Khantittelen har utvilsomt sine historiske røtter blant ulike dels nomadiske, dels bofaste folkegrupper av tyrkisk og mongolsk opphav i Sentral-Asia og nåværende Mongolia og nordøstlige Kina i det første årtusen av vår tidsregning. Gjennom folkevandringer og erobringer spredte bruken av tittelen seg vestover og nådde Europa, kanskje så tidlig som på 700-tallet i det gammelbulgarske riket, men den ble ihvertfall kjent her gjennom de seldsjukkiske, mongolske, tatariske og osmanske fremstøtene mot vest fra 1000- til 1300-tallet. I det gammelbulgarske riket ble tittelen brukt inntil Boris 1 konverterte til den gresk-ortodokse kirke i 864 og hans sønn og etterfølger Simeon 1 fikk kirkens anerkjennelse som 'tsar' i 913.
Djengis khan er egentlig en ærestittel, der førsteleddet er uforklart, men kan ha sammenheng med tenggis, det mongolske og tyrkiske ordet for 'hav' eller 'stor innsjø'. Den ble i 1206 gitt til hærføreren og stammehøvdingen Temüdsjin, som regnes som grunnleggeren av Mongolriket etter at han i årene 1202–1206 hadde nedkjempet sine rivaler, blant dem barndomsvennen Jamuka. Blant de mongolske klanene var det allerede vanlig å bruke khantittelen på høvdinger og hærførere. Denne tradisjonen ble videreført i de ulike riksdelene utover på 1200-tallet, mens tittelen khagan eller storkhan etter hvert ble forbeholdt herskeren i den østligste og opprinnelige riksdelen, der også hovedstaden lå. Djengis khans sønnesønn Khubilai-khan flyttet den i 1267 fra Karakorum i nåværende Mongolia til den nyanlagte byen Khanbaliq eller Dadu (nå en del av Beijing) i nordlige Kina, og herfra styrte han og hans etterslekt (Yuan-dynastiet) denne riksdelen i omkring hundre år inntil de ble beseiret av han-kinesiske styrker i 1368 og etterfulgt av Ming-dynastiet.
Etter Djengis khans død ble hans store erobringsrike delt mellom fire av hans sønner i fire khanater: Gylne horde i nordvest (omfattet områdene nordøst for Svartehavet og Kaspiske hav samt deler av nåværende russisk Sibir), Storkhanens rike i øst (nåværende Mongolia og det meste av Kina), Dsjagatai i sør (Kasakhstan, Kirgisistan, Tadsjikistan og deler av Afghanistan, Usbekistan og den kinesiske regionen Xinjiang) og Ilkhanens rike i sørvest (nåværende Iran, Irak, Aserbaidsjan og deler av Afghanistan). Det var opprinnelig meningen at storkhanen skulle være overordnet de andre khanene, men riksenheten ble ødelagt gjennom indre stridigheter mot slutten av 1200-tallet, og de enkelte khanatene ble i løpet av de neste drøyt hundre årene erobret av nye, ikkemongolske herskere. Da hadde midlertid khantittelen fått fotfeste, og den ble videreført i mange av de nye statsdannelsene i flere hundre år, men med varierende status og rangering.
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.