Panslavisme er en fellesbetegnelse for en rekke idéretninger med ulikt politisk innhold som har gått inn for å forene de slaviske folk. Ordets prefiks, pan-, betyr all- eller altomfattende. Uttrykket ble først brukt i Bratislava av J. Herkel i 1826.

Drømmene om å forene sørslaverne (jugoslaverne) og vestslaverne kom til uttrykk i ulike retninger som illyrismen, jugoslavismen og austroslavismen. Demokratiske kretser i den polske «store» emigrasjon etter 1830–1831 fremla et program for en føderasjon av de slaviske folk uten russisk deltagelse. Denne tanken ble videreutviklet blant eksilpolakkene etter januaroppstanden i 1863, nå med planer om russisk medvirkning.

Panslavismen i Russland hadde sitt utspring i doktrinen om motsetningen mellom Russland og Europa. Dens fremste representanter krevde at tsardømmet måtte få en folkelig form, at innenrikspolitikken måtte underordnes den russiske nasjonalismen og utenrikspolitikken måtte underordnes panslavismen. I forbindelse med det tilspissede forholdet mellom Russland og Tyrkia (blant annet Krimkrigen) fikk panslavismen preg av politisk program, med slagord om «hellig krig» mot Tyrkias vestlige allierte.

Etter Krimkrigen ble panslavismen også en offisiell og organisert bevegelse med finansiell støtte fra myndighetene. Sitt høydepunkt nådde panslavismen under den russisk-tyrkiske krig i 1877–1878, men deretter var den på retur. Den gjenoppstod for en kort tid på begynnelsen av 1900-tallet som «neoslavismen» (den nye slavismen). Målet var å samle de slaviske folk under Russlands beskyttelse og sikre deres støtte til russernes antityske politikk.

Under og etter andre verdenskrig fikk panslavismen en ny og kortvarig kommunistinspirert oppblomstring, og det ble avholdt kongresser i Sofia i 1945 og i Beograd i 1946.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.