyktig på verdensmarkedet. Mesteparten av eksportinntektene i 1914 kom fra landbruket (39 prosent fra kornproduksjonen), noe som bare var mulig fordi befolkningen som helhet var tvunget til et lavt forbruk med skattepolitiske midler. I og med at kapitaldannelsen og dermed også industrialiseringen var avhengig av at landbruket hadde overskuddsproduksjon, var agrarspørsmålet fremdeles det økonomiske hovedproblemet. Statsminister Pjotr Stolypins store jordreform (etter 1906) førte til en differensiering i bondestanden, tok sikte på å oppløse mir-ordningen og styrke bøndenes private eiendomsrett.

I 1904 gikk Russland til en meningsløs krig mot Japan som førte til matmangel i byene. Da tsaren sendte bevæpnede soldater for å møte fredelige demonstranter på den «blodige søndag», 9. januar 1905, ble minst 130 drept. Dette utløste 1905-revolusjonen, som tvang tsaren til å utstede det såkalte oktobermanifestet 30. oktober 1905. Det ble opprettet en lovgivende nasjonalforsamling, Riksdumaen, som hadde hånd over ca. halve statsbudsjettet. Russland fikk dermed et politisk liv med partier.

Den første og andre duma ble imidlertid oppløst etter kort tid da tsaren oppfattet dem som for radikale. De var dominert av De konstitusjonelle demokratene (KD eller «kadett»-partiet) som var borgerlig-radikalt, samt av en rekke revolusjonære og sosialistiske grupperinger. Den tsaristiske høyrefløyen hadde bare ca. 10 prosent av plassene. Ved Stolypins «statskupp» 16. juni 1907 ble valgretten til dumaen sterkt innskrenket. Den tredje duma i 1908−1912 var dominert av det moderate høyrepartiet Oktobristene, en utbrytergruppe fra Kadettene, og fikk sitte sin periode ut. Den fjerde og siste dumaen ble avbrutt av verdenskrigen.

Det teknisk tilbakestående Russland klarte ikke i lengden å mestre en slik kraftanstrengelse som første verdenskrig ble. Litt etter litt forfalt hele statens maktapparat. Når det i mars 1917 kom til revolusjon, skyldtes dette imidlertid ikke den parlamentariske opposisjon fra de progressive partiene i Riksdumaen. Som i 1905 ble den utløst av sammenbrudd i mat- og råvareforsyningene, som førte til sult i de store byene. Den umiddelbare foranledningen til at Nikolai 2 abdiserte 15. mars 1917 var massedemonstrasjoner i Petrograd (St. Petersburgs navn fra 1914), samt påtrykk fra hærledelsen. Den såkalte provisoriske regjeringen ble dannet av dumaflertallet og ledet av en partiløs, fyrst Lvov.

Den nye regjeringen lovet valg til en grunnlovgivende forsamling og satset på å fortsette krigen på ententemaktenes side. Den hadde til å begynne med bare ett sosialistisk medlem, justisministeren Aleksandr Kerenskij. Først i mai ble den supplert med seks andre sosialister (40 prosent av ministerpostene). Kerenskij overtok som statsminister i juli, og ved nye utskiftninger i september fikk regjeringen sosialistisk flertall. Men regjeringen klarte ikke å gjenopprette en sterk statsmakt, videreføre krigen eller forhindre økonomisk kaos. Den storoffensiven Kerenskij satte i gang i Galicja i juni, brøt sammen med store tap.

En viktig grunn til at den provisoriske regjeringen stod så svakt var at den aldri fikk regjere alene. Overalt var det opprettet sovjeter (råd) av arbeider- og soldatdeputerte, som gikk inn for å få en snarlig slutt på Russlands deltagelse i krigen. Særlig Petrograd-sovjetet ble snart en alvorlig rival for den provisoriske regjering. Dette utviklet seg til såkalt tvemakt. Rådene hadde høy legitimitet i befolkningen og også et landsdekkende apparat. Mens det stadig drøyd med å få avholdt valg til den grunnlovgivende forsamling, ble det arrangert en allrussisk sovjetkongress i juni og berammet en ny til november.

Fra 1890-årene hadde marxismen trengt inn i revolusjonære kretser i Russland. I 1898 ble det i hemmelighet dannet et sosialdemokratisk arbeiderparti (RSDAP), mens det like hemmelige sosialrevolusjonære parti (SR) ble stiftet i 1902 av folk fra terroristiske narodnik-grupper. RSDAP ble splittet på sin 2. kongress i 1903 mellom «bolsjevikene» ('flertallsmennene') og «mensjevikene» ('mindretallsmennene'). Bolsjevikene anført av Vladimir Lenin gikk inn for et strengt organisert, revolusjonært eliteparti, mens mensjevikene ønsket seg et revolusjonært masseparti.

Navnene og programmene til tross var de to partifraksjonene lenge jevnstore, og begge forsøkte å få kontroll over hele partiet. De samarbeidet under revolusjonen i 1905 og på en partikongress i 1906 ble det valgt en felles sentralkomité, men i 1912 brøt Lenins fraksjon over tvert og organiserte seg som et selvstendig parti. Bolsjevikene var helt og fullt innstilt på konspirativt revolusjonært arbeid, og boikottet valgene til den første duma. Men for å skaffe partiet et effektivt agitasjonsforum gikk Lenin inn for at det skulle delta i valgene til den annen duma. Partiets presseorgan ble dagsavisen Pravda.

Etter at tsarregimet var blitt styrtet i mars 1917 klarte Lenin og andre bolsjeviker med tysk hjelp å ta seg hjem fra sitt eksil i Sveits i april. Etter ankomsten til Petrograd tok Lenin i «apriltesene» et radikalt oppgjør med den provisoriske regjerings politikk. Med slagord som «All makt til sovjetene», «Jorden til bøndene» og «Øyeblikkelig fred», vant han popularitet i den uthungrede og krigstrette befolkningen. Likevel var bolsjevikene fremdeles klart i mindretall i sovjetene, der mensjevikene og de sosialrevolusjonære dominerte.

I juli ble det holdt regjeringsfiendtlige demonstrasjoner i Petrograd som Kerenskij tolket som et bolsjevikisk kuppforsøk. Flere av partiets ledere ble arrestert og partiets innflytelse sank til et lavmål. Måneden etter fant det imidlertid sted et høyreorientert kuppforsøk, den såkalte Kornilov-affæren, som bolsjevikene bidrog aktivt til å slå ned. Partiet var med ett slag populært igjen og fikk flertall i Petrograd-sovjetet. De aller fleste bolsjevikledere gikk sterkt imot Lenins planer om et nytt kuppforsøk, men sammen med lederen for Petrograd-sovjetets militærrevolusjonære komité, Lev Trotskij, klarte han til slutt å snu stemningen i partiet.

Kuppet ble gjennomført 7. november (25. oktober etter gammel tidsregning, derav navnet oktoberrevolusjonen), i sovjetenes navn, natten før den 2. allrussiske sovjetkongress skulle tre sammen. Den militære motstand i Petrograd brøt sammen i løpet av et døgn. Stilt overfor kuppets fait accompli, valgte de tilreisende sovjetdelegatene en ny regjering − Folkekommissærenes råd − med Lenin som leder og Trotskij som utenrikskommissær.

Etter maktovertakelsen måtte bolsjevikene utbre og konsolidere sin makt over resten av riket. De møtte betydelig motstand fra tilhengere av det gamle regimet (de hvite), så vel som fra sosial-revolusjonære, uavhengige bondeavdelinger (de grønne) og nasjonale hærer av ikke-russere som ønsket å opprette egne stater. Innen 1920 hadde bolsjevikene klart å skrape sammen en hærstyrke på 4−5 millioner mann, Den røde armé, fra det alle trodde var en fullstendig krigstrett befolkning.

Bolsjevikenes motstandere under borgerkrigen var spredt over hele det geografiske kartet; de kontrollerte tidvis Sibir og Ural i øst, Ukraina, Don og Kuban i sør, og Arkhangelsk og Murmansk i nord. Bolsjevikene derimot kontrollerte sentrum og hadde langt bedre kommunikasjonsmuligheter samt tilgang til våpenfabrikkene i Petrograd. Flere vestlige land sendte troppestyrker til russiske havner for å støtte hvitegeneralene. Denne støtten utnyttet bolsjevikene til å stemple de hvite som lakeier for fremmede interventer. Da restene av den såkalte Frivilligarmeen ble evakuert fra Krim høsten 1920, var borgerkrigen over.

Valg til den grunnlovgivende forsamling ble holdt få uker etter oktoberrevolusjonen, men bolsjevikene fikk bare 175 av de 707 mandatene og oppløste forsamlingen med makt. Grunnlagt på sovjetsystemet oppstod nå den Russiske sosialistiske føderative sovjetrepublikk (RSFSR), som var tenkt som arvtager til hele tsarrikets territorium. Bolsjevikene, som fra 1918 kalte seg Russlands kommunistiske parti (bolsjevikene), etterlot ingen tvil om at de tok sikte på å herske alene i den nye staten. De ikke-sosialistiske partiene ble forbudt, og også sosialistpartiene mistet snart mulighet til å drive politisk arbeid av noen betydning. Det nye regimet skulle være «proletariatets diktatur», og mange av dets motstandere ble drept under det som offisielt ble kalt «den røde terror». Den skulle være et svar på den kontrarevolusjonære «hvite» terror.

Samtidig med at kommunistene forsøkte å konsolidere sitt herredømme innad i landet, ble den russiske stats territorium i løpet av 1918 stadig mindre. Bolsjevikene hadde grepet makten under slagordet «øyeblikkelig fred» og sluttet i mars 1918 en separatfred med Tyskland i Brest-Litovsk på harde betingelser som skapte dyp misnøye i brede befolkningsgrupper og langt inn i partiets egne rekker. Russland ble presset til å avstå svære landområder i vest med til sammen over en fjerdedel av landets befolkning. Ved Tysklands militære nederlag mot vestmaktene senere samme år ble imidlertid Brest-Litovsk-avtalen et dødt papir.

I de ikke-russiske utkantområdene av det tidligere tsarregimet proklamerte mer eller mindre representative forsamlinger politisk uavhengighet i løpet av 1917−1918. Et mylder av særdeles kortvarige statsdannelser så dagens lys, mens enkelte klarte å holde på sin selvstendighet i noen år. En relativt stabil stat eksisterte i Georgia 1918−1921. Flere ukrainske regimer avløste hverandre samtidig som borgerkrigen mellom de hvite og de røde raste på ukrainsk territorium. Bolsjevikene anerkjente de baltiske statene Estland, Latvia og Litauen med fredsavtaler i 1920 i Tartu og Riga. Dessuten klarte Finland og Polen å beholde sin uavhengighet. Etter en bitter krig i 1920 ble grensen mellom Polen og Sovjetrussland trukket langt inn på østslavisk område.

Ved utgangen av 1922 ble RSFSR slått sammen med sovjetrepublikkene Ukraina, Hviterussland og Den transkaukasiske republikken til Sovjetunionen (USSR).

RSFSR ble kjerneområdet i den nye sovjetstaten, som den i utstrekning og folketall største unionsrepublikken (ca. tre fjerdedeler av det samlede areal og mer enn halvparten av befolkningen i SSSR), men også fordi det var her næringsliv og kommunikasjoner var best utbygd, i det minste i den europeiske delen. Som ledd i Sovjetunionens bestrebelser etter å ta igjen Vestens forsprang når det gjaldt økonomisk utvikling, ble det satset store ressurser på utviklingen av Russlands industrielle kapasitet.

Etter andre verdenskrig ble det etablert omfattende industriell utnyttelse også av de rike naturressursene i de vidstrakte øde områdene i Sibir. Mange av prosjektene ble igangsatt uten tanke på konsekvensene for miljøet, som for eksempel forsøkene på å «snu» flere av de store elvene.

• Oversikt over Russlands historie
• Statsoverhoder i Russland
• Russlands forhistorie
• Rus
• Kievriket
• Gardarike
• 1905-revolusjonen
• Den russiske revolusjon
• Sovjetunionens historie
• Russlands samtidshistorie