Otto von Bismarck

Fri. fri

Otto von Bismarck. I 1890 avsatte den unge keiser Wilhelm 2 Bismarck for selv å få en sterkere innflytelse på styringen av landet. John Teniels berømte karikatur viser Bismarck på vei ned en skipsleider, mens en fornøyd keiser Wilhelm henger over ripa. Teksten til tegningen var: «Losen går fra borde».

Fri. fri

Otto von Bismarck, tysk politiker. Han blir regnet som mannen bak Tysklands samling i 1871. Han var opprinnelig Preussens ledende politiker, og ble kjent for å gjennomføre sine politiske mål med “blod og jern” – derav tilnavnet “Jernkansleren”. Han satte i gang tre kriger som han vant: først mot Danmark i 1864, deretter mot Østerrike i 1866 og til slutt mot Frankrike i årene 1870–71. Før den fransk-tyske krig hadde han samlet de tyske småstatene, og etter at Frankrike var slått, ble kongen av Preussen utropt til tysk keiser i Versailles. Med dette ble den tyske staten dannet. Bismarck ble rikskansler, en stilling han innehadde i nesten 20 år. Takket være hans dyktige diplomati klarte tyskerne i disse årene å opprettholde gode forbindelser til Europas øvrige stormakter.

Han ble født på familiens gods i Schönhausen i Sachsen og var ekteparet Karl Wilhelm Ferdinand von Bismarck og Luise Wilhelmine (født Mencken) sin andre sønn. Hans far kom fra en gammel adelsslekt og hans mor hadde borgerlig bakgrunn. Flere medlemmer av Menckenfamilien hadde hatt høye embetsstillinger i den prøyssiske staten, og det var Luise Wilhelmine som insisterte på at sønnen skulle få en god utdannelse som skulle forberede han på en karriere i den prøyssiske staten. Da han var ett år, gammel flyttet familien til godset Kniephof i Bak-Pommern, der han tilbrakte sine første barndomsår. Seks år gammel flyttet han til Berlin for å begynne på den prestisjetunge internatskolen Plamannschen Erziehungsanstalt. Siden studerte han juss i Göttingen og i Berlin. 

Bismarck fikk plass i den prøyssiske landdagen i 1847 og ble kjent som en lidenskapelig forsvarer av den prøyssiske kongemakts suverenitet mot revolusjonen i 1848. Han stilte seg opprinnelig også skeptisk til den tysknasjonale bevegelse. Han støttet kongen under reaksjonsårene etter februarrevolusjonen. Til gjengjeld ble han i 1851 utnevnt til Preussens sendemann ved forbundsdagen i Frankfurt, hvor han ble til 1859. Hans mål var å styrke Preussen og huset Hohenzollern, og han forstod at dette bare kunne skje på Østerrikes bekostning.

Bismarck ble i 1859 sendemann i St. Petersburg og i 1862 i Paris. Samme år kalte kong Vilhelm ham til Berlin som ministerpresident (statsminister), senere også som utenriksminister. Kongen var i konflikt med landdagen om militærordningen. Bismarck gjennomførte ordningen mot landdagens vilje og regjerte på tross av forfatningen uten noe bevilget budsjett. Ved å støtte Russland under det polske opprør i 1863 og ved å holde Napoleon 3 passiv ved hjelp av vage løfter, lyktes det ham først å erobre Schleswig-Holstein fra Danmark og dernest å isolere Østerrike og trenge det ut av Tyskland ved krigen i 1866. For å sikre seg Østerrikes fremtidige støtte, sluttet Bismarck en moderat fred. Seirene sikret hans innenrikspolitiske stilling. Han foretok også her en nyorientering, idet riksdagen i Det nordtyske forbund ble valgt ved alminnelig stemmerett. Dette var dels en innrømmelse til de demokratiske tendenser, dels et forsøk på å skaffe seg støtte blant landarbeiderne mot den liberale borgerlige opposisjon.

I de følgende år forberedte Bismarck oppgjøret med Frankrike. På ny lyktes det ham med diplomatisk mesterskap å isolere hovedmotstanderen, og krigen i årene 1870–71 ble ført frem til seier uten at andre stormakter blandet seg inn. Krigen førte til dannelsen av det nye tyske rike (keiserriket) i 1871, og Bismarck ble dets første rikskansler.

Tyskland hadde annektert Elsass-Lothringen (på fransk Alsace-Lorraine), og Bismarck var overbevist om at Frankrike ville søke revansj. Målet for hans utenrikspolitikk etter 1871 ble derfor å beskytte det tyske rike og opprettholde freden ved å isolere Frankrike. Det gjaldt særlig å sikre seg både Østerrike-Ungarns og Russlands vennskap, og i 1873 ble det sluttet en «trekeiserpakt» mellom Vilhelm I, Aleksander 3 og Frans Josef. Bismarck så med uro på at Frankrike gjenreiste sin militære makt, og i 1875 åpnet han plutselig en kampanje hvor han truet med krig. Dette førte til dårligere forhold til Russland, som ville benytte anledningen til å tiltvinge seg Bismarcks støtte for sine planer på Balkan.

Da Russland og Østerrike i 1878 kom i strid om Tyrkia, kom Bismarck i en vanskelig stilling. Han interesserte seg lite for forholdene på Balkan, og på Berlinkongressen i 1878 ville han være den «ærlige megler». Russland var imidlertid misfornøyd med hans holdning, og spenningen mellom Bismarck og Russland førte til at han i 1879 sluttet en forsvarspakt med Østerrike-Ungarn mot Russland. I 1882 ble pakten utvidet med Italia til en «trippelallianse», som ble fornyet 1887. Samtidig søkte Bismarck å beholde forbindelsen med Russland. I 1881 ble det inngått en ny trekeiseravtale, og  i 1887 sluttet Bismarck en «reassuransetraktat» med Russland. Det lyktes ham å hindre en fransk-russisk allianse, men motsetningen mellom Østerrike-Ungarn og Russland på Balkan dukket stadig opp igjen, og dette dobbeltspill kunne ikke fortsette i lengden.

Bismarck opprettholdt et godt forhold til Storbritannia, og flere ganger, særlig når forholdet til Russland var usikkert, gjorde han tilnærmelser for å oppnå en nærmere overenskomst. Bismarck oppmuntret Frankrikes koloniale ekspansjon, fordi dette avledet interessen fra Elsass-Lothringen og førte til strid mellom Storbritannia og Frankrike. Bismarck grunnla Tysklands kolonirike, men han interesserte seg mest for koloniene som brikker i det diplomatiske spill mellom stormaktene.

I innenrikspolitikken samarbeidet Bismarck i 1870-årene med det nasjonal-liberale parti i «kulturkampen» mot den katolske kirke. Bismarck mistenkte katolikkene og sentrum for å være fiender av riksenheten og for samarbeid med klerikale elementer i Frankrike og Østerrike og i Tysklands polske provinser. Denne politikken brakte Bismarck i strid både med den katolske kirke og med reaksjonære prøyssiske junkere, som rettet voldsomme angrep mot ham. Ved hjelp av de nasjonal-liberale oppnådde han at riksdagen i 1874 bevilget militærutgiftene for syv år (septennatet). I slutten av 1870-årene slo Bismarck om. Han gjennomførte fra 1878 store tollforhøyelser, dels for å skaffe riket større inntekter, dels for å yte godseierne hjelp under den internasjonale landbrukskrisen. «Kulturkampen» ble avblåst på grunnlag av et kompromiss, som nærmest ble oppfattet som en seier for kirken.

Bismarck vendte seg mot arbeiderbevegelsen, og etter at keiser Vilhelm hadde vært utsatt for et attentat, gjennomførte han «sosialistloven», som gjorde det sosialdemokratiske parti illegalt. For å stanse sosialismens vekst fikk han også vedtatt en rekke sosiale lover som innførte tvungen forsikring på grunnlag av bidrag fra staten, arbeiderne og arbeidsgiverne.

I 1880-årene styrte Bismarck i hovedsak ved hjelp av de konservative med støtte dels fra sentrum, dels fra de nasjonal-liberale. Keiser Vilhelm I støttet Bismarck, enda det var konflikter mellom dem som flere ganger førte til at Bismarck innleverte sin avskjedssøknad. For øvrig hadde han mange fiender ved hoffet og ble motarbeidet både av keiserinne Augusta og av kronprins Fredrik. Da Vilhelm 1 døde 1888, ble Bismarcks stilling svekket. Fredrik 3 døde etter tre måneders regjeringstid, og den nye keiseren, Vilhelm 2, var oppdratt i Bismarcks ånd. Men han var en ærgjerrig mann, som ville styre selv. Bismarck var med årene blitt stadig steilere og mer despotisk, sosialistloven hadde bare brakt skuffelser, og det ble stadig vanskeligere å opprettholde dobbeltspillet overfor Russland. Etter en rekke sammenstøt fikk Bismarck avskjed 18. mars 1890. Bismarck, som i 1871 var blitt fyrste, trakk seg tilbake til sitt gods Friedrichsruh ved Hamburg, hvorfra han, særlig gjennom avisen Hamburger Nachrichten, rettet bitre angrep på den nye regjeringen.

Bismarck skapte et samlet tysk rike, men mens den tidligere nasjonale bevegelse hadde vært liberal og demokratisk, gjennomførte Bismarck samlingen ovenfra durch Blut und Eisen ('ved blod og jern') og under ledelse av de prøyssiske junkere. Sosialt bygde hans politikk på et forbund mellom junkerne, som beholdt sin sosiale og politiske maktstilling, og storindustrien og den nye kapitalisme. Bismarcks personlighet var preget av virkelighetssans, menneskekunnskap og skapende fantasi.

De to første bindene av hans berømte erindringer, Gedanken und Erinnerungen, kom ut i årene 1898–1901. Tredje bind, som inneholdt skarpe angrep på Vilhelm 2, kom først i 1921. Hans samlede verker er utgitt i en vitenskapelig utgave med 19 bind som kom ut i årene 1924–1935.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.