Proletariatets diktatur, den styreform som ifølge marxistisk-leninistisk teori må prege et samfunn etter en sosialistisk revolusjon og før den statsløse kommunistiske samfunnsform er etablert.

Ideen om proletariatets diktatur finnes allerede hos Karl Marx, men det var Lenin som utviklet den til en sentral del av kommunistisk teori. Ifølge Lenin skal proletariatets diktatur være den seierrike arbeiderklasses diktatur over restene av de tidligere herskende klasser.

Et slikt diktatur er nødvendig en tid fordi de tidligere herskere vil motsette seg oppbyggingen av klasseløse samfunn ved å innføre kontrarevolusjon.

I tiden etter den russiske oktoberrevolusjon i 1917 tenkte man seg at proletariatets diktatur kunne forenes med demokrati innenfor den proletære bevegelse: Arbeider-, bonde- og soldatråd (sovjeter) skulle være organer for «arbeiderklassens demokratiske diktatur».

Nokså tidlig mistet imidlertid rådene sin rolle i sovjetisk politikk, og makten ble konsentrert i det kommunistiske parti; proletariatets diktatur ble et diktatur også over proletariatet.

Læren om proletariatets diktatur ble tidlig en kilde til strid mellom sosialdemokrater og kommunister.

I 1970-årene ble den også en kilde til strid innad i den kommunistiske bevegelse: Ledende personer i kommunistpartiene i Italia, Spania, og til dels Frankrike, gjorde seg til talsmenn for en såkalt eurokommunisme, der læren om proletariatets diktatur ikke skulle ha noen plass.

I 1980-årene ble lignende tanker introdusert også i Sovjetunionen som en del av president Gorbatsjovs perestrojka-politikk.

Etter kommunismens sammenbrudd i Øst-Europa har ideen om proletariatets diktatur tapt sin politiske rolle og er primært av interesse for politiske idéhistorikere.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.