Mensjevikene utgjorde den moderate fløy innenfor Det russiske sosialdemokratiske arbeiderparti (RSDRP).

Splittelsen mellom bolsjeviker («flertallsmenn») og mensjeviker («mindretallsmenn) oppstod på RSDRPs 2. kongress i 1903. Siden partiet var forbudt i Russland, ble kongressen avholdt i Brussel og London.

Bolsjevikene, med Vladimir Lenin i spissen, gikk inn for at partiet skulle være et eliteparti som skulle lede arbeiderklassen. Det skulle bestå av de politisk og ideologisk mest bevisste. De som ikke fulgte partiets linje i alle hovedspørsmål og som ikke var aktive skulle utelukkes. Mot dette ønsket mensjevikene et bredere parti som ikke stilte så strenge krav til medlemmene.

Etter nederlaget i revolusjonen i 1905 mente mange mensjeviker at man nå burde avvikle illegal revolusjonær aktivitet og satse på legalt politisk arbeid. De var også åpne for et visst samarbeid med de liberale. Begge deler ble avvist av bolsjevikene.

I 1912 ble splittelsen mellom de to fraksjonene formalisert ved at bolsjevikene dannet sin egen organisasjon.

Under den 1. verdenskrig ble mensjevikene splittet mellom defensister og internasjonalister. Mens defensistene ville støtte regjeringens krigsbestrebelser, ble dette avvist av internasjonalistene.

Etter februarrevolusjonen i 1917 var mensjevikene, sammen med de sosialrevolusjonære, de ledende i Petrograd-sovjetet («sovjet»=råd) av arbeidere og soldater. Mensjevikene ønsket samarbeid med den provisoriske regjering, og ble etter en tid representert i regjeringen.

Ettersom regjeringen ønsket å fortsette krigen og ikke klarte å imøtekomme verken bøndenes krav om jord eller bybefolkningens behov for mat og andre forsyninger, økte oppslutningen om bolsjevikene, det eneste større partiet som var i opposisjon til regjeringen. Mensjevikenes posisjon ble tilsvarende svekket, og tidlig på høsten 1917 mistet mensjevikene og de sosialrevolusjonære flertall i Sovjetet, som nå ble ledet av bolsjevikene.

Etter bolsjevikenes maktovertakelse under oktoberrevolusjonen samme høst fortsatte mensjevikene en tid sin politiske virksomhet. Under valgene på den grunnlovgivende forsamling fikk de 3,3 % av stemmene. De deltok i valgene til de lokale sovjetene og fikk noen steder valgt en del representanter. Enkelte fagforeninger var dominert av mensjevikene. Utviklingen gikk imidlertid i retning av maktmonopol for bolsjevikene (som i mars 1918 hadde skiftet navn til Det russiske kommunistparti (bolsjevikene)). I årene etter oktoberrevolusjonen ble mensjevikenes mulighet for politisk aktivitet stadig vanskeligere, og fra omkring 1922 i praksis umulig. Noen mensjeviker gikk over til kommunistpartiet, andre gikk i emigrasjon.

Mensjevikene hadde en særlig sterk stilling i Georgia der de fra 1919 innehadde regjeringsmakten. I 1921 ble Georgia invadert av Den røde armé, og mensjevikregjeringen ble avsatt.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

24. mars 2013 skrev Christian Larsen

Du referer til at mensjevikene ble oppløst etter novemberrevlusjonen i 1917. Men stemmer det ikke at novemberrevolusjonen tok sted i tyskland 1918, etter første verdenskrig. (som et kuppforsøk av marxsit venlige grupper) og at oktober revolusjonen har fått sittnavn forde russland fulgte juliansk kalender. Så revolusjonen fant sted den 25 oktober 1917. noe som tilsvarer 7 november i den gregorianske

7. mai 2013 skrev Jørn Holm-Hansen

Takk for tips. Jeg ser at formuleringene kan virke forvirrende og har gjort en liten endring.

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.