Panslavisme, (av pan-), fellesbetegnelse for en rekke idéretninger med ulikt politisk innhold som har gått inn for å forene de slaviske folk. Uttrykket ble først brukt i Bratislava av J. Herkel i 1826. Drømmene om å forene sørslaverne og vestslaverne kom til uttrykk i ulike retninger som illyrismen, jugoslavismen og austroslavismen. Demokratiske kretser i den polske «store» emigrasjon etter 1830–31 fremla et program for en føderasjon av de slaviske folk uten russisk deltagelse. Denne tanken ble videreutviklet blant eksilpolakkene etter januaroppstanden 1863, nå med planer om russisk medvirkning.

Panslavismen i Russland hadde sitt utspring i doktrinen om motsetningen mellom Russland og Europa. Dens fremste representanter krevde at tsardømmet måtte få en folkelig form, at innenrikspolitikken måtte underordnes den russiske nasjonalisme og utenrikspolitikken panslavismen. I forbindelse med det tilspissede forholdet mellom Russland og Tyrkia (bl.a. Krimkrigen) fikk panslavismen preg av politisk program, med slagord om «hellig krig» mot Tyrkias vestlige allierte.

Etter Krimkrigen ble panslavismen også en offisiell og organisert bevegelse med finansiell støtte fra myndighetene. Sitt høydepunkt nådde panslavismen under den russisk-tyrkiske krig 1877–78, men deretter var den på retur. Den gjenoppstod for en kort tid på begynnelsen av 1900-tallet som «neoslavismen». Målet var å samle de slaviske folk under Russlands beskyttelse og sikre deres støtte til russernes antityske politikk.

Under og etter den annen verdenskrig fikk panslavismen en ny og kortvarig kommunistinspirert oppblomstring, og det ble avholdt kongresser i Sofia 1945 og Beograd 1946.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.