Turkestan, historisk og geografisk betegnelse på de områder i Sentral-Asia som nå hovedsakelig er bebodd av tyrkiske folkeslag, inndelt i Vest-Turkestan og Øst-Turkestan.

Vest-Turkestan tilsvarer omtrent sørlige del av Kasakhstan, Kirgisistan, Tadsjikistan, Turkmenistan og Usbekistan og Øst-Turkestan (Kinesisk Turkestan) Tarimbekkenet i Xinjiang-provinsen i Kina. En del av Afghanistan regnes også med til Turkestan.

Vest-Turkestan var trolig allerede på 3000-tallet f.Kr. bebodd av en jeger- og fiskerbefolkning, som gjentatte ganger mottok nye befolkningselementer ved folkevandringer gjennom området og utgjorde et bindeledd mellom For-Asia/Iran og Altaj. Senest på 2000-tallet slo indoeuropeiske stammer seg ned her, og til disse må vi sannsynligvis også regne skyterne og sakerne, som språklig sett var iranske folkeslag.

Ved utgravingsarbeider siden 1936 er især Khorezms forhistorie blitt kjent (Khiva-området ved Amu-Darjas utløp i Aralsjøen). Størsteparten av Turkestan kom til å være iransk-språklig gjennom alle omskiftelser helt til de islamiserte tyrkiske folkeslagene ble områdets politiske herrer etter år 1000 e.Kr. I dag er det eneste viktige iranske befolkningselement tadsjikene.

De sørligste og mest fruktbare delene av Transoxania hørte fra ca. 750 f.Kr. til Baktria, et selvstendig rike med hovedstad ved Balkh i det nordlige Afghanistan, men under Kyros den store ble de på 500-tallet innlemmet i det nye persiske storriket, og organisert i de tre satrapiene Suguda (grekernes Sogdiana), Uvaramish (Khorezm) og Saka (steppen nordøst for Syr-Darja). Dessuten fantes det et satrapi like sør for Amu-Darja, Khorasan rundt byen Merv (Mary i det nåværende Turkmenistan).

Transoxanias sentrale deler ble erobret av Aleksander den store (330–327 f.Kr.) og tilhørte deretter de hellenistiske selevkidene og det såkalte gresk-baktriske rike. En gang før 128 f.Kr. ble det greske herredømmet alvorlig truet av et folk som grekerne kalte tokarer og som av kineserne var kjent som Yüeh-chih. I 128 ble grekerne tributtpliktige, og snart etter okkuperte Yüeh-chih Transoxania.

Kushana, et dynasti som utgikk fra Yüeh-chih, dannet i de første tre århundrer e.Kr. en betydelig stat i Sentral-Asia, Afghanistan og Nord-India; denne staten var anerkjent som en av tidens fire stormakter ved siden av Kina, Roma og Partia. I siste halvdel av 300-tallet slo heftalittene, et krigerfolk fra nord, seg ned i området, og kjempet i nesten to hundre år med den nye sasanide-staten i Iran, inntil de ble tilintetgjort 565 av Khusrou 1 i forbund med et nytt og senere avgjørende folkeslag i sentralasiatisk historie, tyrkerne. Disse hadde ca. 550 organisert seg i det såkalte tyrkiske kaganat i Mongolia og tilliggende områder, og deres fremmarsj ble først foreløpig stanset av de islamske araberne.

Araberne erobret 705–715 definitivt Transoxania eller Mawarannahr, og ble dermed et bolverk mot kineserne, som på 600-tallet en tid hadde trengt fram langs den berømte Silkeveien mellom Kina og Europa, og behersket hele Turkestan. Under de iranske samanidene (819–1005) i Khorasan og Mawarannahr ble Bagdad-kalifatets herredømme brutt, og islam i dens sunnittiske form utbredt blant de tyrkiske folkeslag i området, særlig etter 960. De store byene Bukhara og Samarkand blomstret økonomisk og ble til viktige kulturelle og vitenskapelige sentra, her virket blant annet Avicenna og Firdausi.

Omkring år 1000 erobret de tyrkiske karakhanidene Mawarannahr og la grunnen for områdets språklige tyrkisering, som ble fullført etter at mongolene under Dsjengis-khan hadde besatt landet (1220–21). Timur Lenk herjet og hærtok hele Sentral-Asia fra 1369, og under timuridenes rike med hovedstad i Samarkand opplevde Turkestan så en ny økonomisk og kulturell blomstringstid.

I 1499–1500 ble Samarkand og Bukhara inntatt av de nomadiske usbekene, og det ble opprettet tre selvstendige khanater eller emirater i Bukhara, Khiva og Kokand (Fergana). Steppeområdene i nord kom imidlertid til å ligge utenfor de tre emirenes herredømme. Der levde kasakhene, som var organisert rent nomadisk i tre «horder»: den store (nord for Tienshan), den mellomste (det sentrale steppeområde i det nåværende Kasakhstan) og den lille horde (nord for Aralsjøen).

På 1700-tallet begynte den russiske ekspansjon i Sentral-Asia, og kasakhene – som hadde den svakeste politiske organisasjonen – ble først underkastet. Hordene ble 1731–42 tvunget til å godta russisk protektorat og dernest oppløst (1824–48). 1853–95 underla russerne seg hele det som siden ble sovjetisk Sentral-Asia, selv om emiratene i Khiva og Bukhara fikk fortsette som protektorater frem til bolsjevikrevolusjonen 1917.

1918–23 var området herjet av voldsom borgerkrig og kamp mot sovjetmakten (den islamsk-nasjonalistiske basmatsj-bevegelsen), og uroen ble først slått ned ved massiv innsats av Den røde hær. Etter flere organisatoriske mellomstadier fordelte sovjetregjeringen «russisk» Sentral-Asia på fem unionsrepublikker: Usbekistan (1924), Turkmenistan (1925), Tadsjikistan (1929), Kasakhstan (1936) og Kirgisia (1936). Ved Sovjetunionens oppløsning 1991 ble disse republikkene suverene stater.

Øst-Turkestan var også i gammel tid bebodd av indoeuropeiske stammer og oppdelt i mange bystater. Mellom 200 f.Kr. og 200 e.Kr. kjempet kineserne og hunerne om området. Fra 500-tallet e.Kr. ble Øst-Turkestan trukket inn i forskjellige tyrkiske statsdannelser, tyrkiske kolonister trengte inn og den gjenværende indoeuropeiske befolkning ble gradvis språklig assimilert.

Fra 1141 var Øst-Turkestan under de såkalte karakitaienes rike, og fra 1218–20 under Dsjagatais og Øgødeis mongolske delriker (til 1309). På 1500-tallet grep et islamsk teokrati makten, og 1680–1759 hersket dsungarene.

Siden 1759 har området vært under kinesisk overhøyhet, bortsett fra under Yakub beg i 1860- og 1870-årene. Etter 1950 slo flere kinesiske kolonister seg ned i Øst-Turkestan, og et større antall tyrkisk-talende innbyggere flyktet vestover til de sentralasiatiske republikkene i Sovjetunionen.

I den kinesiske Xinjiang-provinsen dannet militante uigurer i 1990-årene Øst-Turkestans islamske bevegelse (ETIM), som har gjennomført terroraksjoner og sabotasje, med påfølgende kraftige straffetiltak fra kinesiske myndigheter. ETIM-grupper har også vært aktive i Kasakhstan og Kirgisistan. ETIMs mål skal være gjenopprettelse av Yakub begs rike.

    Foreslå endringer i tekst

    Foreslå bilder til artikkelen

    Kommentarer

    Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

    Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

    Du må være logget inn for å kommentere.