Fjodor Dostojevskij

Faktaboks

Fjodor Dostojevskij

Fjodor Mikhajlovitsj Dostojevskij

Uttale
dostojˈevskij
Født
11. november 1821
Død
9. februar 1881
Ifølge den julianske kalender, som ble brukt i Russland fram til kalenderreformen i 1918, ble han født 30. oktober 1821 og døde 28. januar 1881.

Detalj av Vasily Grigorevich Perovs maleri fra 1872

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Fjodor Dostojevskij var en russisk forfatter, journalist og tidsskriftsredaktør. Dostojevskij regnes til verdenslitteraturens store romanforfattere. Hans fem store romaner, fra Forbrytelse og straff (1866) til Brødrene Karamazov (1879–1880), dreier seg om de evige spørsmålene om menneskets vesen, moralens grunnlag, Guds eksistens, skyld og soning og lidelsens mening. Både som forfatter og tenker har Dostojevskij hatt stor innflytelse på sin ettertid.

Ungdomsverker

Dostojevskij ble født i Moskva, der faren var sykehuslege. I 1843 tok han eksamen ved den militære ingeniørskolen i St. Petersburg. Han fikk stilling som ingeniøroffiser, men tok snart avskjed for å ofre seg for litteraturen.

Dostojevskij debuterte i 1846 med romanen Fattige folk (Bednyje ljudi), som med ett slag gjorde ham berømt. Datidens publikum og kritikere ble imidlertid skuffet over hans følgende verker, Dobbeltgjengeren (Dvojnik), Herr Prokhartsjin (Gospodin Prokhartsjin) og Vertinnen (Khoziajka). I disse og andre ungdomsverker, som fortellingene Et svakt hjerte (Slaboe serdtse) og Hvite netter (Belyje notsji), den ufullførte romanen Netotsjka Nezvanova og fortellingen En liten helt (Malenkij geroj), eksperimenterer Dostojevskij med form- og fortellerstrukturer. Forståelsen for disse tekstene kom først på 1900-tallet.

Arrestasjon og tukthus

I april 1849 ble Dostojevskij arrestert for deltagelse i den liberale Petrasjevskij-kretsen. Etter åtte måneder i Peter-Paul-festningen ble han og hans venner dømt til døden, men benådet på selve retterstedet. For Dostojevskij ble dommen fire års tukthus og fire år som straffesoldat. I årene 1850–1854 satt han i tukthuset i Omsk.

Denne tiden fikk avgjørende betydning for hans utvikling. Han ble preget av religiøs mystikk og politisk konservatisme. Samværet med fangene gav ham dyp innsikt i menneskesinnet, og hans oppgjør med den materialistiske sosialismen begynte, samtidig som han fant igjen sin «barndoms Kristus» og fikk en ny tro på det russiske folket. Den fysiske påkjenningen ved tukthuslivet var antakelig en medvirkende årsak til hans første anfall av epilepsi.

I 1854–1859 tjenestegjorde han i et regiment i Semipalatinsk, og han giftet seg i 1857 med Marija Dmitrijevna Isajeva (død 1864).

Tilbake i St. Petersburg

I november 1859 fikk han tillatelse til igjen å bosette seg i St. Petersburg. Samme år utkom de humoristiske fortellingene Onkels drøm (Djadjusjkin son) og Landsbyen Stepantsjikovo (Selo Stepantsjikovo). Fra 1861 utgav han, sammen med broren Mikhail, tidsskriftet Tiden (Vremja), der han offentliggjorde romanen De fornedrede og krenkede (Unizjennye i oskorblennyje) og Opptegnelser fra det døde hus (Zapiski iz Mjortvogo doma), en fiksjonalisert skildring av livet i tukthuset.

En utenlandsreise i 1862 gav stoff til Vinteropptegnelser om sommerinntrykk (Zimnie zametki o letnikh vpetsjatlenijakh), der Dostojevskij formulerer sitt syn på forholdet mellom Russland og Vest-Europa. Under reisen innledet han et hektisk kjærlighetsforhold til Apollinarija Suslova, en opplevelse som avspeiles i romanen Spilleren (Igrok). I 1863 ble Tiden forbudt, men det ble for en kort tid etterfulgt av Epoke (Epokha, 1864–1865). Her kom Opptegnelser fra et kjellerdyp (Zapiski iz podpolja), den psykologisk-filosofiske opptakten til de store romanene.

Dostojevskijs romaner

Personene i Dostojevskijs romaner befinner seg ofte i en psykologisk spenning som utløser alle motstridende krefter i deres ubevisste sjelsliv. I 1866 utkom Forbrytelse og straff, Dostojevskijs mest berømte roman, der forfatteren gjennom studenten Raskolnikovs mord på en pantelånerske analyserer forbrytelsens psykologi, samtidig som han belyser moralske grunnspørsmål med utgangspunkt i 1800-tallets geni-kult og Napoleon-dyrkelse.

I 1867 giftet Dostojevskij seg med den unge Anna Grigorjevna Snitkina. Sammen dro de utenlands, og for å unngå de hjemlige kreditorenes trussel om gjeldsfengsel, ble de boende i Vest-Europa til 1871. I denne perioden skrev han Idioten (Idiot), hvor han skaper et motstykke til Raskolnikovs amoralske Napoleon-imitasjon, idet hovedpersonen, fyrst Mysjkin, kan leses som en inkarnasjon av 1800-tallets forestilling om Kristus som fullkomment menneske, men ingen Guds sønn. I likhet med Den evige ektemann (Vetsjnyj muzj) er Idioten også en psykologisk analyse av sjalusi som opphav til homoerotisk begjær. De besatte (Besy), et dagsaktuelt oppgjør med den nihilistiske bevegelsen i Russland, er samtidig en profetisk visjon av «terrorismens fenomenologi», en analyse av 1900-tallets radikale intelligentsia og de forbrytelser de har begått i rasens eller klassens navn.

Dostojevskijs popularitet steg raskt etter hjemkomsten, særlig da han begynte å utgi sitt eget tidsskrift, En forfatters dagbok (Dnevnik pisatelja, 1876–1877), der han behandlet sosiale, politiske og religiøse spørsmål og trykte mindre, skjønnlitterære ting. I 1875 kom Ynglingen (Podrostok), kanskje den formelt mest avanserte og dristigste av alle hans romaner, og i 1879–1880 Brødrene Karamazov. Dostojevskijs siste roman er en moderne teodicé, et verk der han lar Gud fremstå som god og rettferdig tross all den lidelse og urett som finnes i verden. Argumentasjonen er antinomisk, det vil si at den foregår i form av en diskusjon der brødrene – særlig Ivan og Aljosja – inntar tilsynelatende uforenlige posisjoner, slik at deres stemmer klinger sammen i en «polyfonisk» debatt om Guds eksistens.

I juni 1880 nådde Dostojevskij høyden av sin popularitet, da han i sin berømte tale ved avdukingen av Pusjkin-monumentet i Moskva formulerte sin tro på det universelle i russisk ånd og på det russiske folk som fornyer av kristendommen og skaper av universell fred og harmoni.

Dostojevskijs store romaner står i en særstilling i 1800-tallets realistiske litteratur. Ved bruk av en i tid sterkt konsentrert og ofte melodramatisk intrige, som kan minne om kriminalromanens, bringer Dostojevskij sine personer i en psykologisk spenning som utløser alle de motstridende kreftene i deres irrasjonelle sjeleliv. Men innvevd i dette psykologiske planet finnes et etisk-religiøst: Menneskets irrasjonelle sjel sees i relasjon til den ukjente, mystiske virkeligheten som ligger «bakenfor». Derav oppstår den spesielle metafysiske problematikken i Dostojevskijs store romaner: Gjennom hans diktnings personer konkretiseres de evige spørsmålene om menneskets vesen, moralens grunnlag, Guds eksistens, skyld og soning og lidelsens mening. Både som dikter og tenker har Dostojevskij hatt kolossal innflytelse, ikke minst på 1900-tallet. Hans samlede verker foreligger (1995) komplett i norsk oversettelse i 29 bind.

Dostojevskij-forskningen er omfattende. Av det 20. århundrets bidrag har særlig Mikhail Bakhtins teori om Dostojevskijs «polyfoniske» romankunst vært banebrytende.

Filmatiseringer

Et stort antall filmatiseringer har brakt Dostojevskijs verker ut til et bredt publikum.

Blant regissører som har befattet seg med Forbrytelse og straff, bør nevnes Josef von Sternberg (1935, USA), franskmennene Pierre Chenal (1935) og Georges Lampin (1956, med blant andre Jean Gabin), og Lev Kulidzjanov (1970, Sovjetunionen).

Fremst blant filmversjoner av Idioten står Vladimir Bortkos russiske miniserie fra 2003, med Evgenij Mironov i tittelrollen som Fyrst Mysjkin og Vladimir Masjkov som Rogozjin, sammen med den franske (1946) ved Georges Lampin, Akira Kurosawas japanske versjon fra 1951 og Ivan Pyrjevs sovjetiske versjon fra 1957.

Bemerkede filmatiseringer av Brødrene Karamazov har både Richard Brooks (1958, USA) og Ivan Pyrjev (1968, Sovjetunionen) stått for.

Claude Autant-Lara har filmatisert Spilleren (1958, Frankrike). Sist, men ikke minst bør nevnes to versjoner av Hvite netter: i regi av Luchino Visconti (1957, med Marcello Mastroianni) og av Ivan Pyrjev (1959).

Teater

De store romanene dramatiseres ofte også for teater. Opptegnelser fra det døde hus finnes i en betydelig operaversjon (uroppført i 1930) av den tsjekkiske komponisten Leoš Janáček.

Et utvalg verker

  • Fattige folk (Bednye ljudi), 1846
  • Herr Prokhartsjin (Gospodin Prokhartsjin), 1846
  • Vertinnen (Khoziajka), 1847
  • Et svakt hjerte (Slaboe serdtse), 1848
  • Hvite netter (Belyje notsji), 1848
  • Netotsjka Nezvanova (Netotsjka Nezvanova), 1849
  • En liten helt (Malenkij geroj), 1849
  • Onkels drøm (Djadjusjkin son), 1859
  • Landsbyen Stepantsjikovo (Selo Stepantsjikovo), 1859
  • De fornedrede og krenkede (Unizjennye i oskorblennyje), 1861
  • Opptegnelser fra det døde hus (Zapiski iz Mjortvogo doma), 1861–1862
  • Vinteropptegnelser om sommerinntrykk (Zimnie zametki o letnikh vpetsjatlenijakh), 1863
  • Opptegnelser fra en kjellerbolig (Zapiski iz podpolja), 1864
  • Forbrytelse og straff (Prestuplenie i nakazanie), 1866
  • Spilleren (Igrok), 1866
  • Idioten (Idiot), 1868
  • Den evige ektemann (Vetsjnyj muzj), 1870
  • De besatte (Besy), 1871–1872
  • En forfatters dagbok (Dnevnik pisatelja), 1873–1874, 1876–1877, 1880
  • Ynglingen (Podrostok), 1875
  • Brødrene Karamasov (Bratja Karamazovy), 1879–1880

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Egeberg, Erik m.fl., red.: Streiftog i Dostojevskijs verden: en artikkelsamling, Oslo: Solum, 1982.
  • Fasting, Sigurd: Dostojevskij, Oslo: Solum,1983.
  • Frank, Joseph: Dostoevsky, 1976–2002, 5 bind, Princetone, N.J.: Princeton University Press.
  • Kjetsaa, Geir: Fjodor Dostojevskij: et dikterliv, Oslo: Gyldendal, 1985.
  • Eriksen, Trond Berg, red, Vestens store tenkere: fra Platon til våre dager, Oslo: Aschehoug, 2002
  • Waage, Peter Normann: Fjodor M. Dostojevskij, Oslo: Gyldendal, 1997.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg