khan

Temüdsjin, bedre kjent som Djengis-khan, er trolig den mest kjente historiske personen med tittelen khan. Portrett fra Yuan-dynastiet.
.

Khan var opprinnelig en herskertittel hos mongoler, tatarer, bulgarer, seldsjukker og osmaner. Tittelen rangerte noe lavere enn khagan, det mongolske ordet for 'keiser' (egentlig 'storkhan' eller 'khan over khanene'), som trolig først ble brukt om den mongolske erobreren Djengis khan og en gren av hans etterslekt på 1200-tallet. En khans rike ble ofte omtalt som et khanat (se nedenfor).

Faktaboks

Uttale

ka:n

Etymologi

av omdiskutert opphav, muligens fra det paramongolske ruanruanspråkets qan, 'hersker', via tyrkisk han, 'prins, fyrste', eller mongolsk khan, 'hersker', men er også kjent som tittel på herskerne i det gammelbulgarske riket fra 600- til 800-tallet

Også kjent som

kan

Historikk

Batu khan etablerer Den gyldne horde.
Av .

Khantittelen har utvilsomt sine historiske røtter blant ulike dels nomadiske, dels bofaste folkegrupper av tyrkisk og mongolsk opphav i Sentral-Asia og nåværende Mongolia og nordøstlige Kina i det første årtusen av vår tidsregning. Gjennom folkevandringer og erobringer spredte bruken av tittelen seg vestover og nådde Europa, kanskje så tidlig som på 700-tallet i det gammelbulgarske riket, men den ble ihvertfall kjent her gjennom de seldsjukkiske, mongolske, tatariske og osmanske fremstøtene mot vest fra 1000- til 1300-tallet. I det gammelbulgarske riket ble tittelen brukt inntil Boris 1 konverterte til den gresk-ortodokse kirke i 864 og hans sønn og etterfølger Simeon 1 fikk kirkens anerkjennelse som 'tsar' i 913.

Djengis khan er egentlig en ærestittel, der førsteleddet er uforklart, men kan ha sammenheng med tenggis, det mongolske og tyrkiske ordet for 'hav' eller 'stor innsjø'. Den ble i 1206 gitt til hærføreren og stammehøvdingen Temüdsjin, som regnes som grunnleggeren av Mongolriket etter at han i årene 1202–1206 hadde nedkjempet sine rivaler, blant dem barndomsvennen Jamuka. Blant de mongolske klanene var det allerede vanlig å bruke khantittelen på høvdinger og hærførere. Denne tradisjonen ble videreført i de ulike riksdelene utover på 1200-tallet, mens tittelen khagan eller storkhan etter hvert ble forbeholdt herskeren i den østligste og opprinnelige riksdelen, der også hovedstaden lå. Djengis khans sønnesønn Khubilai-khan flyttet den i 1267 fra Karakorum i nåværende Mongolia til den nyanlagte byen Khanbaliq eller Dadu (nå en del av Beijing) i nordlige Kina, og herfra styrte han og hans etterslekt (Yuan-dynastiet) denne riksdelen i omkring hundre år inntil de ble beseiret av han-kinesiske styrker i 1368 og etterfulgt av Ming-dynastiet.

Etter Djengis khans død ble hans store erobringsrike delt mellom fire av hans sønner i fire khanater: Gylne horde i nordvest (omfattet områdene nordøst for Svartehavet og Kaspiske hav samt deler av nåværende russisk Sibir), Storkhanens rike i øst (nåværende Mongolia og det meste av Kina), Dsjagatai i sør (Kasakhstan, Kirgisistan, Tadsjikistan og deler av Afghanistan, Usbekistan og den kinesiske regionen Xinjiang) og Ilkhanens rike i sørvest (nåværende Iran, Irak, Aserbaidsjan og deler av Afghanistan). Det var opprinnelig meningen at storkhanen skulle være overordnet de andre khanene, men riksenheten ble ødelagt gjennom indre stridigheter mot slutten av 1200-tallet, og de enkelte khanatene ble i løpet av de neste drøyt hundre årene erobret av nye, ikkemongolske herskere. Da hadde midlertid khantittelen fått fotfeste, og den ble videreført i mange av de nye statsdannelsene i flere hundre år, men med varierende status og rangering.

Avledede titler og navn

Karim, Aga Khan 4 i samtale med Norges daværende statsminister Jens Stoltenberg, 7. desember 2005. De møttes da Stoltenberg besøkte Islamabad i Pakistan.
Aga Khan og Jens Stoltenberg
Av /NTB.

Aga Khan (av persisk fra turkotatarisk og mongolsk aqa, 'eldre bror') er en ærestittel som omkring 1820 av den persiske kongen Fath Ali Shah ble gitt til hans tilkommende svigersønn Hasan Ali Shah, den 46. imam for nizari-ismaelittene, en av hovedgrenene innenfor sjia-islam, og han ble dermed Aga Khan 1. Han flyttet etter hvert til Britisk India og hadde nære forbindelser med kolonistyret der. Hans sønnesønn Sir Sultan Muhammed Shah (1885–1957), Aga Khan 3, var sterkt engasjert i indisk politikk; han var medstifter og første leder av partiet All-India Muslim League (1906–1912) og arbeidet for at muslimer skulle få status som en separat nasjon ved siden av den hinduiske majoritetsbefolkningen i det indiske koloniriket. Han representerte India i Folkeforbundet fra 1934 til 1938 og fungerte som forbundets president det siste året. Som nizari-imam ble han etterfulgt av sin sønnesønn, prins Karim al-Husaini Shah (født 1936), den 49. imam og Aga Khan 4.

Ilkhan (av turkotatarisk og mongolsk el eller il, 'klan, stamme, folk, nasjon, land' og khan) var en fyrstetittel som i 1258 ble anlagt av Djengis khans sønnesønn Hulagu, og betegnet at han var hersker i sin egen riksdel, men underordnet khaganen (storkhanen) i øst. Hulagu fikk den sørvestlige delen av mongolriket etter at hans eldre bror Möngke i 1251 hadde overtatt som khagan og hersker over den østligste delen av riket. Hulagu khan erobret Bagdad og store deler av abassideriket i det nåværende Irak og gjorde med det for en tid ende på det muslimske herredømmet i Midtøsten. Ilkhanenes herredømme gikk i oppløsning fra 1335 på grunn av motstand fra lokale høvdinger og fordi den niende og siste ilkhanen og hans sønner døde av pesten det året, men et nytt og større rike oppsto i det samme området da den muslimske erobreren Timur fra 1370-årene la under seg både ilkhanriket og deler av Dsjagatai og Gylne hordes territorier i nord og øst.

Khanbaliq (av khan og mongolsk og uigursk balik, 'by') var mongolherskernes navn på den nye hovedstaden som Khubilai-khan fra 1264 begynte å anlegge nordøst for de jursjenske Jin-keisernes hovedstad Zhongdu. Khanbaliq var ment å tjene som vinterhovedstad for Khubilai-khan og hans etterfølgere som kinesiske keisere (Yuan-dynastiet), og for mongolene for øvrig erstattet den deres tidligere hovedstad Karakorum. Khanbaliq ble erklært som hovedstad i 1272. Den omfattet det området som senere ble kalt Tatarbyen (og idag er kjent som Den forbudte by) i sentrum av nåværende Beijing. Det var hit Marco Polo og hans følge reiste for å møte Khubilai-khan i 1275, og Marco Polo forble i keiserens tjeneste i 17 år.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg