livegenskap

Selv om systemet er kjent fra mange samfunn rundt om i verden, er begrepet livegenskap særlig knyttet til det føydale samfunn. I middelalderens Frankrike og Tyskland utviklet livegenskapet seg med storgodsene. De livegne betalte avgifter, utførte hoveri (pliktarbeid) og kunne ikke gifte seg uten jordherrens tillatelse (som man i praksis fikk ved å betale en avgift). Den eneste måten en livegen kunne bli fri på, var at han ble gitt fri eller kjøpt fri, eller at han fikk anledning til å oppholde seg en viss tid i en by, som regel «år og dag» (ett år og seks uker).

Systemet ble alminnelig i hele Mellom-Europa unntatt i alpetraktene og i myrdistriktene, der det ikke vokste frem storgodser. I Italia opphørte livegenskapet allerede rundt år 1000, idet godsene ble drevet kapitalistisk med jordløse arbeidere. I Frankrike falt de vesentlige trekk ved systemet bort på 1300-tallet (de siste rester ble feid vekk av Den franske revolusjon), og det samme var tilfellet i England.

I Tyskland bedret bøndenes stilling seg fra 1100- til 1300-tallet, men så kom det et tilbakeslag. Omkring år 1500 gikk ridderadelen i det østlige Tyskland over til å bli storgodseiere. Hele landbefolkningen kom i arvelig avhengighetsforhold til godsherren, ble bundet til godsherren og fikk arbeidsplikt. Forholdet opphørte ved krongodsene ved bestemmelser av 1763 og 1807, ved de private i 1807 og 1816.

Til Russland kom livegenskapet sent. På 1500-tallet ble bøndenes frihet opphevet som mottrekk mot utvandringen fra den fattige landadelens eiendommer. Alle adelens bønder ble livegne, og i 1713 ga Peter den store godsherrene rett til å straffe sine bønder med torturredskapet knutt. I Østersjøprovinsene ble livegenskapet opphevet under Alexander 2,og 1861 i resten av Russland.

I Danmark ble det innført former for livegenskap som ble kalt vornedskab og stavnsbånd. Livegenskapet ble ikke innført i Norge, Sverige og Island.

• føydalisme
• hoveri
• stavnsbånd
• vornedskap
• leilending