Et viktig tiltak i forbindelse med endringen av det gamle russiske samfunnet var opphevelsen av den private eiendomsretten til produksjonsmidler og jord. Allerede i 1918 ble det slått fast at jorden tilhørte staten, men at bønder kunne ha bruksrett. Istedenfor private gårdsbruk ble det startet store kollektivbruk, såkalte kolkhoser. – Bildet viser kosakkarbeidere som spiser middag på en kolkhos i Krasnodardistriktet i 1939. I billedteksten som fulgte bildet fra TASS, heter det at i vognen i bakgrunnen kunne kosakkene lese bøker og aviser, «noe som hadde bidratt til å heve deres kulturelle bevissthet i betydelig grad».

Anon. Begrenset gjenbruk

Sovjetunionen satset sterkt på industrialisering og kraftutbygging. Bildet viser den store demningen ved Dneproges-kraftverket i Saporosje i Ukraina. Da det ble bygd i 1932, var det et av Europas største vannkraftverk. Det ble ødelagt under den annen verdenskrig, men allerede i 1947 kunne det igjen levere strøm.

Anon. Begrenset gjenbruk

Interiør fra en turbinfabrikk i Leningrad, der det ble produsert noen av verdens største damp- og vannkraftturbiner.

Anon. Begrenset gjenbruk

Hovedbygningen ved Kolkhos-markedet i Moskva. Det er en stor markedshall, prydet med propagandabilder, der man i mitdtfeltet ser bl.a. Lenin og Stalin. Det hører med til historien at tvangskollektiviseringen i perioder førte til store sosiale problemer og hungersnød.

Anon. Begrenset gjenbruk

Sovjetunionen var en tidligere forbundsrepublikk som dekket den nordlige del av Asia og den østligste delen av Europa. Sovjetunionen var verdens største stat, og dekket omtrent 1/6 av Jordens samlede landoverflate. Sovjetunionen omfattet større landområder enn Russland, men har likevel en historie nært knyttet til landet.

Russland og de russiske bolsjevikene var de dominerende kreftene bak opprettelsen av Sovjetunionen. Det sosialistiske Russland (RSFSR) var i 1921 en flernasjonal stat som omfattet det gamle tsarrikets territorium med unntak av Finland, de baltiske stater og Polen (samt visse landavståelser: Kars, Erdehan og Batumi til Tyrkia og Bessarabia til Romania).

Ved utgangen av 1922 ble RSFSR slått sammen med Ukraina, Hviterussland og den transkaukasiske republikken til Sovjetunionen (USSR).

  • Om den russiske revolusjonen, bolsjevikenes maktovertagelse og borgerkrigen, se artikkelen om Den russiske revolusjon.

Den sosialistiske samfunnsomformingen skulle i Sovjetunionen skje med utgangspunkt i en tilbakeliggende økonomi, et mangfoldig folk som for en stor del var analfabeter, og med omliggende stater som var lite vennlig innstilt til det sosialistiske prosjektet.

Den økonomiske politikken under borgerkrigen ble kalt «krigskommunisme». Etter sin maktovertagelse proklamerte bolsjevikene nasjonalisering av all jord, men var ikke i stand til å fylle dette dekretet med innhold.

Mens staten hevdet at den stod som eier av jorden, ble den i første omgang drevet av bøndene helt uten innblanding. Små enheter med lav produktivitet, ofte på uutskiftet jord, ble resultatet.

Rubelen mistet all verdi, og pengeøkonomien gikk i oppløsning. Hjulene i fabrikkene stod, gjennomsnittlig produserte industrien bare en femtedel av 1913-nivået. Som følge av krig, hungersnød og utvandring sank folketallet med 28 millioner. Byene ble fraflyttet, innbyggertallet i Moskva og Petrograd ble halvert mellom 1917 og 1921.

Bolsjevikene sendte væpnede rekvisisjonsavdelinger ut på landsbygda for å konfiskere overskuddet av korn (og ofte langt mer enn det). Bøndene svarte med å så til enda mindre neste år, slik at det ikke ble noe overskudd. Sammen med tørke og borgerkrigens herjinger avfødte dette en sultkatastrofe med mange millioner døde. Flere bondeopprør fant sted, og i mars 1921 kom det også til en alvorlig oppstand blant matrosene ved flåtestasjonen i Kronstadt.

For å møte disse problemene lanserte Vladimir Lenin en «ny økonomisk politikk» (NEP), som i en overgangsperiode skulle stimulere det private initiativ i næringslivet. Heretter skulle bøndene få selge sine produkter fritt.

Handel og småindustri ble privatisert. Staten, det vil si partiet, beholdt kontrollen bare over tungindustrien, finansinstitusjonene og utenrikshandelen. Dette førte til et umiddelbart økonomisk oppsving, men samtidig ble det politiske diktaturet skjerpet.

I forfølgelsen av opposisjonelle elementer spilte det hemmelige politi («Tsjeka») en avgjørende rolle. I 1922 ble det gjennomført en stor rettssak mot sosialrevolusjonære ledere.

Men også innad i partiet dukket det nå opp tydelige diktatoriske tendenser. På kommunistpartiets 10. kongress i mars 1921 tvang Lenin gjennom forbud mot enhver fraksjonsdannelse.

I kampen mot «arbeideropposisjonen» forkastet han og flertallet i ledelsen kravet om at fagbevegelsen skulle ha selvstendige kontrolloppgaver og myndighet i bedriftene. Før Sovjetunionens første forfatning trådte i kraft 31. januar 1924, døde Lenin 24. januar.

Det bolsjevikiske Russlands isolasjon etter 1917 hadde ikke bare skyldtes fiendskap og mistro fra omverdenens side, men også at bolsjeviklederne betraktet tradisjonelt diplomati mellom stater som overflødig på grunn av den nært forestående verdensrevolusjonen.

For å fremme verdensrevolusjonen skulle partiet samarbeide med likesinnede organisasjoner i andre land gjennom den kommunistiske internasjonale (Komintern, opprettet 1919).

Da imidlertid revolusjonen lot vente på seg, måtte Sovjetunionen under utenriksminister Georgij Tsjitsjerins ledelse også ta klassiske diplomatiske virkemidler i bruk. Det første gjennombruddet var Rapallo-avtalen med Tyskland i 1922. Etter at Frankrike og Storbritannia i 1924 hadde anerkjent sovjetstaten, var isolasjonen brutt. Overfor de asiatiske folk var utenrikspolitikken fortsatt preget av sterke antiimperialistiske trekk.

Etter at Lenin fikk et kraftig slag i 1922, begynte maktkampen mellom bolsjeviklederne om hvem som skulle overta etter ham. Josef Stalin besatte det året en nyopprettet stilling som generalsekretær i partiet, og omgav seg raskt med en absolutt lojal kaste av partifunksjonærer. Slik klarte generalsekretæren snart å få alle besluttende partiorganer på det sentrale plan (politbyrå, sentralkomité og partikongress) inn under sin kontroll. Også på lavere nivå gikk makten over til partisekretærene. Disse ble Stalins pålitelige støtter, for eksempel på partikongressene.

Lev Trotskij var ansett som den mest sannsynlige arvtageren etter Lenin, og det såkalte triumviratet − Lev Kamenev, Grigorij Zinovjev og Stalin − gikk i første runde sammen mot ham. Trotskij hevdet at revolusjonen i Russland bare kunne sikres hvis den også kom i gang i andre land, særlig i industristatene i vest («permanent revolusjon»). I opposisjon til dette synet proklamerte Stalin fra 1924 tesen om at det var mulig å «bygge sosialismen i ett land», det vil si i Sovjetunionen.

Etter at Trotskij var satt utenfor, vendte Stalin seg mot sine tidligere forbundsfeller Kamenev og Zinovjev. Disse gikk inn for skjerpet industrialisering på bekostning av landbruket, men dette ble stemplet av partiflertallet som venstreavvik. I kampen mot «venstre-opposisjonen» stemte Stalin sammen med politbyråmedlemmene Nikolaj Bukharin, Aleksej Rykov og Mikhail Tomskij, som alle inntok en mer bondevennlig holdning. Disse tre kom imidlertid i mindretall i partiledelsen da Stalin og hans håndgagne menn plutselig rundt 1927 gikk inn for et radikalt brudd med NEP-politikken. Innen utgangen av 1928 hadde Stalin utmanøvrert alle sine rivaler fra sentralkomiteen og politbyrået.

1927−28 gjorde Stalin slutt på NEP. Samtidig ble alle «borgerlige spesialister» fjernet. I forbindelse med den første femårsplan (1928−32) innledet Stalin en forsert industrialisering og gjennomførte tvangskollektivisering av hele landbruket. Bøndene skulle samles i kollektivbruk (kolkhoser) og statsbruk (sovkhoser).

De mest velstående bøndene (kulakkene) ble stemplet som klassefiender og fikk ikke rett til å tre inn i kolkhosene. I stedet ble de for en stor del deportert til Sibir sammen med andre som gjorde aktiv eller passiv motstand. Heller enn å gi fra seg buskapen frivillig slaktet de den ofte ned. Til sammen førte dette i 1932−33 til den verste hungerkatastrofe i Europas moderne historie med anslagsvis 5−6 millioner døde.

Den store industrireisingen ble likevel presset igjennom og endog forsert i forhold til planene. Detaljerte planer for den enkelte næringsgren ble utarbeidet av Det statlige planleggingsbyrået (Gosplan). De ekstremt ambisiøse målene i den første femårsplan ble ikke nådd fullt ut på noen områder. Likevel gjennomførte Sovjetunionen en oppsiktsvekkende overgang fra en agrarbasert økonomi til en industriøkonomi i løpet av 1930- og 1940-årene. Ett planmål sprengte alle anslag: tilsiget av arbeidere til byene, som vokste kolossalt. Med denne revolusjonen ovenfra gjennomførte Stalin en samfunnsøkonomisk totalomveltning, med et uhyre ressurssløseri, enorme miljømessige omkostninger og ofte rent terroristiske metoder. Den sterke industrialiseringen gjorde etter hvert Sovjetunionen til en ledende industrimakt.

Med den nye konstitusjonen av 1936 ble Sovjetunionens forfatningspolitiske utvikling foreløpig avsluttet. På mange måter kunne den virke meget demokratisk, men den understreket at den ledende rolle i stat og samfunn tilkom Kommunistpartiet. Ytringsfrihet, pressefrihet, møtefrihet osv. ble garantert i overensstemmelse med det arbeidende folks interesser og for å styrke det sosialistiske system.

Den 1. desember 1934 ble Leningrads partileder, Sergej Kirov, myrdet i korridoren utenfor sitt kontor. Morderen, Leonid Nikolajev, var etter alt å dømme alene om attentatet. Men Stalin utnyttet straks mordet til å kvitte seg med sine motstandere – virkelige og innbilte. Stalins hovedmotstandere fra maktkampen i 1920-årene ble eliminert ved de tre Moskvaprosessene i 1936−38. 

Mordet på Kirov er blitt ansett som opptakten til Den store terror i årene 1937–38, der omkring 700 000 ble skutt og et tilsvarende antall sendt i GULag-leirene. Utrenskningene rammet alle samfunnsgrupper, men særlig intellektuelle, partimedlemmer og offiserer var utsatt, av de siste 13 av 15 armésjefer, 57 av 85 korpssjefer og i alt 35 000 høyere offiserer. Terroren rammet også særlig ikke-russiske grupper, særlig i grenseområdene, som polakker, finner og koreanere.

Også litteratur og kunst ble underkastet streng ideologisk tvang (sosialistisk realisme), og for å gjennomføre dette i litteraturen ble det i 1932 grunnlagt et sovjetisk forfatterforbund under partiets kontroll.

På grunn av den inngrodde sovjetiske frykt for å bli innsirklet av en koalisjon av kapitalistiske stater, satset Stalin til slutten av 1930-årene på å gi Sovjetunionen maksimal sikkerhet mot den stat eller de stater som til enhver tid syntes å utgjøre den største trussel. Etter Rapallo-traktaten var Tyskland den viktigste partneren i Europa, økonomisk og militært. Da Adolf Hitler hadde tatt makten i Tyskland, ble dette forholdet umulig.

Sovjetunionen forsøkte å bedre sitt forhold til de demokratiske stater i Europa og gikk i september 1934 med i Folkeforbundet. Representert av Maksim Litvinov (utenrikskommissær 1930−39) gikk man nå inn for en kollektiv sikkerhetspolitikk for å demme opp for det fascistiske Italias og det nazistiske Tysklands ekspansjon. Denne linjen ble fulgt opp innenfor Komintern med den såkalte folkefrontspolitikken med tilnærmingsbestrebelser overfor de sosialdemokratiske partiene i Europa.

I 1934 sluttet Sovjetunionen en bistandspakt med Frankrike. Etter Münchenavtalen i 1938 mellom Adolf Hitler, Neville Chamberlain, Édouard Daladier og Benito Mussolini, og etter mislykkede forsøk på en tilnærming til Storbritannia og Frankrike, gikk Stalin over til å føre en offensiv utenrikspolitikk med henblikk på å trygge sitt forhold til Tyskland i tilfelle krig. Ved en ikke-angrepspakt med Tyskland 23. august 1939, med hemmelige tilleggsprotokoller, fikk Sovjetunionen anerkjent sin interessesfære i vest.

Ved utbruddet av den andre verdenskrig besatte Sovjetunionen det østlige Polen, som i november 1939 ble innlemmet i dels den ukrainske og dels den hviterussiske sovjetrepublikk. Sovjetunionens angrep på Finland (Vinterkrigen 1939−40) førte til at landet ble utstøtt fra Folkeforbundet; finnene måtte avstå det vestlige Karelen og Hank (i 1940) og Petsamo-området i nord ved norskegrensen (i 1944, etter Fortsettelseskrigen). Romania mistet i 1940 Bessarabia og Nord-Bukovina, og endelig ble Estland, Litauen og Latvia innlemmet i Sovjetunionen som nye unionsrepublikker sommeren 1940.

I Øst-Asia – det andre viktige sovjetiske interesseområdet – hadde Sovjetunionen vært på defensiven helt siden Chiang Kai-sheks blodige oppgjør med de kinesiske kommunistene (1927–28). 1935 tvang Japan sovjetregjeringen til å selge den østkinesiske jernbane til det japanske satellittregimet i Mandsjukuo (se Mandsjuria - historie). Likevel var faren for japanske angrep på de sovjetiske stillingene i Det fjerne østen overhengende, og opphørte først etter kraftige grensesammenstøt 1937–38. Utbruddet av den japansk-kinesiske krig i 1937, en vennskapsavtale med Chiang Kai-shek og – under helt andre verdenspolitiske forhold – en ikke-angrepstraktat med Japan i 1941 sikret Sovjetunionen ryggdekning i øst.

Med det tyske angrep på Sovjetunionen 22. juni 1941 ble landet trukket inn i den andre verdenskrig som de alliertes de facto forbundsfelle. (Om krigshandlingene osv., se den annen verdenskrig.) På bakgrunn av den sovjetpatriotiske linje som var ført innad siden begynnelsen av 1930-årene, kunne Stalin betegne innsatsen i 1941−45 som den store fedrelandskrigen. Hæren ble omdøpt fra Den røde hær til Sovjethæren, og knyttet forbindelsen til tsartidens militære tradisjoner.

Aleksandr Nevskij, Peter den store og generaler som Kutusov og Suvorov ble nasjonalhelter. Det ble appellert til panslavismen, og en panslavisk kongress ble holdt i 1947. Også overfor den ortodokse kirke inntok Stalin en mer forsonlig holdning. Dermed klarte han å mobilisere de nasjonale kreftene, især i den storrussiske befolkningen. Nazistenes brutale besettelsespolitikk i de områdene de okkuperte, bidrog også til å styrke oppslutningen om Stalins regime. Mange hundre tusen partisaner kjempet for Sovjetunionen bak tyskernes linjer.

Under krigen ble statsmakten sentralisert i enda høyere grad enn før. Partiapparatet ble langt på vei satt ut av spill og koordineringen av forsvaret overlatt til en femmannsgruppe, Statskomiteen for forsvaret, ledet av Stalin. Ved en total mobilisering av hele samfunnet og store forsakelser lyktes det å snu krigslykken og presse fienden ut.

Under og etter krigen gjennomførte Stalin-regimet massedeportasjoner av folkegrupper det ikke stolte på. Fra Øst-Polen, Baltikum og Bessarabia ble i 1939−40 over en million mennesker deportert til Sibir og Kasakhstan. Også den gamle tyske befolkningen ved Volga ble sendt østover. En ny bølge av deportasjoner med en million kaukasere fulgte etter at Wehrmacht var drevet tilbake.

Etter de alliertes seier over Tyskland og Japan rykket Sovjetunionen opp til verdensmakt ved siden av USA. Ved Potsdamavtalen i 1945 fikk landet bekreftet den territoriale status fra 1940, samt tildelt halvparten av det tidligere tyske Øst-Preussen. Tsjekkoslovakia avstod i 1945 Karpat-Ukraina. I perioden 1944−48 ble alle land i Øst-Europa der det stod sovjetiske soldater, påtvunget kommunistiske regimer og ble gjort til små kloninger av sovjetstaten. Jugoslavia, der Josef Titos partisaner var kommet til makten ved egen hjelp, brøt imidlertid ut av østblokken etter et dramatisk brudd mellom Stalin og Tito i 1948.

Stalins død i 1953 markerte slutten på en epoke. Tre år senere, i forbindelse med den 20. partikongressen, holdt Nikita Khrusjtsjov en tale der han tok et oppgjør med Stalins «feil». Det ble da åpenbart for all verden, også for overbeviste kommunister, at Stalin-styret hadde vært et av historiens verste diktaturer, med overvåking, henrettelser og deportasjoner i en nesten ufattelig skala. – Bildet, som er en retusjert montasje, viser sovjetlederne ved Stalins båre. Fra venstre står utenriksminister Vjatsjeslav Molotov, deretter Kliment Vorosjilov, visestatsminister til 1953, formann i presidiet i det øverste sovjet (statsoverhode) 1953−60, videre Lavrentij Berija, sjef for politi- og sikkerhetstjenesten, henrettet senere i 1953, deretter Stalins etterfølger som statsminister, Georgij Malenkov. Til høyre for båren er nr. 2 fra venstre daværende forsvarsminister, senere statsminister Nikolaj Bulganin, videre Nikita Khrusjtsjov, Stalins etterfølger som partisjef og statsminister fra 1958. Den neste er Lasar Kaganovitsj, og helt til høyre Anastas Mikojan, senere første visestatsminister og president.

Anon. Begrenset gjenbruk

Hele den økonomiske utvikling etter krigen stod i gjenreisningens tegn (ny femårsplan i 1946). Frem til 1952 klarte man å fordoble industriproduksjonen, men landbruksproduksjonen ble hengende etter. Stalins siste leveår var preget av en nesten utrolig dyrkelse av hans person, og til dels også av de andre partilederne i trinn nedover på rangstigen. Hele samfunnet var mer enn noensinne fylt av gjensidig mistro; stadige kampanjer om årvåkenhet overfor indre og ytre fiender, arrestasjoner, forvisninger og deportasjoner skapte en atmosfære av usikkerhet og frykt i befolkningen, og denne bredte seg helt opp i ledersjiktet.

Etter en kortvarig liberalisering i forbindelse med krigen ble også hele kulturlivet fra 1946 underkastet stivbent dogmatisk kontroll. Alt som kunne smake av kosmopolitisme, især alt jødisk, ble utrensket. Leder for denne kampanjen var Andrej Zjdanov, partisjefen i Leningrad. En ny kurs her som på alle andre felter i stats- og samfunnslivet ble først mulig med Stalins død 5. mars 1953.

Etter Stalins død oppstod det strid om ledelsen i parti og stat. I stedet for Stalins enmannsvelde skulle det nå i prinsippet innføres «kollektiv ledelse». Georgij Malenkov, som i Stalins siste år hadde seilt opp som kronprins, måtte allerede i september 1953 gi fra seg vervet som partileder til Nikita Khrusjtsjov. Den mektige lederen for det hemmelige politi NKVD, Lavrentij Berija, ble arrestert og henrettet samme år. Malenkov måtte tidlig i 1955 avgi også sin stilling som statsminister til en av Khrusjtsjovs protesjeer, angivelig fordi han hadde overdrevet forbruksvareindustriens rolle på bekostning av tungindustrien.

Med en tale på den 20. partikongress (februar 1956) innledet Khrusjtsjov avstaliniseringen med heftige angrep på Stalins metoder, feil og mangler og på persondyrkelsen. Kritikken rammet kun Stalin personlig (og kun det han hadde gjort etter 1934), ikke partiet eller det stalinistiske politiske system som sådan. Dette oppgjøret kom likevel til å påvirke den indre utvikling i Sovjetunionen sterkt, og det samme gjaldt utenrikspolitikken og forholdet til andre kommuniststater og –partier. Den nye politikken hadde også sine motstandere i det sovjetiske partiets rekker.

I 1957 klarte Khrusjtsjov med sentralkomiteens hjelp å slå ned et opprørsforsøk i partipresidiet (politbyråets navn mellom 1952 og 1965): Hans hovedmotstandere Malenkov, Vjatsjeslav Molotov, Lazar Kaganovitsj med flere ble stemplet som «antipartigruppen» og utstøtt av presidiet.

Da Khrusjtsjov i 1958 lot seg utnevne til statsminister, satte han seg ut over prinsippet om kollektivt lederskap, idet han nå både var parti- og regjeringssjef. I sin økonomiske politikk fastholdt han den «hellige» tese om tungindustriens forrang, men med aksjoner for nydyrking av store områder (i Kasakhstan 1957), økt forbruksvareproduksjon og forsøk på å reformere den økonomiske administrasjonen søkte han å legge grunnlaget for en heving av folkets levestandard. I kulturlivet vekslet perioder med «liberalisering» med skjerpet partikontroll og dirigering.

På det utenrikspolitiske område innledet sovjetlederne i 1953 en avspenningspolitikk i forholdet til Vesten: De ønsket å bryte den tiltagende isolasjon Sovjetunionen hadde opplevd i Stalins siste år. Det teoretiske grunnlaget for dette arbeidet var Malenkovs og senere Khrusjtsjovs tese om «fredelig sameksistens». Etter langvarige forhandlinger gikk Sovjetunionen med på en våpenstillstandsavtale i Korea i juli 1953.

Det kom til en rekke resultatløse forhandlinger mellom de tidligere allierte om Tysklandsspørsmålet, men i mai 1955 ble det undertegnet en avtale som gav Østerrike uavhengighet som nøytral stat. Khrusjtsjovs reise til Jugoslavia i april samme år hadde da innledet en forsoningsprosess i forholdet til Tito. Med bakgrunn i Finlands nøytrale politikk inngikk Sovjetunionen i 1955 en vennskapsavtale med dette landet. Ved reiser til forskjellige asiatiske land forsøkte Khrusjtsjov å utnytte den tredje verdens kamp for nasjonal uavhengighet til å sikre Sovjetunionen innflytelse her. Etter Suezkrisen i 1956 klarte man å skaffe seg betydelig innpass i Midtøsten som forsvarere av arabiske interesser.

Allerede i forbindelse med den mislykkede oppstanden i Berlin og andre østtyske byer i juni 1953 ble det klart at liberaliserings- og avspenningspolitikken hadde sine bestemte grenser. Men i tilknytning til «avstaliniseringen» kom det til å gjære fortsatt i østblokken, og dette truet det politiske samholdet og Sovjetunionens ledende rolle. Mens virkningene av opptøyene i Poznan (i juni 1956) og Gomulkas tilbakekomst til makten i Polen samme år lot seg absorbere på fredelig vis, førte spenningene i Ungarn til åpen nasjonal oppstand i oktober 1956; denne ble blodig slått ned i november av sovjetiske tropper. I 1957 overtok Andrej Gromyko stillingen som utenriksminister, et embete han innehadde helt frem til 1985.

4. oktober 1957 sendte Sovjetunionen opp den første kunstige jordsatellitten Sputnik 1, og i 1959 foregikk den første bemannede romferd. Dette var starten på et meget omfattende sovjetisk romprogram. Samtidig hadde Sovjetunionen hatt atomvåpen siden 1949 og hydrogenbombe siden 1955. Med disse våpnene i bakhånd gikk man over til en mer offensiv utenrikspolitikk.

I 1958 sa Sovjetunionen opp avtalen om Berlins firemaktsstatus og krevde at Vest-Berlin skulle bli en «fri by». I 1959 ble det fremlagt et utkast til fredsavtale med Tyskland, som skulle undertegnes av «to atskilte tyske stater». «Høydepunktet» i denne politikken var byggingen av Berlinmuren i august 1961. I mellomtiden hadde toppkonferansen i Paris i 1960 brutt sammen etter den såkalte U2-krisen. Cubakrisen i oktober 1962 endte med et dramatisk diplomatisk nederlag for Sovjetunionen.

Folkerepublikken Kina avviste avstaliniseringen og avspenningspolitikken, og det kinesiske partiet krevde dessuten full medbestemmelsesrett i østblokkens affærer. Det sovjetiske partiet ble anklaget for å føre en revisjonistisk politikk. Alt dette førte allerede i 1956–57 til en alvorlig ideologisk og storpolitisk strid. I tillegg kom alvorlige konflikter om grensetrekkingen mellom de to land.

I oktober 1964 ble Khrusjtsjov overraskende styrtet som førstesekretær i partiet og pensjonert. Partileder (fra 1966 kalt generalsekretær) ble nå Leonid Brezjnev, mens Aleksej Kosygin ble ny statsminister. Til tross for at man fortsatt tok avstand fra persondyrkelsen av Stalin og gjeninnførte den kollektive ledelse, kom det likevel til en gradvis tilstramming eller kanskje til og med «restalinisering». Ikke minst på grunn av dette oppstod det mot slutten av 1960-årene en opposisjon blant kunstnere og vitenskapsmenn. Denne såkalte dissidentbevegelsen var konsekvent ikke-voldelig, men krevde at sovjetstaten etterlevde sine egne lover og garantier for borgernes rettigheter og friheter. Den fremste eksponent for denne bevegelsen var Andrej Sakharov, som i 1975 mottok Nobels fredspris.

Den 18 år lange Brezjnev-epoken ble preget av høy politisk kontinuitet og stabilitet. De som hadde klart å komme seg på innsiden av den politiske elite, den såkalte nomenklatura, kunne regne med å ha gode dager inntil de gikk av med pensjon («kaderstabilitet»). Med stillingene fulgte ikke bare politisk makt, men også et vidt forgrenet privilegiesystem og mulighet til å ta bestikkelser i stor stil.

Stalins modernisering av sovjetsamfunnet fortsatte under hans etterfølgere. Det fant sted en kontinuerlig forskyvning av den økonomiske struktur vekk fra primærnæringer over mot industri og etter hvert også – om enn mye langsommere – mot tjenesteytende næringer. Andelen sysselsatte i primærnæringene sank fra ca. 40 % etter den andre verdenskrig ned mot 20 % i 1982. I 1926 bodde bare 18 % av landets befolkning i byer, i 1960 var andelen steget til 50 % og i 1985 til 65 %. I 1979 hadde 44 % av befolkningen avsluttet videregående eller høyere utdannelse. Bemerkelsesverdig var det også at halvparten av disse var kvinner.

Moderniseringen og urbaniseringen trakk også med seg store endringer i familiestrukturen. I de nye drabantbyene var det altfor få og svært små leiligheter, og trangboddheten tæret på familieharmonien. Antallet skilsmisser var meget høyt, og svært mange russiske barn vokste opp i en halvert kjernefamilie: mor og ett barn.

Fraværet av åpen opposisjon mot regimet inngav Brezjnev-regimet en aura av soliditet. Men systemet hadde likevel innebygde svakheter. Kaderstabiliteten førte til en gradvis forgubbing av eliten og kødannelser på karrierestigene. Frustrasjon, kynisme og apati bredte seg til brede lag av befolkningen. Alkoholkonsumet var meget høyt, ca. 16 liter ren sprit i året per person (mot ca. 5 liter i Norge). Myndighetenes forsøk på å sverte Vesten som et helvete på jord fikk ofte det stikk motsatte resultat: Det uoppnåelige Vesten ble lett glorifisert som det forjettede lykkeland.

Den viktigste svakheten ved regimet var likevel økonomien. I det gjennomkorrupte Brezjnev-systemet var verdiskapingen altfor lav i forhold til forbruket. Offisielt var den økonomiske veksten sunket til 2–3 % (mot ca. 8 % under Khrusjtsjov); sannsynligvis var den flatet helt ut. Full sysselsetting – planøkonomiens stolthet – var ikke så mye et resultat av aktive bestrebelser fra regimets side som en utilsiktet bivirkning av den meget lave produktiviteten. Man kom inn i en ond sirkel: Det kroniske underskuddet på arbeidskraft gav arbeiderne noe bortimot et fullstendig oppsigelsesvern selv om de jobbet aldri så dårlig. Dermed sank produktiviteten ytterligere. Samtidig utviklet det seg en blomstrende undergrunnsøkonomi som etter manges mening var en viktig grunn til at samfunnshjulene likevel svivet og gikk så pass som de gjorde.

Også under Brezjnev og Kosygin var Sovjetunionen opptatt av å opprettholde sitt herredømme i Øst-Europa uinnskrenket. Sovjetlederne så med dyp mistenksomhet på den rumenske ledelsens forsøk på å føre en selvstendig utenrikspolitikk, men grep ikke åpenlyst inn. Da det tsjekkoslovakiske kommunistparti under Alexander Dubceks ledelse i 1968 forsøkte å finne frem til en reformkommunistisk samfunnsmodell, utløste dette derimot en militær invasjon. Okkupasjonen av Tsjekkoslovakia foregikk i Warszawapaktens regi i august 1968 og ble i etterkant begrunnet med tesen om de sosialistiske staters plikt til å gripe inn dersom «kontrarevolusjon» truet i et «broderland» (Brezjnev-doktrinen).

Da stormen etter invasjonen i Tsjekkoslovakia hadde lagt seg, ble det høsten 1969 tatt initiativ for å normalisere forholdet til vestmaktene med utgangspunkt i territoriell status quo i Europa. I mai 1972 ble det i Moskva oppnådd enighet mellom Sovjetunionen og USA om en rekke bilaterale spørsmål, innbefattet begrensninger i antallet antirakett-raketter og visse tiltak når det gjaldt offensive strategiske våpen. I juni 1972 trådte en avtale med Vest-Tyskland i kraft, om avkall på bruk av makt og om de eksisterende europeiske grensers ukrenkelighet. Det ble også oppnådd en avtale om Berlin. Sommeren 1975 ble konferansen om sikkerhet og samarbeid i Europa (KSSE) avsluttet i Helsinki.

Men avspenningspolitikken støtte snart på vansker. Den internasjonale kritikk av restriksjonene på især jødisk utvandring førte i januar 1975 til at Sovjetunionen sa opp sin handelsavtale med USA. Etter at president Jimmy Carter ble innsatt i januar 1977, førte dennes sterke engasjement i menneskerettighetsspørsmål til «misstemning». Med invasjonen i Afghanistan i desember 1979, den amerikanske kampanje for boikott av de olympiske sommerleker i Moskva i 1980, valget av Ronald Reagan som president samme år, og innføringen av unntakstilstand i Polen i desember 1981 kom forholdet mellom de to supermaktene ned mot frysepunktet.

Etter Brezjnevs død i desember 1982 ble Jurij Andropov ny partisjef, og man fikk de første signaler om en ny politikk. Den tidligere KGB-sjefen hadde vært ubønnhørlig overfor de sovjetiske opposisjonelle, og nå brukte han sin autoritet også på andre felter av samfunnslivet. Kampanjer mot korrupsjon, slendrian og skoft på arbeidsplassene ble hans fremste kjennetegn i den korte tiden han satt ved makten. Andropov foretok ingen grunnleggende endringer på det økonomiske eller politiske området, men på lengre sikt banet han vei for reformatoren Mikhail Gorbatsjov.

Da Andropov døde i februar 1984, ble han etterfulgt av Konstantin Tsjernenko, som var en ren overgangsfigur. Han ble Sovjetunionens svakeste leder gjennom tidene, ute av stand til å fatte viktige politiske beslutninger. I mars 1985 overtok Mikhail Gorbatsjov som generalsekretær. Brezjnev-tiden ble fordømt som en stagnasjonstid, og behovet for en omfattende ombygging (= perestrojka) av samfunnets byggverk ble proklamert. Nye storstilte kampanjer ble iverksatt mot alkoholmisbruk, korrupsjon, svart arbeid osv.

Etter noe over ett år var det klart at forsøkene på å omdanne sovjetsamfunnet med autoritære metoder hadde rent ut i sanden nok en gang. Tsjernobyl-ulykken 26. april 1986 var en vekker; eksplosjonen i atomkraftverket i den ukrainske byen førte til spredning av radioaktivitet over store deler av Europa, og verken lokalbefolkning, politiske ledere eller omverdenen fikk tilstrekkelig informasjon om katastrofen.

Gorbatsjov kom til at det var selve den politiske organiseringen av samfunnet som hindret økonomisk effektivitet. Svak politisk kontroll over regionene og fravær av frie informasjonskanaler var en uhellsvanger kombinasjon. I stedet for å avblåse perestrojka valgte Gorbatsjov å endre metodene radikalt; slagordet glasnost (åpenhet) ble introdusert. Befolkningen ble oppfordret til å melde fra om tilfeller av maktovergrep, korrupsjon, sjusk og slendrian som de visste om. De viktigste medier for slik informasjon var rikspressen.

Mange husket hvor lett tøværet hadde frosset til igjen etter Khrusjtsjovs fall, og vegret seg for å stikke sitt hode for langt frem. Fra og med våren 1988 skjøt imidlertid glasnost stadig større fart. Stalin-tidens forbrytelser ble brettet ut, og selv Lenin ble pirket borti. Gorbatsjov fikk i løpet av 1989 og 1990 en dristigere presse enn han satte pris på. Hans halvhjertede forsøk på å gjeninnføre sensur ble brettet ut i glasnostavisene og fordømt i offentligheten.

Mens glasnost gav befolkningen større mulighet til å gi uttrykk for sine meninger, ønsket de nye sovjetlederne åpenbart at den politiske makten fortsatt skulle være konsentrert i Kommunistpartiet. De fryktet at maktspredning ville undergrave ikke bare det sosialistiske samfunnssystemet, men også statens enhet (en antagelse som skulle vise seg å være riktig). Derimot ville Gorbatsjov og hans menn prøve å hjelpe frem unge, dynamiske reformkrefter i partiet. Partiverv måtte besettes ved fri konkurranse og åpen votering. Et gjennombrudd for reformtilhengerne i partiet fant sted på den 19. partikonferanse i juni 1988, der en rekke nye reformteser ble vedtatt.

Samtidig med demokratiseringen av den politiske eliten vokste det frem et gryende sivilt samfunn på grasrotnivå, utenfor statens kontroll. Stadig flere engasjerte seg i spørsmål som grenset opp til politikkens sfære, så som naturvern og historierevisjon. De aller fleste såkalt uformelle aktivister bedyret at de støttet perestrojkapolitikken, men hadde helt andre oppfatninger av hva dette innebar enn det Kreml-lederne hadde.

Ved valgene til Det øverste sovjet våren 1989 var fortsatt alle andre partier enn SUKP forbudt, men uavhengige kandidater ble oppfordret til å stille opp mot nomenklatura-representantene. Mange steder utviklet det seg reell valgkamp. Ofte var også utfordrerne medlemmer av Kommunistpartiet. Ca. 400 av de 2250 nye folkedeputerte, deriblant Boris Jeltsin og Andrej Sakharov, var reformivrere som ville gå lenger enn det sittende regimet.

Perestrojka i innenrikspolitikken ble fulgt opp av en ny utenriks- og sikkerhetspolitikk, såkalt ny politisk tenkning. Det ble nå erklært at den primære oppgave var å forhindre, ikke vinne, en krig; statens sikkerhet skulle sikres først og fremst med politisk-diplomatiske, ikke militære, midler. Allmennmenneskelige verdier måtte ha prioritet fremfor klasseinteresser. En viktig årsak til denne nytenkningen var åpenbart at Sovjetunionen ikke lenger klarte å henge med i våpenkappløpet. I 1985 hadde Ronald Reagan lansert det meget kostbare SDI-programmet (stjernekrigsprogrammet), som Sovjetunionen ikke maktet å svare på.

Etter 1985 ble det arrangert hyppigere sovjetisk-amerikanske toppmøter enn noen gang tidligere. Det viktigste samtaleemnet var nedrustning. I løpet av 1986 og 1987 gav sovjeterne etter på alle omstridte punkter i forhandlingene om mellomdistanseraketter. INF-avtalen ble undertegnet i desember 1988 som den første reelle nedrustningsavtalen mellom øst og vest (til forskjell fra tidligere avtaler som bare begrenset og regulerte opprustningen). Nøyaktig ett år senere kunngjorde Gorbatsjov fra FNs talerstol at Sovjetunionen på ensidig basis ville redusere sine væpnede styrker med en halv million mann.

Gorbatsjovs program var reformatorisk, ikke revolusjonært. På det økonomiske området tok perestrojkareformene sikte på å modifisere plansystemet snarere enn å avskaffe det. En ny lov om statsbedrifter fra sommeren 1987 desentraliserte en rekke beslutninger til bedriftsnivå, men den statlige eiendomsstrukturen ble ikke rokket ved. Prisene skulle fremdeles fastsettes administrativt. En lov om kooperativer som ble lansert samtidig, åpnet for tilnærmet privat næringsdrift. Mange tusen kooperativer ble igangsatt. De fleste var imidlertid små, og deres samlede andel av sysselsettingen oversteg aldri 5 %.

Som en følge av en serie ville streiker i 1989–90 ble lønninger og pensjoner kraftig økt ved sjenerøse vedtak i Det øverste sovjet. Samtidig var den økonomiske utviklingen negativ. Flere av Gorbatsjov-regimets tiltak, blant annet antialkoholkampanjen, reduserte statens inntekter drastisk. For å dekke det statlige budsjettunderskuddet ble det trykt store mengder papirpenger som det ikke var dekning for. Dette skapte et undertrykt inflasjonspress i form av etterspørsel etter varer som det ikke var mulig å oppdrive. Avhengig av hvor man trekker fattigdomsgrensen, ble det anslått at mellom 15 % og 30 % av Sovjetunionens befolkning levde under eksistensminimum.

Fra 1989 seilte Boris Jeltsin opp som en frontfigur for motstanden mot regimet. Han hadde vært kandidatmedlem av Politbyrået inntil høsten 1987, da han ble avsatt etter å ha kritisert perestrojkapolitikken for å være altfor tannløs. De nye, delvis demokratiske styringsorganene som Gorbatsjov hadde skapt, gav Jeltsin en ny maktbase utenfor partiet. Våren 1989 ble han valgt til formann for presidiet i Det øverste sovjet i den russiske republikken. Stadig større deler av den vestorienterte intelligentsiaen overflyttet nå sin lojalitet fra Gorbatsjov til Jeltsin.

I februar 1990 gikk SUKP overraskende inn for å oppheve sitt grunnlovfestede maktmonopol. Partiet var fortsatt den suverent største politiske organisasjon i landet med ca. 14−15 millioner medlemmer og med fangarmer inn i alle maktkorridorer. I mars samme år ble det opprettet et nytt presidentembete til Gorbatsjov. På papiret hadde presidenten meget vide fullmakter, men hans mangehånde dekreter ble ofte suverent oversett.

Etter valg på republikknivå våren 1990 fikk den Gorbatsjov-fiendtlige opposisjonen kontroll over maktapparatet i en rekke republikker: Baltikum, Moldova, Armenia, Georgia og Russland. Disse nye regimene ble gjerne omtalt som nasjonal-demokratiske. Høsten 1990 støttet Gorbatsjov seg i stigende grad på regimekonserverende elementer i KGB, Innenriksministeriet og andre maktorganer. Stadig flere snakket om faren for et gammelkommunistisk kupp, med eller uten Gorbatsjovs deltagelse.

I januar 1991 fant et kupptilløp sted da avdelinger fra Sovjet-armeen forsøkte å okkupere sentrale bygninger i Vilnius og Riga. Til sammen 20 personer ble drept. Aksjonene ble kraftig fordømt både i USSR og internasjonalt. Et nytt og tilsynelatende mer målbevisst kuppforsøk ble foretatt 19. august samme år, da representanter for det gamle regimet, deriblant statsministeren, KGB-sjefen og forsvarsministeren, gjorde et forsøk på å styrte både Gorbatsjov og Jeltsin. Forsøket klappet sammen etter bare tre dager og resulterte i en forsert oppløsning av sovjetmakten.

8. desember 1991 kom den russiske, hviterussiske og ukrainske presidenten sammen i Minsk og proklamerte opprettelsen av Samveldet av Uavhengige Stater (SUS). 25. desember ble det sovjetiske flagget for siste gang firt på flaggstangen i Kreml. Russland ble internasjonalt anerkjent som USSRs arvtagerstat og overtok denne statens ambassader i utlandet og plass i FNs sikkerhetsråd. Russland hadde mer enn 75 % av den gamle sovjetstatens territorium, men bare ca. 50 % av innbyggertallet (147 millioner).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.