trippelententen

Trippelententen (markert i grått) og deres motpart i tiden før første verdenskrig, trippelalliansen (markert i rødt).
Russisk propagandaplakat for trippelententen fra 1914. Plakaten forestiller den krigerske og modige «Mor Russland» i midten, og de litt mer usikre «Frantsja» (Frankrike) til venstre og «Anglija» (Storbritannia) til høyre. Trippelententen er på plakaten et symbol på tro (Russland), håp (Storbritannia) og kjærlighet (Frankrike). Øverst står det «Soglasije» («samtykke»).

Fire av ententemaktenes generaler, fra venstre: Philippe Pétain, Douglas Haig, Ferdinand Foch og John Joseph Pershing.

.

Artikkelstart

Trippelententen var et diplomatisk, politisk og militært samarbeid mellom Storbritannia, Frankrike og Russland som vokste frem i årene før første verdenskrig.

Faktaboks

Uttale
tr'ippelangt'angten
Etymologi
jevnfør entente
Også kjent som
ententemaktene

Grunnlaget for samarbeidet var en russisk-fransk allianse (1891–1893), en britisk-fransk avtale (1904) samt en britisk-russisk avtale (1907) om imperialistiske interesser. Avtalene mellom de tre stormaktene Russland, Storbritannia og Frankrike utgjorde ikke noen formalisert allianse, slik trippelalliansen mellom Tyskland, Østerrike-Ungarn og Italia, men var et løst samarbeid (på fransk kalt en entente, av entendre 'forstå').

I årene før utbruddet av første verdenskrig ble både trippelententen og trippelalliansen stadig viktigere institusjoner og bidro til å forsterke forståelsen av et delt Europa. Da krigen brøt ut i 1914 utgjorde de to alliansene hver sin side i konflikten: ententemaktene (Storbritannia, Frankrike og Russland, også kalt de allierte) og sentralmaktene (Tyskland og Østerrike-Ungarn).

Det europeiske alliansesystemet i endring

Allianser og samarbeid mellom stater var ikke noe nytt i Europa. Siden Wienkongressen ved slutten av napoleonskrigene (1814–1815) hadde kontinentet opplevd skiftende konstellasjoner mellom de europeiske statene. Stormakter som Frankrike, Storbritannia, Østerrike-Ungarn og Russland hadde både samarbeidet eller stått på hver sin side av skiftende koalisjoner.

Opprettelsen av det tyske keiserriket i 1871 førte imidlertid til betydelige endringer i den europeiske maktbalansen. På kort tid seiret Preussen i tre kriger og la grunnlaget for et økonomisk og militært sterkt Tyskland. Dette skapte frykt og usikkerhet i Frankrike som hadde lidd et smertelig nederlag i den fransk-tyske krig (1870–1871). Den tyske kansleren Otto von Bismarck ønsket å sikre Tysklands nyvunne posisjon i Europa ved blant annet å isolere Frankrike fra de andre stormaktene, særlig Østerrike-Ungarn og Russland. Bismarck appellerte til frykten for revolusjon hos både den russiske tsaren og den østerriksk-ungarske keiseren. Resultatet ble trekeiserforbundet (Dreikaiserbund) som ble etablert i 1873.

Rivalisering mellom Østerrike-Ungarn og Russland på 1880-tallet førte imidlertid til en svekkelse av trekeiserforbundet. Bismarck sørget derfor for å etablere en dobbelallianse med Østerrike-Ungarn (1879), som snart ble utvidet med Italia (1882). Denne trippelalliansen var i utgangspunktet defensiv, men rettet mot Frankrike. I tillegg sørget Bismarck for en hemmelig gjenforsikringsavtale mellom Russland og Tyskland (1887). Etter Bismarcks avgang som kansler i 1890, lot imidlertid tyske myndigheter avtalen med Russland utløpe.

Den fransk-russiske allianse

Frem til slutten av 1880-tallet hadde Frankrike vært relativt isolert i europeisk politikk. Det var mange stater som fremdeles anså landet som en spydspiss for revolusjon og republikanske idealer. Uenigheter mellom Tyskland og Russland samt Bismarcks avgang ga imidlertid Frankrike en åpning for å etablere et tettere samarbeid med russerne som en strategisk partner og en motvekt til Tyskland. Resultatet var etableringen av en russisk-fransk allianse i perioden 1891–1893 som i hovedsak var et forsvarssamarbeid rettet mot trippelalliansen mellom Tyskland, Østerrike-Ungarn og Italia.

I den russisk-franske avtalen forpliktet statene seg til å komme hverandre til unnsetning dersom trippelalliansens medlemmer gikk til angrep. Det militære samarbeidet ble konkretisert i en serie med artikler som spesifiserte at dersom trippelalliansen mobiliserte sine styrker, så skulle både Russland og Frankrike iverksette sine egne mobiliseringsplaner. Andre deler av avtalen la grunnlaget for både et nært samarbeid mellom de to lands generalstaber, samt at størrelsen på styrkene som skulle brukes på de ulike frontavsnitt i tilfelle krig var bestemt.

Etter hvert utviklet det russisk-franske samarbeidet seg til noe mer enn et militært samarbeid. Frankrike støttet blant annet russisk industri gjennom lån og andre avtaler, da særlig produksjon av krigsmateriell. Samtidig sørget fransk økonomisk hjelp for at Russland kunne bygge strategisk viktige jernbanestrekninger i landet. Dette var kjærkomment og nødvendig hjelp for Russland, særlig etter det russiske nederlaget i den russisk-japanske krigen (1904–1905).

Britisk isolasjon

Frankrike og Storbritannia hadde vært rivaler under imperialismens storhetstid, men frykten for et angrep på britiske besittelser hadde ført til at britene forkastet sin «splendid isolation»-politikk og søkte et nærmere samarbeid med andre stormakter. Dette ført blant annet til en allianse med Japan i 1902, men også et ønske om å samarbeide med sin gamle erkefiende Frankrike. I april 1904, kort tid før utbruddet av den russisk-japanske krigen, ble det inngått en avtale der Frankrike anerkjente Storbritannias interesser i Egypt, mens Storbritannia anerkjente Frankrikes i Marokko. Avtalen er i ettertid blitt kjent som Entente Cordiale, «hjertelig forståelse», og skulle bli starten på et økende samarbeid mellom de to landene.

Avtalen mellom Storbritannia og Frankrike var ingen formell allianse, men vakte allikevel stor misnøye og bekymring i Tyskland. Marokkokrisene i 1905 og 1911 (Algeciras-konferansen), der Tyskland og Frankrike kjempet om innflytelse i Marokko, var et forsøk fra Tyskland på å undergrave det nye fransk-britiske samarbeidet. De to krisene hadde imidlertid motsatt virkning, og styrket den fransk-britiske samforståelsen og det diplomatiske samarbeidet.

Samarbeidet resulterte blant annet i et langt mer utstrakt, men hemmelig, militært samarbeid i tilfelle krig med trippelalliansen. Dette inkluderte en fordeling av operasjonsområder for landenes flåtestyrker der britiske krigsskip skulle ha hovedansvar for Nordsjøen og den franske kystlinjen, mens den franske marinen skulle fokusere på forsvaret av Middelhavet. På land ble den militære ledelsen i de to landene enige om å etablere planer for en britisk ekspedisjonsstyrke på mellom 100 000 og 120 000 soldater som kunne sendes til Frankrike (kjent som British Expeditionary Force) dersom det kom til krig. Det voksende militære samarbeidet ble ikke gjort kjent for den britiske regjeringen før i 1912.

En sentral pådriver av det fransk-britiske samarbeidet var den britiske utenriksminister Edward Grey. Han var også opptatt av å forbedre Storbritannias forhold til Russland, ikke minst for å sikre britiske interesser i India og Midtøsten. The Great Game (Det store spillet) om grensen mellom russiske og britiske interesser på grensen mellom India og Afghanistan hadde blant annet ført til flere konflikter og kriger mellom de to stormaktene på 1880-tallet. Grey anså derfor Russland som en større trussel mot Storbritannia og imperiet enn Tyskland. I 1907 ble derfor den britisk-franske Entente Cordiale supplert med en britisk-russisk avtale om fordeling av interessesfærer i Persia (Iran), Afghanistan og Tibet. Samme år signert også Frankrike og Japan en avtale om fransk Indokina og garantier for et selvstendig Kina.

Årsak til første verdenskrig?

Allianser og samarbeid som trippelententen og trippelalliansen er blitt trukket frem som en årsak til utbruddet av første verdenskrig i 1914. De inneholdt blant annet hemmelige avtaler med vidtgående konsekvenser, men som var ukjent for både politiske ledere og befolkningen. Avtalene la også grunnlag for en utvikling som ikke alltid stod i forhold til intensjonen.

Samarbeidet mellom medlemmer av trippelententen hvilte på avtaler som i utgangspunktet var diplomatiske avklaringer av imperialistiske interesser. I årene før 1914 utviklet imidlertid forståelsen og tolkningen av disse avtalene seg til å omfatte et langt mer forpliktende forsvarssamarbeid enn de opprinnelige intensjoner. Fremveksten av et todelt alliansesystem var i seg selv en viktig bidragsyter til å skape forventninger hos både militære og politiske ledere om hvordan en eventuell konflikt kom til å arte seg. Når krisen først kom i 1914, var det med andre ord lite rom for å søke kompromiss med motstanderen.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Fromkin, David: Europas siste sommer : Hvem startet første verdenskrig?, 2005
  • Fussell, Paul: The Great War and Modern Memory, 1975
  • Hamilton, Richard F. og Holger H. Herwig, red.: The Origins of World War I, 2003
  • Joll, James: The Origins of the First World War, andre utgave, 1992
  • Koch, Hannsjoachim Wolfgang, red.: The Origins of the First World War : Great Power Rivalry and German War Aims, andre utgave, 1984
  • Kennan, George Frost: The fateful alliance : France, Russia, and the coming of the First World War, 1984
  • Mulligan, William: The Origins of the First World War, 2010
  • Stevenson, David: Armaments and the Coming of War : Europe, 1904–1914, 1996
  • Sørensen, Nils Arne: Den store krigen. Europeernes første verdenskrig, 2010
  • Willmott, Hedley Paul: Første verdenskrig, 2005

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg