proletariatets diktatur

Proletariatets diktatur er en revolusjonær styreform som ifølge marxistisk-leninistisk teori må prege et samfunn i overgangsperioden fra det kapitalistiske til det kommunistiske samfunn.

Faktaboks

uttale:
proletariˈatets diktatˈur

Gjennom 1900-tallet har teorien om proletariatets diktatur stått sentralt i kommunismens politiske historie som et nøkkelelement i dens revolusjonære strategi og som det ideologiske grunnlaget for kommunistiske stater. Den spilte en sentral rolle blant annet i Sovjetunionens styreformer fra dens opprettelse i kjølvannet av oktoberrevolusjonen i 1917 frem til dens sammenbrudd mot slutten av 1980-årene, samt i Folkerepublikken Kina under Mao Zedongs lederskap.

Proletariatets diktatur har gjennomgående vært objekt for hardnakkede debatter vedrørende dets teoretiske grunnlag og politiske legitimitet og blir i dag, på bakgrunn av 1900-tallets politiske erfaringer, ofte kritisert for å henfalle til autoritære og enn totalitære styreformer.

Marx' teori om proletariatets diktatur

Karl Marx (1818-1883) skrev om proletariatets diktatur ved tre anledninger: I sammenheng med februarrevolusjonen i 1848, med Pariskommunen i 1871 og i sin kritikk av de tyske sosialdemokratenes reformisme i Gothaprogrammet.

Selv om utrykket «proletariatets diktatur» først ble benyttet av den franske anarkisten Louis Auguste Blanqui assosieres det først og fremst med marxismen.

Karl Marx hevdet at proletariatets diktatur ville være en nødvendig fase i klassekampens historie. Idet arbeiderklassen gjennom politisk revolusjon erobrer statsmakten fra borgerskapet åpnes det for en sosialistisk overgangsperiode. I løpet av denne perioden skulle det materielle grunnlaget for det kapitalistiske klassesamfunnet gradvis bygges ned, noe som ville innebære å avskaffe privat eiendom gjennom kollektivisering av produksjonsmidlene og sosialisering av felles goder, samt å oppløse den borgerlige staten med innføringen av folkeforsamlinger som skulle ha større makt over politiske mandater.

Ifølge Marx var proletariatets diktatur ensbetydende med «demokratisk revolusjon» og måtte beskyttes mot kontrarevolusjonære krefter, blant annet med opprettelsen av en folkehær. Det skulle lede til et klasse- og statsløst kommunistisk samfunn karakterisert av slagordet «fra enhver etter evne, til enhver etter behov». Marx og Friedrich Engels mente at Pariskommunen i 1871 var et flyktig eksempel på proletariatets diktatur.

Lenins politiske videreutvikling

Vladimir Lenin (1870-1924) gjorde diktaturets proletariat til et sentralt element av kommunistisk teori og ville ha stor innflytelse på ettertiden.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Begrepet om proletariatets diktatur er nokså fragmentarisk i Marx' forfatterskap og det er Vladimir Lenin som videreutviklet ideen i praktisk-politisk retning og gjorde den til en sentral del av kommunistisk teori. Begrepet knyttes derfor oftest til marxisme-leninismen.

I motsetning til Marx, som mente den sosialistiske revolusjonen først ble mulig når motsetningsforholdet mellom arbeider- og borgerklassen var fullt utviklet, søkte Lenin å organisere revolusjonen i et «underutviklet» Russland preget av føydale samfunnsformer. I sammenheng med den russiske revolusjonen i 1905 foretrakk Lenin termen «proletariatets og bondestandens demokratiske og revolusjonære diktatur» og det er først med oktoberrevolusjonen i 1917 at han benyttet «proletariatets diktatur».

Lenin forsto proletariatets diktatur ikke bare som en revolusjonær styreform som hos Marx, men også som en lengre historisk periode der nye former for klassekamp ville gjøre seg gjeldende. I og med at det russiske samfunnet var «underutviklet» skulle denne perioden også preges av industrialisering og utvikling av kapitalismen, noe som ikke var å finne i Marx' teori. Lenin utvidet også Marx' begrep om proletariatets diktatur med en partiteori knyttet til demokratisk sentralisme og mente det skulle ledes av arbeiderklassens elite.

I tiden etter den russiske oktoberrevolusjon i 1917 hersket forestillingen om at proletariatets diktatur kunne forenes med demokrati innenfor den proletære bevegelsen: Arbeider-, bonde- og soldatråd (sovjeter) skulle være organer for «arbeiderklassens demokratiske diktatur». Nokså tidlig mistet imidlertid rådene sin rolle i sovjetisk politikk og makten ble konsentrert i det kommunistiske parti.

I kjølvannet av marxisme-leninismen

Hos Josef Stalin, som bygget videre på marxisme-leninismen og tok over som statsleder etter Lenin, ble proletariatets diktatur i høyere grad forstått som en fullverdig statsform og ikke bare som en styreform knyttet til en overgangsperiode, noe som ytterligere styrket kommunistpartiets makt.

Lenins ideer hadde også stor innflytelse på Mao Zedong og i Kinas kommunistiske Folkerepublikk, skjønt Mao mente proletariatets diktatur besto av flere forskjellige folkerevolusjoner, noe som skiller maoismen fra leninismen.

Den italienske marxisten Antonio Gramsci utviklet begrepet i en annen retning med sin teori om hegemoniet. Ifølge Gramsci kunne ikke proletariatets diktatur reduseres til et spørsmål om styreform og politisk førerskap, men var først og fremst en ideologisk strid om hvilke meningshorisonter eller verdensbilder som rådet i samfunnet.

Ideen om proletariatets diktatur ble tidlig en kilde til strid mellom sosialdemokrater, anarkister og kommunister. I 1970-årene ble den også en kilde til strid innad i den kommunistiske bevegelse: Ledende personer i kommunistpartiene i Italia, Spania og til dels Frankrike gjorde seg til talsmenn for en såkalt eurokommunisme, der proletariatets diktatur ikke skulle ha noen plass.

I 1980-årene ble lignende tanker introdusert også i Sovjetunionen som en del av president Gorbatsjovs perestrojka- politikk.

Etter kommunismens sammenbrudd i Øst-Europa har ideen om proletariatets diktatur for det meste tapt sin politiske rolle og teoretiske aktualitet.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg