Faktaboks

Offisielt navn
Rzeczpospolita Obojga Narodów (polsk 'Samveldet av to nasjoner')
Norsk navn
Polen-Litauen; Litauen-Polen; Det polsk-litauiske samveldet; Samveldet av to nasjoner; Lublin-unionen (fra 1569); den polsk-litauiske unionen
Også kjent som

engelsk Polish–Lithuanian Commonwealth

Hovedstad
Kraków 1386–1596. Warszawa 1596–1795
Statsform
monarki
Offisielt/offisielle språk
polsk, latin
Religion
kristendom
Riksvåpen
Kart over Polen-Litauen i ca 1619
Kart over unionen mellom Polen og Litauen ca. 1619. Områder underlagt eller avhengige av den polsk-litauiske staten er også vist (Livland, Kurland, Prøysen). Nåværende statsnavn er i kursiv. Nåværende grenser er i svart, daværende grenser i blått.
Kart over Polen-Litauen i ca 1619
Lisens: CC BY NC SA 3.0

Polen-Litauen var en union mellom Polen og Litauen som eksisterte fra 1386 til 1795. Unionen var først en personalunion, men fra 1569 en realunion (Det polsk-litauiske samveldet). I tillegg til Polen og Litauen inkluderte unionen også områder i dagens Belarus, Estland, Latvia og Ukraina.

Polen-Litauen ble oppløst ved den tredje delingen av Polen i 1795. Da sluttet begge rikene å eksistere som stater, og områdene ble delt mellom Russland, Preussen og Østerrike.

Historie

I 1384 ble den vel tolv år gamle Hedvig den hellige kronet i Kraków, som var Polens daværende hovedstad, til landets første kvinnelige monark med navnet Jadwiga Rex. Som et resultat av hennes ekteskap i 1386 med med den litauiske storfyrsten Jogaila (polsk Jagiełło) inngikk Litauen en personalunion med Polen. Jogaila ble kronet som kong Władysław 2. Personalunionen varte i nesten 200 år. I 1569 ble den utdypet til en realunion.

Personalunion

Slaget ved Grunwald
15. juli 1410 sto et av middelalderens største slag i Grunwald i dagens Polen. Den polsk-litauiske hæren, forsterket med russere, tsjekkere og tatarer med cirka 24 000 kavalerister og flere tusen tropper infanteri, seiret over de tyske ordensriddere med cirka 14 000 kavalerister, samt flere tusen tropper infanteri og artilleri. Dette bremset ordenens fremmarsj i Polen-Litauen.

Polen–Litauen var den sterkeste makten i det østlige Sentral-Europa på 1400- og begynnelsen av 1500-tallet. 15. juli 1410 sto et av middelalderens største slag ved Grunwald, hvor den polsk-litauiske hæren, forsterket med russere, tsjekkere og tatarer med cirka 24 000 kavalerister og flere tusen tropper infanteri, seiret over de tyske ordensridderne med cirka 14 000 kavalerister, samt flere tusen tropper infanteri og artilleri. Dette bremset den tyske ordenens fremmarsj i Polen.

19. oktober 1446 inngikk de tyske ordensridderne en fredsavtale med kong Kasimir 4 i Toruń. Etter denne fredsavtalen ble blant annet Gdansk og Elbląg innlemmet i Polen. Unionen strakte seg da fra Østersjøen til Svartehavet. Unionens innflytelse til viste seg også ved at naboland i perioder ble styrt av medlemmer av den polske jagellonske kongeætten (Böhmen fra 1471 til 1526, Ungarn fra 1490 til 1526).

Realunion

Lublin-unionen
I 1386 inngikk Litauen en personalunion med Polen, som i 1569 ble utdypet til en realunion, Det polsk-litauiske samveldet. I denne unionen inngikk også Belarus. Bildet forestiller inngåelsen av den såkalte Lublin-unionen, realunionen mellom Polen og Litauen, i 1569.

Da Litauen kom i krig med Russland under de livlandske krigene (1558–1583), ble landet mer avhengig av polsk hjelp, og adelen i Litauen godtok omgjøringen av personalunionen til realunion i Lublin 1. juli 1569 (ofte kalt Lublin-unionen). Realunionen innebar at Litauen fortsatt skulle være en egen stat med egne lover og institusjoner, men foruten felles konge skulle det også være en felles riksdag. Fra 1569 ble også Warszawa permanent sete for den polsk-litauiske riksdagen. Kong Sigismund 3 Vasa flyttet fra Kraków til Warszawa i 1596, som da ble landets hovedstad.

På tross av en del egne institusjoner var Litauen politisk sett å betrakte som en del av Polen fra Lublin-unionen ble inngått til delingen av Polen-Litauen mellom de omliggende statene i 1795. I dobbeltriket ble polsk kultur og språk stadig mer dominerende. Selv om Polen og Litauen formelt var likestilte i unionen, ble Polen den sterkere part innad. Den litauiske adelen ble etter hvert kulturelt polonisert. Det var tydelig både på 1400- og 1500-tallet, og på slutten av 1600-tallet var det nesten ikke noen forskjeller. Polsk språk overtok (latin ved hoffet), mens bøndene fortsatte å snakke litauisk, belarusisk eller ukrainsk. Fra begynnelsen av 1500-tallet ble de fleste bøndene bundet til jorden gjennom livegenskap, med gradvis tyngre forpliktelser.

Unionen mellom Polen og Litauen hadde ikke det samme innholdet hele tiden. Etter hvert overtok Moskva-riket rollen som Den tyske orden hadde spilt som Litauens farligste utfordrer. Fra om lag 1500 ble de østligste delene av det litauiske imperiet erobret bit for bit av storfyrstedømmet Moskva, som ekspanderte både mot vest og øst og ble til tsarriket Russland.

Oppløsning og deling av Polen-Litauen

Polsk riksdag
På 1600-tallet vedtok Sejm å innføre liberum veto. Det innebar at alle polske riksdagsmenn kunne stanse et vedtak i Sejm. Uttrykket polsk riksdag skriver seg fra denne ordningen, som hindret alle reformer i landet og ofte gjorde det umulig å vedta lover. Adelen innså til slutt behovet for reformer, og det ble på slottet i Warszawa 3. mai 1791 vedtatt en relativt liberal grunnlov, som var avansert for sin tid. Grunnloven var basert på at vedtak i Sejm skulle fattes ved flertallsavgjørelser. Maleriet forestiller grunnlovsvedtaket.
Av .
Polens fall

«Polens fall» (Upadek polski), maleri som forestiller den første delingen av Polen i 1772. Den mest fremtredende figuren er den polske riksdagsmannen Tadeusz Rejtan, halvt liggende på gulvet til høyre i bildet, som protesterer mot delingen.

Bakgrunnen for oppløsningen av unionen Polen-Litauen må spesielt sees i sammenheng med to forhold. For det første skapte den økte russiske innflytelsen uro hos andre stormakter, herunder Preussen og Østerrike. For det andre hang det sammen med utviklingen i Polen etter at Sejm på 1600-tallet vedtok å innføre liberum veto. Det innebar at alle polske riksdagsmenn kunne stanse et vedtak i Sejm. Den første gangen noen riksdagsmenn la ned liberum veto i Sejm var i 1652, men i første halvdel av 1700-tallet skjedde det ofte. Uttrykket polsk riksdag skriver seg fra denne ordningen, som hindret alle reformer i landet og ofte gjorde det umulig å vedta lover. Adelen innså til slutt behovet for reformer, og det ble på slottet i Warszawa 3. mai 1791 vedtatt en relativt liberal grunnlov, som var avansert for sin tid. Grunnloven var basert på at vedtak i Sejm skulle fattes ved flertallsavgjørelser.

Den første delingen av Polen mellom Russland, Preussen og Østerrike fant sted i 1772. Litauen tilfalt stort sett Russland. Enkelte av de mektigste polske adelsmennene ba Russland om hjelp for å forhindre en liberal utvikling, og det førte til Polen-Litauens andre deling mellom Russland og Preussen i 1793.

Mot denne bakgrunn startet general Tadeusz Kościuszko, som var øverstkommanderende for de polske væpnede styrker, et opprør i 1794. Han hadde deltatt i den amerikanske uavhengighetskrigenGeorge Washingtons side. Opprøret ble slått ned samme år av russiske og prøyssiske styrker. Dette førte til Polens tredje deling mellom Russland, Preussen og Østerrike i 1795. Etter den tredje delingen kontrollerte Russland 63 prosent av Polen-Litauens areal, mens Preussen og Østerrike kontrollerte henholdsvis 19 og 18 prosent.

I de to første delingene (i 1772 og 1793) mistet Litauen bare områder hvor hoveddelen av befolkningen var slavisk. Den siste delingen i 1795 rammet også den delen av landet som var bebodd av etniske litauere. Også her gikk det meste til Russland, men Uznemune, området sørvest for Nemunas, ble prøyssisk.

Ved freden i Tilsit i 1807 (under napoleonskrigene) opprettet Napoleon storhertugdømmet Warszawa som fransk vasallstat. Det bestod av de prøyssiske ervervelsene ved Polens delinger, og fra 1809 også av noen av de østerrikske. Det meste av storhertugdømmet Warszawa inngikk i det russisk-styrte Kongress-Polen, som ble opprettet i 1815 etter vedtak på Wienkongressen og var etter dette integrert i det russiske keiserriket.

Tredelingen av Polen varte i 123 år, fram avslutningen av første verdenskrig i 1918. Under denne perioden eksisterte ikke Polen på kartet, men det polske språket og polakkenes nasjonalfølelse ble opprettholdt. I den delen som var kontrollert av Russland, gjorde polakkene flere ganger oppstand på 1800-tallet, men oppstandene ble slått ned. Kontrollen av det polske samfunnet var mindre omfattende i den delen som var en del av Østerrike, enn i de delene som var under Russland og Preussen.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Norman Davies: Heart of Europe. A Short History of Poland (511 pages). Oxford University Press, Oxford 1986, ISBN 0-19-285152-7
  • George Sandford: Poland. The Conquest of History. Hardwood Academic Publishers, Amsterdam 1999, ISBN-90-5702-347-4

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg