Petr Zabolotskijs portrett av Lermontov i det keiserlige Gardehusarregimentets pelisse (1837).

av Petr Zabolotskij. Falt i det fri (Public domain)

Mikhail Jurjevitsj Lermontov (1814–1841), russisk forfatter. Han slo igjennom med diktet «Ved poetens død», i anledning av Pusjkins død, som førte til at han ble forvist til Kaukasusarmeen 1837–38. Fra 1840 var han igjen forvist til Kaukasus, der han ble drept i duell. Kaukasus er sterkt til stede i Lermontovs diktning. Av hans mest kjente verk er versfortellingene Mtsyri og Demonen og den realistiske romanen Vår tids helt.

Hans far var en pensjonert offiser og landadelsmann mens moren Marija Arsenjeva gjennom sin mor, født Stolypina, tilhørte en av Russlands fornemste adelsfamilier. Det var temmelig stor sosial forskjell mellom Lermontovs foreldre, og etter at moren døde da Lermontov var tre år gammel, tilkjempet mormoren seg foreldreretten. Mormorens nettverk av mektige og innflytelsesrike slektninger skulle komme dikteren til gode. Lermontov utviklet seg til et bortskjemt og vanskelig barn. Fordi han var svakelig under oppveksten, ble han som barn tre ganger tatt med til kurbadene i Pjatigorsk i Nordvest-Kaukasus. Møtet med Kaukasus og fjellfolkene der gjorde et uutslettelig inntrykk på ham.

Allerede som barn viste Lermontov usedvanlige kunstneriske evner. Han var flink til å spille fiolin, flink til å male og modellere, og flink i fremmedspråk. Han var flytende i tysk og fransk, og vel bevandret i nyere fransk og tysk litteratur. Særlig begeistret var han for Chataubriands romantiske weltschmerz-diktning og for den unge Schiller og Heine. Etter hvert lærte han også engelsk og leste Byron, Walter Scott og de andre engelske romantikerne på originalspråket. Byron ble tidlig en kultfigur. Omgitt av tallrike slektninger, naboer og tjenere, de fleste kvinner, utviklet han en sykelig selvopptatthet og en tendens til å overvurdere seg selv i forhold til omgivelsene. Han fremsto som en russisk versjon av Byrons helter, og lærte seg å uttrykke sine følelser med høystemt romantisk patos.

I 1830 begynte han på Universitetet i Moskva, men på grunn av oppsetsighet fikk han ingen eksamen, selv om han hadde vært en dyktig student. Han var i denne tiden også levende opptatt av det som foregikk i Russland og Europa, samtidig som han begynte å interessere seg for islamsk kultur. Denne interessen ble styrket gjennom studiet av orientalsk litteratur og filosofi. En av hans professorer var den kjente arabisten Aleksej Vasiljevitsj Boldyrev, og gjennom ham fikk Lermontov en innsikt i klassisk arabisk og persisk skjebnetro som kom til å oppta ham resten av livet, og som setter hans Kaukasus-diktning i en særstilling i russisk litteratur. Ingen andre russiske Kaukasus-diktere hadde den samme innsikten. I 1832, etter at han hadde forlatt Universitetet i Moskva, dro han sammen med farmoren til St. Petersburg. Meningen var å fortsette studiene der. Men han avbrøt universitetskarrieren og søkte seg i stedet inn på Skolen for gardeunderfenriker og kavallerijunkere, et meget prestisjetungt militærakademi for adelige offisersaspiranter. På militærakademiet var det ikke lenger snakk om å lese skjønnlitteratur eller skrive poesi. Tilsynelatende klarte han likevel overgangen til den brutale og barske tilværelsen som kavallerijunker uten problemer.

I 1834 ble Lermontov utnevnt til kornett i Livgardens husarregiment. Han fikk innpass i de høyeste selskapskretsene i St. Petersburg og var tilsynelatende opptatt av å briljere i selskapslivet. Men under overflaten gjennomgikk Lermontov i de nærmeste årene en viktig modningsprosess. Hans romantiske genius brøt ut for fullt i «Poetens død»,  minnediktet han skrev da Pusjkin ble drept i duell i begynnelsen av 1837. Diktet ble et samlende uttrykk for alle som sørget over at deres nasjonalskald var blitt drept av en utenlandsk morder som ikke skjønte hvem han hadde tatt livet av. Det vil si baron Georges D’Anthès, en fransk rojalist i russisk tjeneste. Pusjkin hadde utfordret ham, fordi han mistenkte franskmannen for å ha et forhold til sin kone. Diktet ender med en flengende anklage mot de kretsene ved hoffet som ikke hadde hindret duellen, men tvert i mot med sin sladder hadde provosert Pusjkin til å utfordre utlendingen. Uten at tsaren nevnes direkte, tok Nikolaj I hintet. Lermontov ble stilt for krigsrett, dømt til å forlate garderegimentet, og overført til et regiment i Kaukasus.

Men denne første forvisningen varte ikke lenge. Før året var gått, var Lermontov tilbake i Livgarden. Det korte oppholdet i Kaukasus gjenoppfrisket imidlertid romantiske erindringer om hans barndoms Pjatigorsk og satte tydelige spor etter seg i hans diktning og i hans billedkunst.

I begynnelsen av 1837 var han tilbake i St. Petersburg som berømt dikter og Pusjkins arvtaker. Lermontovs versfortelling Hadzji Abrek var blitt trykt allerede i 1835, men hans karriere som dikter begynte først med «Poetens død». Selv om det var utenkelig at det kunne bli trykt, verserte det i utallige håndskrifter. I årene fra 1837 til 1839 ble en rekke av hans dikt trykt i forskjellige tidsskrifter, og alle ble lagt merke til. I 1840 utkom et utvalg av hans dikt og romanen Vår tids helt. Han vanket sjelden i litterære kretser. Til tross for at noen av hans beste venner tilhørte sosieteten i St. Petersburg, hadde han stort sett bare harme og forakt for dem han traff der. Livet hans som selskapsløve i St. Petersburg fikk imidlertid en brå slutt da han på grunn av rene bagateller utkjempet en duell med sønnen til den franske ambassadøren. Selv om ingen ble såret ble dikteren arrestert og igjen sendt til Kaukasus. Denne gangen deltok han i flere felttog mot tsjetsjenerne og utmerket seg som en fremragende og tapper offiser. Han ble to ganger innstilt til forfremmelse, men dette ble avvist i St. Petersburg. Sommeren 1841 oppholdt han seg i Pjatigorsk, hvor han traff flere han kjente fra St. Petersburg og Moskva, blant dem sin gamle skolekamerat, major Martynov. Han og Martynov gjorde kur til samme dame, og Lermontov gjorde livet surt for sin rival ved å erte ham i damens nærvær. Til slutt mistet Martynov tålmodigheten og utfordret Lermontov. Duellen fant sted i nærheten av Pjatigorsk 15. juli 1841. Martynov var den første til å skyte, og Lermontov ble drept på stedet.

Mens han levde, publiserte Lermontov svært lite, og bare tekster fra senere år som han selv var fornøyd med. Men like etter hans død begynte publiseringen av hans tidlige arbeider, mye av det uferdige og umodne forarbeider til hans modne lyrikk fra senere år. Blant unntakene er hans «Profeti» fra 1830, en apokalyptisk visjon av Tsar-Russlands undergang. Diktet foregriper det allerede nevnte «Poetens død» fra 1837 og «Borodino» fra samme år, skrevet i anledning tjuefemårsjubileet for russernes seier over Napoleon, begge med en besk kritikk av dikterens samtid. Et annet unntak er diktet «Engelen», som Lermontov skrev i 1831, da han var sytten. Det ble først utgitt i et tidsskrift i 1839. «Engelen» slår an en av de dypeste strengene i Lermontovs poesi. Det er et dikt om den jordbundne sjelens evige lengsel etter sitt himmelske fedreland. Etter at det kom på trykk, har dette diktet på seksten verslinjer alltid hørt til blant dem generasjoner av russere har kunnet utenat.

Fra årene på militærakademiet og tiden som gardeoffiser i St. Petersburg er Lermontov mest kjent og beryktet for sine obskøne «junkerdikt», hvor han både språklig og tematisk begir seg inn på kasernelivets tabubelagte nattside. Diktene verserte lenge kun i håndskrifter. De var altfor grove til å komme på trykk. I Russland ble de første gang publisert i 1935, men da i sensurerte versjoner. Første usensurerte utgave kom i USA i 1976. I dag er diktene tilgjengelige både på papir og nett, men offentliggjørelsen er stadig omstridt. Det mest populære diktet, «Ulansja» eller «Ulanjenta», beskriver et svirelag som ender i en gruppvoldtekt av en jente som soldatene ser tilbake på som en rå spøk. Et annet av de best kjente junkerdiktene, «Ode til dassen», forteller om det nattlige stevnemøtet mellom to av Lermontovs medkursanter, som møtes på et visst sted og har sex sammen. Det hele er skildret med både innsikt og innlevelse.

Junkerdiktene er blitt definert som opptakten til den mer realistiske skrivemåten som Lermontov eksperimenterte med i midten av tredveårene. Han prøvde seg da i forskjellige genrer, som for eksempel skuespillet Maskerade (1835), romanen Fyrstinne Ligovskaja (1835) og versfortellingen Sangen om kjøpmannen Kalasjnikov (1838), etter forbilde av det russiske folkeepos (bylina).

Parallelt med disse eksperimentene arbeidet han frem en form for lyrisk bekjennelsesdiktning, hvor grunntemaet er det samme som i ungdomsdiktet «Engelen»: lengselen etter evighetens «fjerne land», som skimtes gjennom dikterjegets naturvisjoner.  «Når det gylne kornet bølger» (1837) og «Ensom går jeg ut på veien» (1841) er to av de mest kjente variasjonene over dette temaet.

I Lermontovs modne poesi blir denne tematikken kombinert med en musikalitet i behandlingen av versenes rim og rytme som var noe nytt i russisk litteratur. Mange av Lermontovs dikt er blitt tonesatt og inngår i standardrepertoiret av russiske romanser.

Musikaliteten fra poesien finner vi også i versfortellingene han skrev eller fullførte de siste årene av sitt liv: «Demonen» med undertittelen «En orientalsk fortelling» (1829–1839), «Mtsyri» – et georgisk ord som betyr «klosternovise» (1839) – og «Tamara» (1841). I alle disse tre fortellingene er Georgia og Kaukasus nærværende, både i landskapsskildringene og i tematikken, som har et tydelig islett av georgisk folklore.

«Tamara» er basert på sagnet om den seksuelt utsvevende trollkvinnen som mottar sine beilere til nattlige orgier i sitt slott høyt oppe i fjellet over elven Terek, hvor de neste morgen blir halshugget og hodene deres kastet i elven. Hos Lermontov heter hun Tamara, men hun var også kjent under andre navn.

I «Demonen» skjer det motsatte. Her fortelles det om en annen Tamara, en uskyldig ung kvinne, som hjemsøkes av diktets demoniske, opprørske ånd. Han svever i rommet høyt over Kaukasus og gripes av begjær til den uskyldige Tamara, som han til slutt klarer å forføre.

Handlingen i «Mtsyri» foregår i og utenfor et kloster Lermontov plasserer der hvor elvene Aragva og Kura (Mtkvari) flyter sammen. Ifølge tradisjonen er dette Dzjvari-klosteret, som ligger høyt oppe i åsen over Mtskheta, der elvene møtes. Hovedpersonen er en klosternovise som rømmer og sporløst forsvinner, inntil han etter tre dager blir funnet i nærheten av klosteret, utmattet og døende. Diktets hoveddel er hans skriftemål. I fantastiske visjoner lar Lermontov ham beskrive sin fantastiske flukt gjennom storslåtte kaukasiske landskaper, sin visjon av den vakre georgiske kvinnen som fyller krukken sin med vann fra elven, og sin tvekamp med en vill og rasende panter, det siste et velkjent motiv i kaukasisk folklore.

Kaukasus er også bakgrunnen for romanen Vår tids helt, som er Lermontovs best kjente prosaverk.

Lermontov: Utsikt over Tiflis (Tbilisi), 1837.

av Mikhail Lermontov. Falt i det fri (Public domain)

Lermontov: Utsikt fra den Georgiske militærveien ved Mtskheta, 1837.

av Mikhail Lermontov. Falt i det fri (Public domain)

  • Egeberg, Erik: “Michail Lermontov: Den russiske Byron”, 2007, i Russiske stemmer: Tolv forfattere gjennom tre århundrer, Solum Forlag
  • Kelly, Laurence: Lemontov : tragedy in the Caucasus, 1977, Tauris Parke Paperbacks
  • Vickery, Walter N.: M.Iu. Lermontov : his life and work, 2001, O. Sagner

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.