Bondereisning, begrep brukt om bøndenes eller bondestandens kamp for økonomisk, politisk, religiøs og kulturell makt i samfunnet. Kampen har gjerne rettet seg mot statsmakten og dens representanter (embetsstanden), mot adelen (godsherrene) og borgerskapet.

Siden folkevandringstiden (ca. 400-550) og fremover vekslet bøndenes stilling i Europa mellom perioder av økonomisk fremgang der de hadde relativ frihet og perioder der de opplevde hard undertrykking med faktiske trelldomskår. Bøndenes rettslige og økonomiske stilling vekslet mellom relativ selvstendighet og eiendomsrett til jorda si, og eiendomssystemer hvor de leide jord av en godsherre. I disse tilfellene kunne deres sosiale og rettslige frihet være svært begrenset, hvor de ikke kunne flytte fritt og var underlagt godsherrens jurisdiksjon.  

Økonomiske nedgangstider og økte sosiale forskjeller i middelalderen førte til et større økonomisk press på bøndene fra adel og stat. Dette kunne føre til væpnede oppstander, ofte som en direkte reaksjon mot økt skattetrykk. De religiøse omveltningene på 1400- og 1500-tallet var også en periode med stor sosial uro i Europa.

På 1000-, 1100- og begynnelsen av 1200-tallet i Norge er det vanskelig å skille mellom folkelige opprør og folkelig deltakelse i politisk strid mellom kongskandidater om det norske kongedømmet. Denne perioden var preget av at de norske rikskongene gjorde krav på flere økonomiske og militære ytelser og bygde ut et landsomfattende embetsverk som på nye måter grep inn i lokalsamfunnene.

Perioden var også preget av skiftende maktforhold mellom konkurrerende konger, som hadde varierende støtte fra bøndene i ulike landsdeler, og regioner kunne fort skifte side i kampen. Men bøndenes deltakelse i konflikter og deres opprør hadde hele tiden brodd mot økende maktsentralisering rundt rikskongene. Bøndene reagerte mot embetsmenn som gjorde seg skyldig i maktmisbruk og overgrep på folk og eiendom, og mot et styringsverk som krevde flere økonomiske pålegg.

Maktmisbruk fra kongens embetsmenn og upopulær leidangsskatt var bakgrunnen for bondeopprør under kong Sverre (ca. 1150-1202), hvor opprørere angrep og drepte Sverres sysselmenn i Sogn og Viken. Utover på 1400- og 1500-tallet var det flere opprør rettet mot det som ble oppfattet som ulovlig og hardhendt skatteinnkreving og ulike typer overgrep fra lensherrer og fogder

Fra 1200-tallet var bondeopprørene i Norge sjelden rettet direkte mot kongen, og opprørene artikulerte stort sett ikke noen tydelig politisk ideologi som rommet regimekritikk. Den folkelige opposisjonen var konservativ og  legalistisk. Man påberopte seg gammel lov og rett, og en folkelig oppfatning var at man måtte gjenopprette en stabil normaltilstand som var blitt brutt når nye lover og nye tyngsler var blitt innført ovenfra-og-ned. Den tilnærmingsmåten tjente gjerne bøndenes interesser, da den gamle tilstand betydde lavere skatter og avgifter.  

Mange bondeopprør var lokale og saksorienterte, men ikke sjelden var de organisert og under et lederskap. Bøndene tok sikte på å få sin rett i en særskilt sak, og om det lyktes, sluttet den organiserte motstandsaksjonen straks. Avgjørende for suksess var støtte og allianse med deler av embetsverk eller andre samfunnseliter. I en særstilling står to store bondereisninger mot slutten av unionstiden som var eksempler på dette. Dette gjaldt Strilekrigen i 1765 som var en reaksjon mot en ekstraskatt i området rundt Bergen, og Lofthusreisningen (se C. Lofthuus) i 1786-87, som var en reaksjon mot embetsmenn og kjøpmenn som drev med maktmisbruk og økonomisk utnyttelse overfor bøndene på Agder og Telemark.

Begge opprør skapte stor uro, og ble slått ned. Samtidig som lederne for opprørene ble gitt strenge straffer, fikk bøndene medhold i flere av sine klager av kommisjonene som undersøkte hva som hadde skjedd.

Begrepet bondereisning brukes også om Hans Nielsen Hauges forkynnerarbeid på begynnelsen av 1800-tallet. Hauge-bevegelsen var, politisk sett, en av de viktigste mobiliseringene av bøndene i opptakten til den store demokratiseringsprosess som er en hovedlinje i norsk historie på 1800-tallet. Haugianerne som en politisk kraft var i mange lokalsamfunn avgjørende for bøndenes politiske representasjon.

I nødsårene under Napoleonskrigene fant det sted flere lokale opptøyer, med bakgrunn i mat- og forsyningssituasjonen. Etter 1814 varte det ikke lenge før de spredte bondereisninger av gammel type kom helt i skyggen av en virkelig bondepolitikk, som søkte å nå sine mål gjennom Stortinget med støtte i brede lag i folket. Bondestortinget i 1833, da bonderepresentantene dominerte, ble en milepæl i denne utvikling. Her møtte også for første gang den nye bondehøvding Ole Gabriel Ueland.

I mange saker falt bondeopposisjonens interesser sammen med liberalismens politikk, og mange demokratiske merkesaker lå først og fremst bøndene på hjerte: kommunalt selvstyre, jury, verneplikt for alle. I økonomiske saker holdt de seg til den økonomiske tradisjon i det gamle bondesamfunn og førte en streng sparepolitikk. Dette var særlig et trekk Søren Jaabæk og Bondevennbevegelsen videreførte og utviklet på 1860-tallet.

Den konservative sparepolitikken ble av mange liberale embetsmenn oppfattet som både trangsynte og reaksjonære, og angrep på det de oppfattet som bøndenes klassepolitikk var utbredt. Thranebevegelsen (se Marcus Thrane) fra 1849 var også en politisk bevegelse med nedslag i bondesamfunnet og hvor kampen for politisk deltakelse var viktig. På landet var det spesielt husmenn og småbrukere som ble rekruttert. Dette var en bevegelse som ikke hadde støtte fra det dominerende sjiktet av storbønder i bondesamfunnet på Østlandet.

Politisk har bondereisningens tradisjonelle idégrunnlag levd videre, i forskjellige forgreninger, i Venstre, Bondepartiet (Senterpartiet) og etter den annen verdenskrig også i Kristelig Folkeparti; det har virket med til å skape faglige organisasjoner som Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Smaabrukarlag.

Ikke minst har bondereisningens sterke nasjonale tendens og det sosiale rettferdskrav inspirert og gitt innhold til mange av de store folkebevegelser som særmerker nyere norsk historie (innenfor ungdomslag, målreising, folkehøyskole o.a. folkeopplysningsarbeid, EF- og EU-striden, osv.).

Det gjennomgripende omskiftet som har gått for seg i det norske bondesamfunn i de siste hundre år, med hel omlegging av økonomi og bruksmåter, holdninger og samlivsmønster, gjør at bondereisningen og alle grener av den står som et sentralt motiv i nyere norsk historie.

  • Dørum, Knut og Hilde Sandvik (red.): Opptøyer i Norge, 2012, ISBN: 9788230400876
  • Imsen, Steinar: Norsk bondekommunalisme : fra Magnus Lagabøte til Kristian Kvart, 1990–95, 2 b., isbn 82-7765-007-8, Finn boken
  • Koht, Halvdan: Norsk bondereising, 1926
  • Lunden, Kåre: Norges landbrukshistorie, b. 2, 2002, isbn 82-521-6015-8, Finn boken
  • Sandvik, Hilde (red.): Demokratisk teori og historisk praksis, forutsetninger for folkestyre 1750-1850, 2010 ISBN: 9788230400548

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.