Kosakker. Russisk kosakkangrep under den første verdenskrig.

Anon. begrenset

Kosakker, en folkegruppe som i det gamle Russland og Polen utgjorde en slags fri stand, først nevnt på 1300-tallet. De ble rekruttert fra forskjellige samfunnsklasser, hovedsakelig fra rømte livegne og allmuen i byene.

Kosakkene var bosatt i Ukraina og det sørøstlige Russland og livnærte seg ved jakt og fiske, og også kvegdrift. De hadde sin egen militærorganisasjon. I Ukraina organiserte de seg på 1400- og 1500-tallet, da rømte livegne tok tilflukt på steppene ved Saporosje, hvorav navnet saporosjekosakker. Med henblikk på forsvar mot tatarene organiserte de militæravdelinger (vataha) og grunnla befestede leirer (sitsj). Deres «hovedstad» var Sitsj Saporosjska, en stor leir som på slutten av 1500-tallet ble grunnlagt på en øy i Dnepr. Førerstillingen som ataman eller hetman var valgbar for ett år om gangen, og under ekspedisjoner hadde atamanen diktatorisk makt.

Kosakkene betraktet seg som uavhengige i forhold til statene de stammet fra, men ble likevel i realiteten et grensevern for disse, og både Polen og Russland forsøkte å knytte kosakksamfunnene til staten. I 1572 satte den polske konge Sigismund August opp et kosakkregister – en fortegnelse over de kosakkavdelingene som Polen tok i sitt sold og innrømmet visse privilegier; stadige endringer i registeret var en av årsakene til kosakkoppstandene.

Fra slutten av 1500-tallet ble kosakkområdene et sentrum for den ukrainske kamp for uavhengighet fra Polen, og det brøt ut store oppstander. Den største brøt ut i 1648 under ledelse av Bogdan Khmelnitskij; i 1654 førte den til at kosakkene stilte seg under tsarens vern og la Ukraina øst for Dnepr inn under Russland (unionen i Perejaslavl). Kampene i Ukraina etter Khmelnitskij førte til at kosakksamfunnet gikk i oppløsning, og dette ble formalisert ved den polsk-russiske våpenstillstanden i Andrusov 1667.

Et annet stort kosakksamfunn var donkosakkene, som ca. 1700 var en ganske mektig faktor i Sør-Russland. Kosakkhetmanen Ivan Masepa gikk med Karl 12 mot russerne. Peter den store arbeidet for å bringe kosakkene under statens kontroll, og i 1723 ble det tvunget igjennom at staten skulle utpeke donkosakkenes hetman (fører). De beholdt likevel en tid et visst indre selvstyre, men dette ble endelig avskaffet av Katarina den store i 1775. Ved flere anledninger har kosakker tatt ledelsen i store bondereisninger i Russland, der uroen har strakt seg langt utover kosakkmiljøet. Eksempler her er oppstandene under Stenka Rasin (1667–71) og Jemeljan Pugatsjov (1772–74).

Kosakksamfunn lenger øst ved Terek i Kaukasia, ved Volga og i Ural har kolonisert store områder i det sørøstlige Russland, og erobret store deler av Sibir for tsaren. I 1841 ble den felles eiendomsretten til jorden opphevet og jorden fordelt slik at hver fri mann fikk dobbelt så mye som en livegen. Grunnlaget for de frie kosakksamfunnene falt nå bort, selv om kosakkene fortsatt hadde visse privilegier. De slapp å betale skatt, men måtte tjenestegjøre som kavaleri i egne avdelinger. De så med forakt på «bønder» og spilte en særlig viktig rolle som polititropper i tsarens forsøk på å undertrykke revolusjonære aktiviteter.

Under oktoberrevolusjonen og borgerkrigen i Russland 1918–20 ble det gjort forsøk på å opprette en egen kosakkrepublikk ved Don, men dette førte ikke frem. Kosakker deltok både på de rødes og de hvites side i borgerkrigen; i sør utgjorde kosakker kjernen i de kontrarevolusjonære styrkene. Etter borgerkrigen opphørte kosakksamfunnene som administrative enheter. 1941–44 prøvde tyskerne under okkupasjonen av Ukraina å samle kosakkene mot regjeringen i Moskva, og det ble opprettet ganske store militæravdelinger som kjempet på tysk side.

Kosakkene har vært vidkjente for sin dyktighet som ryttere og krigere. Det frie livet, krigerromantikken og opprørene mot undertrykkelsen har også satt merke etter seg i en mengde kosakksanger og legender (f.eks. Stenka Rasin).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.