Lev Trotskij. Foto fra ca. 1920.

av Anon. Begrenset gjenbruk

Lev Trotskij, russisk revolusjonær politiker og marxistisk teoretiker. Trotskij var sønn av en jødisk nybyggerbonde fra Ukraina, og fikk sin utdannelse ved et gymnas i Odessa. Kort etter eksamen ble han imidlertid arrestert for politisk virksomhet og forvist til Sibir. I 1902 klarte han å unnslippe på et falskt pass (på navnet Trotskij, som han siden beholdt), og levde deretter som yrkesrevolusjonær. Han dro til London, og sluttet seg her til Iskra-gruppen rundt Plekhanov og Lenin. På den sosialdemokratiske partikongress i 1903 helte han nærmest til det mensjevikiske standpunkt. Trotskij vendte tilbake til Russland i revolusjonsåret 1905, var med på å organisere demonstrasjoner og streiker i St. Petersburg og ble etter hvert formann i byens arbeiderråd (sovjet). Sammen med andre av sovjetets medlemmer ble han arrestert og i 1907 dømt til livsvarig forvisning til Sibir, men allerede samme år flyktet han på ny og slo seg ned i Wien. Her arbeidet han blant annet som krigskorrespondent under balkankrigene 1912–13, og han utformet også sin tese om den «permanente revolusjon»: mens både Lenin og mensjevikene hevdet at det tilbakeliggende Russland ikke alene ville kunne gjennomføre en sosialistisk revolusjon, mente Trotskij at en russisk omveltning ville utløse en revolusjonsbølge i det industrialiserte Vesten.

Etter krigsutbruddet 1914 drog Trotskij til Paris. Han deltok i 1915 på konferansen i Zimmerwald, og ble på grunn av sin kampanje mot krigføringen utvist fra Frankrike i 1916. Etter noen få måneder i USA, klarte han i mai 1917 å komme seg tilbake til Russland, der han sammen med blant annet Lunatsjarskij ledet en gruppe kalt Mezjrajontsy. Etter julidemonstrasjonene satt Trotskij i fengsel noen uker, og i denne perioden ble hans gruppe opptatt i bolsjevikpartiet og Trotskij selv innvalgt i sentralkomiteen. Etter å ha blitt løslatt i september ble han valgt til formann for Petrograd-sovjetet. Han ledet også partiets revolusjonære krigsråd, som hadde det direkte oppsyn med gjennomføringen av bolsjevikenes maktovertakelse 7. november 1917. Etter maktovertakelsen ble han folkekommissær for utenrikssaker, og han ledet de avgjørende fredsforhandlinger med tyskerne i Brest-Litovsk januar 1918. Da Brest-Litovsk-freden var blitt ratifisert i mars, trakk Trotskij seg tilbake som utenrikskommissær, men ble straks utnevnt til krigskommissær. I denne stillingen viste han mot, handlekraft og store organisatoriske evner. Han organiserte den nye Røde hær og førte den selv i felten. I løpet av borgerkrigen ble han den unge sovjetstatens mest kjente leder nest etter Lenin selv, og han hadde en tid stor innflytelse i partiledelsen. Da opprøret i marinebasen i Kronstadt i 1921 ble slått ned, var det Trotskij som førte kommandoen.

Under Lenins sykdom 1922–24 dannet imidlertid Zinovjev, Kamenev og partiets nyoppnevnte generalsekretær Stalin en «trojka» som klarte å isolere Trotskij i politbyrået. Etter Lenins død ble trojkaen splittet i 1925; Zinovjev og Kamenev ble utmanøvrert av Stalin og de søkte en forståelse med Trotskij. De kritiserte Stalin for opportunisme i forholdet til bøndene og arbeiderbevegelsen i andre land, særlig i forbindelse med tesen om «sosialisme i ett land».

I januar 1925 ble Trotskij avsatt som krigskommissær, høsten 1926 ble han fjernet fra politbyrået og i oktober 1927 fra sentralkomiteen. På partiets 15. kongress i desember samme år ble hele den «trotskistiske» gruppe utstøtt fra partiet, og Trotskij ble selv sendt i forvisning til Alma-Ata (nåværende Almaty). I januar 1929 ble han deportert fra Sovjetunionen, og levde resten av sitt liv i eksil, først i Tyrkia, deretter i Frankrike og fra juni 1935 i Norge. Her ble han utvist 1936, offisielt fordi han hadde brutt forutsetningen for oppholdet ved å drive politisk virksomhet, men i virkeligheten på grunn av sterkt sovjetisk press. Deretter fikk han asyl i Mexico, der han oppholdt seg til han i august 1940 ble myrdet av en sovjetisk agent. Før dette hadde Trotskij i 1938 etablert Den fjerde internasjonale, som et motstykke til den stalinistiske Komintern.

Trotskij var kunnskapsrik, og en ypperlig skribent og besnærende taler, både på massemøter og overfor et intellektuelt publikum. Han var også en glimrende administrator, men kunne vekke motvilje ved arroganse. Hans litterære produksjon var meget omfangsrik, og omfattet blant annet The History of the Russian Revolution (3 bd., 1932–33), My Life (norsk overs. Mitt liv, 1935), og hans to viktigste polemiske skrifter mot Stalin og stalinismen, The Revolution Betrayed (1937) og Stalin. An Appraisal of the Man and His Influence (1941).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.