Den russiske borgerkrigen

Bolsjevikene organiserte Den røde armé etter revolusjonen i 1917. Deres oppgave var å bekjempe indre militære motstandere («de hvite»), samt intervensjonstropper fra utlandet. Foto av soldater fra Den røde armé i 1919.

Av .
Lev Trotskij (foran) var den ledende organisator i oppbyggingen av Den røde armé. Han benyttet seg i stor utstrekning av offiserer fra den gamle tsaristiske hæren. Disse sto under kontroll av såkalte «politiske kommissærer». Den røde armé gikk seirende ut av borgerkrigen.
Av /AKG-images/NTB.
Lisens: CC BY NC SA 3.0
Den hvite Frivillighetshæren ble dannet av ledende russiske offiserer som samlet seg i Sør-Russland for å bygge opp en hær som kunne knuse bolsjevismen. De kalte den Frivilligarmeen, og den ble kjernen i den hvite bevegelsen.
Av .
De hvite fikk hjelp av internasjonale styrker fra Frankrike, Storbritannia, USA og Japan. På bildet har internasjonale tropper stilt seg opp i Vladivostok i september 1918.
Av .
De hvite, bolsjevikenes motstandere, dannet en regjering i sør, i Sevastopol på Krim. General Pjotr Wrangel sitter som nummer fem fra venstre (med hvit lue). Foto fra 1920, Sevastopol falt i november samme år.
Den tsjekkiske legion var tsjekkiske og slovakiske soldater som kjempet i første verdenskrig for Østerrike-Ungarn, som Tsjekkia og Slovakia da var en del av. De var krigsfanger eller hadde desertert fra hæren og befant seg i Russland da revolusjonen brøt ut i 1917, og ble med i borgerkrigen på de hvites side.

Den russiske borgerkrigen var en krig som raste mellom ulike deler av befolkningen i det tidligere russiske keiserriket fra 1918 til 1922. Krigen fulgte Den russiske revolusjon i 1917. I mars 1917 ble tsaren avsatt, og åtte måneder senere tok bolsjevikene (kommunistene) makten i Petrograd gjennom Oktoberrevolusjonen. Men det var først gjennom borgerkrigen at Oktoberrevolusjonen fikk sin endelige avgjørelse. Hovedmotstanderne i borgerkrigen var bolsjevikene, også kalt «de røde», og deres motstandere, kalt «de hvite». De røde ble ledet av blant andre Vladimir Lenin og Lev Trotskij, mens Anton Denikin, Pjotr Wrangel og Aleksander Koltsjak var blant kommandantene på hvit side.

Bolsjevikene gikk til slutt seirende ut av krigen, og la dermed grunnlaget for opprettelsen av Sovjetunionen i 1922 og for et storstilt forsøk på å bygge det første kommunistiske samfunnet i verdenshistorien.

Motstanderne

«De hvite»

Etter at Lenin hadde dannet sin regjering, samlet ledende russiske offiserer seg i Sør-Russland og forsøkte å bygge opp en hær som kunne knuse bolsjevismen. De kalte den Frivilligarmeen, og den ble kjernen i den hvite bevegelsen. Begrepet «hvit» går tilbake til Den franske revolusjonen på slutten av 1700-tallet, da motstanderne av revolusjonen samlet seg under Bourbon-dynastiets hvite fane. De hvite i Russland bestod av ulike grupperinger og hadde ingen felles ideologi, men var alle motstandere av bolsjevikene og Oktoberrevolusjonen.

Utenlandsk innblanding

Våren 1918 vokste det frem anti-bolsjevikiske bevegelser i flere områder av Russland, samtidig som Russlands allierte i den pågående første verdenskrig, ententemaktene, begynte å sende tropper til Russland i et forsøk på å få landet med i krigen igjen.

Britiske og franske tropper ble satt i land i Murmansk og Arkhangelsk våren og sommeren 1918 for å ta hånd om store lagre av våpen og ammunisjon som hadde hopet seg opp der etter leveranser fra vestmaktene under krigen. Det ble opprettet en anti-bolsjevikisk regjering i Arkhangelsk under britisk beskyttelse. Frankrike intervenerte også i Sør-Russland og Ukraina, og i Sibir satte Japan tropper i land for å ta kontroll over den russiske delen av Det fjerne Østen. Det bekymret USAs regjering som også sendte soldater dit for å passe på at japanerne ikke satte seg fast der. Et annet viktig motiv bak ententemaktenes intervensjon i Russland (og det ble klarere etter hvert), var ønsket om å hindre revolusjonær smitte vestover i Europa.

«De røde»

Samtidig arbeidet de hvite i Russland med å organisere kampen mot sovjetregjeringen, Sovnarkom, og Den røde armé, som var under oppbygging. Den røde armé ble opprettet av Sovnarkom i januar 1918, og fra borgerkrigen brøt ut var deres fremste oppgave å bekjempe de hvite. De fleste soldatene var bønder. Hærens organisator Lev Trotskij presset også titusener av tidligere tsaroffiserer til å slutte seg til Den røde armé, og de fikk følge av militærleger, veterinærer, teknikere, telegrafister og kartografer.

Bolsjevikene møtte også kraftig motstand på venstresiden av russisk politikk. Venstrefløyen i det agrarorienterte Sosialrevolusjonære parti (PSR) hadde vært Lenins allierte under revolusjonen, men brøt med sovjet-regjeringen da den innledet fredsforhandlinger med Tyskland og Østerrike-Ungarn for å trekke Russland ut av første verdenskrig. Sosialrevolusjonære terrorister myrdet den tyske ambassadøren i Moskva for å fremprovosere en ny krig med Tyskland, og i august 1918 ble Lenin selv hardt skadet i et attentat.

Den tsjekkiske legion

Et par måneder tidligere hadde høyrefløyen i PSR etablert en anti-bolsjevikisk regjering i Samara ved Volga, med støtte av en utenlandsk militær avdeling, Den tsjekkiske legion. Den tsjekkiske legion bestod av tsjekkiske og slovakiske krigsfanger og desertører fra den østerriksk-ungarske hæren som befant seg i Russland da revolusjonen kom. De ønsket nå å kjempe mot Østerrike-Ungarn – og for et uavhengig Tsjekkoslovakia.

«De grønne» og «de sorte»

De sosialrevolusjonære kalte seg «grønne», ikke «hvite», og ville ikke slås i hartkorn med den hvite Frivilligarmeen i Sør-Russland, eller senere med styrkene til Aleksander Koltsjak, en admiral som hadde gått på land og etablerte en hvit sibirsk regjering med sete i byen Omsk. Han kalte seg «riksforstander for den russiske stat», men kontrollerte foreløpig bare det vestlige Sibir.

I Ukraina kjempet ukrainske nasjonalister under Symon Petljura, men også «sorte styrker», det vil si bondeanarkister under Nestor Makhno, som vekselsvis slåss mot de hvite og mot de røde. I denne delen av Det russiske imperiet var situasjonen spesielt komplisert og uoversiktlig. Hovedstaden Kiev skal ha skiftet herskere 16 ganger i løpet av borgerkrigen.

Krigshandlingene

Den røde armé rir inn i Kazan i september 1918. Den tsjekkiske legionen hadde inntatt byen i august, men de røde klare å gjenerobre den.
Koltsjak var av mange hvite ansett som Russlands riksforstander under borgerkrigen.

I juni 1918 var den tsjekkiske legion under transport langs Den transsibirske jernbanen, på vei til Vladivostok for derfra å fraktes sjøveien rundt jorda og settes inn i kampene på Vestfronten. Tyskland, som bolsjevikregjeringen hadde sluttet fred med, forlangte at tsjekkerne skulle avvæpnes. Det satte de seg imot, og i stedet tok legionen kontroll over jernbanen øst for Samara og flere byer langs jernbanelinjen. Det var slik borgerkrigen i Russland startet, og sammen med regjeringen i Samara utgjorde tsjekkerne den viktigste anti-bolsjevikiske fronten i den første fasen av borgerkrigen.

De røde gjorde det stadig bedre i denne voldsomme striden, men to ganger i løpet av borgerkrigen var bolsjevikenes situasjon kritisk. Første gang var i august 1918, da Kazan ble inntatt av den tsjekkiske legionen. I frykt for at tsaren, som var i fangenskap i Jekaterinburg skulle bli satt på frifot av tsjekkerne, hadde Lenin sørget for at Nikolaj 2 og hans familie ble henrettet i slutten av juli. I begynnelsen av september proklamerte bolsjevikene Den røde terror, en bølge av statlig ledet vold som kostet tusenvis av kontrarevolusjonære, hvitegardister og andre personer som de røde hadde tatt som gisler, livet. Nettopp på denne tida klarte Den røde armé å gjenerobre Kazan.

Den andre krisen oppstod sommeren 1919, da admiral Koltsjak rykket mot Moskva østfra. Utpå høsten startet Frivilligarmeen, under general Anton Denikin sin marsj mot Moskva sørfra, etter å ha tatt kontroll over Ukraina og Sør-Russland. Denikin nådde så langt nord som til Orjol, 400 kilometer fra Moskva. Ikke lenge etter forsøkte general Nikolaj Judenitsj å innta Petrograd fra vest, det vil si fra Baltikum. Polen, som hadde gjenoppstått som selvstendig stat i 1918, så en mulighet til utvide sine grenser i øst – og rykket inn i Hviterussland og Ukraina. Etter skiftende krigslykke i kampen mot den polske hæren måtte bolsjevikene ved våpenhvilen i oktober 1920 gi fra seg betydelige landområder i vest.

Desto større fremgang hadde de røde i krigen mot Frivilligarmeen. I november 1920 måtte general Pavel Wrangel, Denikins etterfølger, oppgi kampen og evakuere sjøveien fra Krim med sine rundt 15 000 gjenværende soldater. I Det fjerne Østen varte krigen til 1922, da japanerne forlot russisk territorium med uforrettet sak.

Hvordan kunne de røde vinne?

Hvordan kunne de røde vinne borgerkrigen, når de hvite var så mange flere og i tillegg hadde støtte fra stormakter som Storbritannia, Frankrike, Japan og USA? En del av forklaringen er at de røde hadde kontroll over det russiske kjernelandet (i rødt), mens de hvite kontrollerte utkantene. Utkantene var befolket av mange andre etniske grupper enn russere, og som ikke nødvendigvis var interesserte i å gå tilbake til det samlede russiske keiserriket.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Hvordan var det mulig for bolsjevikene å vinne borgerkrigen, når de stod overfor en tilsynelatende overmakt av indre og ytre fiender? Noe av forklaringen er at bolsjevikene klarte å holde kontrollen over et sammenhengende territorium, og dermed et sammenhengende jernbanenett i det sentrale Russland. Lev Trotskij, Den røde armés organisator, hadde sitt stabskvarter om bord på et tog, og jernbanen gjorde det mulig for bolsjevikene raskt å overføre tropper fra den ene fronten til den neste. I juni-juli 1919 ble admiral Aleksandr Koltsjaks fremrykking fra øst stanset, og tropper kunne overføres til sørfronten, der Anton Denikin rykket frem i spissen for Frivilligarmeen. Etter at Frivilligarmeen var stanset klarte Trotskij ved hjelp av jernbanen raskt å styrke forsvaret av Petrograd, slik at general Nikolaj Judenitsj, som rykket frem fra sin base i Estland, ikke lyktes i å innta revolusjonens hovedstad.

I de senere år har historikerne blitt mer oppmerksomme på betydningen av at bolsjevikene helt fra starten hadde kontroll over ressursene i Sentral-Russland – en veritabel «Aladdins hule», inneholdende våpenindustri, våpenlagre, forsyninger og i tillegg hele kommando- og kommunikasjonsnettverket til den gamle russiske hæren. Og i tillegg en befolkning på rundt 60 millioner. De fleste av dem var bønder som etter hvert kom til å fylle rekkene i Den røde armé. Sentral-Russland var langt mer industrialisert og etnisk homogen enn de områdene de hvite kontrollerte, som lå i utkanten av Det russiske imperiet. De hvite hadde mange offiserer i sine rekker, men slet med å rekruttere soldater fordi de holdt til i områder der det for det meste bodde etniske minoriteter, og disse så helst at Det russiske imperiet ikke ble gjenreist. Det at bolsjevikene klarte å holde kontroll over det russiske kjernelandet gav dem et avgjørende fortrinn i kampen om Russland.

Men er det egentlig riktig å si at bolsjevikene vant borgerkrigen? Jo, de gjorde det. Men med viktige modifikasjoner. For det første måtte de avfinne seg med en avskalling av Det russiske imperiet i vest: Finland ble selvstendig, esterne, latvierne og litauerne opprettet separate stater, og Polen, som vi har vært inne på, ble en selvstendig stat, uavhengig av Russland. For det andre måtte de inngå kompromisser med bøndene. Bolsjevikenes mål for landbruket var kollektivbruk, det vil si at bøndene drev jorda sammen. Men Lenins jorddekret fra oktober 1917 innebar at bøndene kunne fortsette å drive jorda slik de var vant til, det vil si som individuelle bruk innenfor rammen av et landsbyfellesskap. En rød seier over bøndene ble først vunnet på 1930-tallet, med Josef Stalins tvangskollektivisering av det sovjetiske landbruket.

Borgerkrigens betydning i Sovjetunionen

Både russiske og vestlige historikere har fremhevet borgerkrigen som karakterdannende for bolsjevikene. De lærte betydningen av å slutte rekkene, og de millioner av mennesker som hadde kjempet i Den røde armé ble etter krigen stående som garantister for at sovjetsamfunnet ikke utartet i liberal eller kapitalistisk retning. Den heroiske myten om borgerkrigen ble brukt til å legitimere det nye regimet og skapte en følelse av enhet og identitet blant bolsjevikene. Samtidig gjorde borgerkrigen bolsjevikene fortrolige med bruken av vold og undertrykkelse, erfaringer som kom til å danne det psykologiske grunnlaget for fremveksten av stalinismen, som er blitt definert som en «permanent borgerkrig under den sivile fredens betingelser».

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Peter Kenez, Civil War in South Russia, vol.1-2 (Berkeley 1971-1977)
  • Evan Mawdsley, The Russian Civil War (Boston 1987)
  • Jonathan Smele, The ‘Russian’ Civil Wars, 1916-2016: Ten Years that Shook the World (London-New York 2015)
  • Basil Dmytryshyn, USSR. A Concise History (New York 1984)

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg