Fagforening, sammenslutning av arbeidstakere med hovedformål å ivareta medlemmenes interesser. Andre ord for fagforening er fagforbundarbeidstakerorganisasjonarbeidstakerforening og tjenestemannsorganisasjon.

Fagforeninger kan ha svært ulikt preg i forskjellige land og har også hatt ulikt preg til ulike tider. I eldre tid var de gjerne organer for klassekamp ført av arbeidere mot arbeidsgiverne. I dag dekker begrepet organisasjoner for alle grupper av arbeidstakere.

Det er viktig å skjelne mellom fagforeninger og andre sammenslutninger, da det bare er fagforeninger som kan fremme krav overfor sin arbeidsgivermotpart om forhandlinger om opprettelse av tariffavtale, og som kan bli part i tariffavtaler. Arbeidsgivermotparten kan være en enkeltarbeidsgiver eller en arbeidsgiverforening.

Fagforeningene forhandler på medlemmenes vegne med arbeidsgivere og arbeidsgiverorganisasjoner om tariffavtaler om regulerer arbeids- og lønnsforhold. Medlemmene blir bundet av disse avtalene.

I enkelte profesjonsforbund, som for eksempel Norges Juristforbund, er rollene som fagforening og tariffavtalepart ikke de eneste funksjonene organisasjonen har. Disse organisasjonene har også frie yrkesutøvere som medlemmer.

I lovverket brukes for det meste betegnelsen fagforening, men i tjenestetvistloven, som gjelder for statlig sektor, brukes betegnelsen tjenestemannsorganisasjon.

I arbeidstvistloven av 2012 § 1 defineres fagforening som enhver sammenslutning av arbeidstakere eller arbeidstakeres foreninger, når sammenslutningen har som formål å vareta arbeidstakernes interesser overfor deres arbeidsgivere. Dette er i samsvar med definisjonen i den tidligere arbeidstvistloven av 1927. Ut fra denne definisjonen omfatter begrepet alt fra store, landsomfattende hovedorganisasjoner som Landsorganisasjonen i Norge (LO), til små "husforeninger" med en håndfull medlemmer.

Arbeidsretten har i sin praksis tradisjonelt godtatt at svært små, løst organiserte og kortvarige grupper av arbeidstakere har vært å anse som fagforeninger og dermed kan inngå tariffavtale.

Arbeidsretten synes imidlertid å ha endret denne praksis noe siden 2010, da retten avsa en dom der en lokal husforening ikke ble ansett for å tilfredsstille lovens krav til fagforeninger, fordi organiseringen var for løs og ustrukturert (ARD-2010-19). Også i en dom fra 2011 fremholder Arbeidsretten at selv om lovens definisjon av fagforening omfatter enhver sammenslutning med det formål å vareta arbeidstakernes interesser overfor arbeidsgiverne, må det stilles visse krav til foreningens struktur og stabilitet for at den skal kunne vareta dette formålet (ARD-2011-14).

I proposisjonen til arbeidstvistloven av 2012 (Prop. 134 L (2010-2011)) heter det imidlertid at definisjonen av fagforening i den gamle loven av 1927 skal videreføres. Når man ser proposisjonen og Arbeidsrettens nye praksis opp mot hverandre, er det noe uklart hva som er rettstilstanden med hensyn til hvordan begrepet fagforening skal defineres i tariffrettslig sammenheng.

Det har tradisjonelt vært to konkurrerende prinsipper for arbeidstakerorganisering i Norge. Organiseringen i industriforbund var lenge det vanlige i LO. Dette medfører at de ansatte innen en bedrift organiseres i samme forbund, og at forbundene etableres som brede bransje- eller industriforbund.

Organisering i yrkes- eller profesjonsforbund tar derimot utgangspunkt i den enkeltes yrke, og det vil dermed kunne være mange organisasjoner representert på hver arbeidsplass. I Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS) finnes en blanding av industri- og yrkesforbund, mens Unio og Akademikerne i hovedsak består av profesjonsforbund.

Mens industriforbundsformen har lagt grunnlaget for LOs sterke stilling i norsk arbeidsliv, har også profesjonsforbundene i Unio og Akademikerne de siste tiårene tiltrukket seg medlemmer. Også LO har noen rene yrkesforbund som medlemmer, mens enkelte av YS-forbundene organiserer et vidt spekter av medlemmer.

Oppgaver

Det sentrale i fagbevegelsen er å hevde arbeidstakernes interesser overfor arbeidsgiverne.

Kampen om lønnen og arbeidstiden har gjerne vakt størst oppmerksomhet, fordi den ofte er ført som samlede oppgjør for store deler av et lands arbeidstakere.

Oppsigelsesvernet er også viktig. I eldre tid kunne en arbeidsgiver fritt si opp arbeiderne, noe som var et meget sterkt inngrep i arbeidernes frihet, siden det forekom at arbeidsgivere sa opp folk som ville stifte fagforeninger eller var politisk aktive.

Forsvaret mot vilkårlige oppsigelser er fremdeles viktig. Fagforeningene støtter sine medlemmer blant annet med juridisk hjelp dersom et medlem anser seg usaklig oppsagt eller avskjediget. Tariffavtalene inneholder ofte bestemmelser som gir et særlig vern for de ansattes tillitsvalgte mot oppsigelser som ikke er saklig begrunnet.

I Norge hadde loven av 1920 om arbeiderutvalg en lignende bestemmelse til vern for utvalgsmedlemmene. Ved arbeidervernloven av 1936 ble oppsigelsesvernet utvidet til å omfatte alle arbeidere. Disse lovbestemmelsene er vesentlig fremkalt ved fagforeningenes krav. Retten til medbestemmelse i virksomhetens drift og planlegging hører først og fremst etterkrigstiden til.

Fagforeningene dannet ofte hjelpekasser (syke-, arbeidsledighets-, begravelseskasser og liknende), som mange steder, blant annet Norden, har spilt stor rolle. De har derimot vært lite brukt i Frankrike og enkelte andre land. I Frankrike er det imidlertid en annen form for gjensidig hjelp av betydning: fagforeningenes arbeidsformidling (arbeidsbørs).

Bygging av forsamlingslokaler (Folkets hus), som delvis foregikk ved frivillig arbeid av medlemmene, har vært en viktig oppgave for fagforeningene.

Fagforeningenes viktigste virkemiddel for å oppnå sine mål i interessetvister er streik. Det tilsvarende virkemiddel for arbeidsgiverne og arbeidsgiverforeningene er lockout. Særlig den revolusjonære syndikalisme førte til at fagforeningene i sin tid også tok i bruk boikott, sabotasje og obstruksjon som kampmidler. De fleste interessetvister mellom arbeidstakere og arbeidsgivere er blitt løst uten slike maktmidler.

I våre dager finner man som oftest løsningene ved forhandling mellom partene. Lykkes ikke forhandlinger, fins det et offentlig apparat for mekling mellom partene, ledet av Riksmekleren. En tvist kan også løses ved frivillig eller tvungen lønnsnemnd.

Det har vært en tendens til at fagforeningene har sluttet seg sammen i stadig større forbund. Den samme tendens ser vi på arbeidsgiversiden. De fleste organiserte arbeidstakere er i våre dager tilsluttet enten Landsorganisasjonen i Norge (LO) eller en av de andre store hovedorganisasjonene. Derfor kan interessetvistene lett komme til å omfatte store deler av arbeidslivet på én gang.

Resultatet av interessetvister blir som oftest fastslått i en tariffavtale. Tariffavtalen har i mange land, også i Norden, bindende virkning. Det kalles for fredsplikt. Det vil si at arbeidsavtaler mellom den enkelte arbeidstaker og den enkelte arbeidsgiver ikke må inneholde bestemmelser som er i strid med tariffavtale som begge er bundet av. I Norge var Fagopposisjonen av 1911 motstander av bindende tariffavtaler, men dette fikk de ikke gjennomslag for.

I demokratiske land er det blitt en stadig viktigere oppgave for fagforeningene å påvirke statsmakten, både lovgivningen, som for eksempel sosial- og trygdelovgivningen, og den økonomiske politikken. I for eksempel

USA skjer påvirkningen ved at fagforeningene søker å støtte de politikere som viser en holdning som stemmer med deres interesser. Fagforeningene er da en pressgruppe, men ikke knyttet til noe enkelt parti.

I nordiske land samarbeider fagforeningene nært med de sosialdemokratiske partiene og utøver atskillig politisk innflytelse gjennom dem. Slik er det for eksempel med forholdet mellom Landsorganisasjonen i Norge (LO) og Arbeiderpartiet.

I mange land er fagforeningenes innflytelse så stor at også regjeringer av andre partier enn de sosialdemokratiske konsulterer dem når det gjelder spørsmål av betydning for arbeidstakerne. I Frankrike står fagorganisasjonen prinsipielt utenfor partipolitikken, men stiller likevel ofte krav til statsmakten om blant annet lovgivning og minstelønn.

Fagbevegelsens organisatoriske oppbygging er forholdsvis ensartet i alle industriland. Grunnenheten er fagforeningen, som søker å samle alle arbeidere i samme fag, for eksempel alle smeder eller alle mekanikere, i en by eller et distrikt, eller alle arbeidere ved samme bedrift uten hensyn til deres fag.

Fagforeningene er sammensluttet i landsomfattende fagforbund eller industriforbund. Dreier det seg om et fagforbund, vil elektrikerne ved en papirfabrikk stå i et elektrikerforbund, som EL & IT forbundet. Er det industriforbund, vil de stå i et papirarbeiderforbund eller lignende, som Fellesforbundet. I Norge som i de fleste andre land forekommer begge formene side om side. Fagforbund er mer utbredt i Danmark enn i de øvrige nordiske landene.

Forbundene er sammensluttet i landsorganisasjoner. Hvilket organisasjonsledd som er det viktigste, varierer fra land til land. I Frankrike ligger hovedvekten på den enkelte fagforening eller på de lokale samorganisasjonene (arbeidsbørsene), i USA og Storbritannia på forbundene, i de nordiske land på både forbundene og landsorganisasjonene.

I mange land finnes det flere landsorganisasjoner, til dels også flere forbund og fagforeninger, som konkurrerer på samme felt, etter politiske, språklige og religiøse skillelinjer. I Norden og i mange andre land finnes det hovedorganisasjoner av forbund som dekker andre grupper av arbeidstakere enn de tradisjonelle landsorganisasjonene.

I alle land finnes det dessuten enkelte forbund som står alene. Landsorganisasjonene samarbeider over landegrensene gjennom faglige internasjonaler og forbundene gjennom forbundsinternasjonaler.

Fagforeningenes fremvekst er knyttet til utviklingen av industrisamfunnet. Likevel dannet håndverkssvennene fagforeninger tidligere enn industriarbeiderne i de fleste land.

Fagforeningenes eldste historie i Norge er et godt eksempel. Den eldste norske fagforeningen er antagelig Den typografiske forening i Christiania. Under en sterk høykonjunktur i begynnelsen av 1870-årene oppstod en rekke streiker, og i tilknytning til denne bevegelsen ble flere fagforeninger stiftet blant håndverkssvennene i hovedstaden.

Nesten alle disse foreningene gikk i oppløsning under den følgende økonomiske krisen, men i 1880-årene ble 60–70 fagforeninger grunnlagt i Norge, derav over 40 i Oslo og 10 i Bergen. De aller fleste av dem var håndverkerforeninger.

I 1883 dannet 13 fagforeninger i Oslo den første større sammenslutning, Fagforeningernes Centralkomité, som snart utviklet seg i sosialistisk retning under ledelse av boktrykker Christian Holtermann Knudsen.

Norsk Centralforening for boktrykkere (senere gått inn i Norsk Grafisk Forbund) regnet sin stiftelse fra 1882 og var det eldste fagforbund i Norge. I 1889 oppsto en streik blant typografene, og denne regnes gjerne som den første organiserte streik i Norge.

Først i 1890-årene begynte de mindre faglærte og ulærte arbeiderne å komme med i noen større utstrekning, særlig gjennom Norsk Arbeidsmandsforbund. I 1899 ble Arbeidernes faglige landsorganisasjon, senere kalt Landsorganisasjonen i Norge, stiftet.

  • Om den videre utvikling, se artikkelen om LO.

I alle land var fagforeningene i den første tid sterkt omstridt. Den herskende økonomiske lære i den perioden da de grodde frem, den økonomiske liberalismen, hevdet at det burde rå full kontraktsfrihet på arbeidsmarkedet som ved andre økonomiske transaksjoner.

Når fagforeningene søkte å hindre individuelle avtaler mellom den enkelte arbeidsgiver og den enkelte arbeider, ble det ofte oppfattet som inngrep i denne kontraktsfriheten.

I mange land ble det innført forbud både mot fagforeninger og arbeidsgiverforeninger (i Frankrike 1791, Storbritannia 1799), men i praksis rammet forbudene bare fagforeningene.

Forbudene lot seg ikke opprettholde i lengden. I Storbritannia startet oppmykningen av forbudene i 1824. I Frankrike skiftet fagforeningenes status flere ganger, men de ble først definitivt legalisert i 1884. I Belgia ble organisasjonsretten anerkjent i 1866, i Tyskland 1868, i Nederland 1872.

I Norge fantes aldri noe lovforbud mot fagforeninger, men arbeidsgivernes represalier gjorde i mange tilfeller organisasjonsretten illusorisk. Den ble først allment akseptert etter at Norsk Arbeidsgiverforening var grunnlagt 1900 og i praksis godtok fagforeningene som sin naturlige motpart. Det er nå allment anerkjent i de fleste land at fagforeningene er et nødvendig ledd i det moderne samfunn, og at de har bidratt sterkt til å heve arbeidernes levestandard og til å skape et mer demokratisk samfunnsliv.

Mens LO i mange år var den eneste store arbeidstakerorganisasjonen i Norge, har utviklingen de siste 40 år gått i retning av flere store hovedorganisasjoner.

Akademikernes Fellesorganisasjon (AF) ble etablert i 1974, og Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS) i 1977. Akademikerne ble etablert i 1997 og overtok etter hvert for AF, som ble oppløst i 2001. Utdanningsgruppenes Hovedorganisasjon (UHO) ble opprettet i 2001 og reorganisert som Unio i 2005.

Innenfor både LO og hver av de  nyere hovedorganisasjonene fins det en rekke forbund, noen av disse også av betydelig størrelse. Den største hovedorganisasjonen er LO med ca. 880 000 medlemmer, mens det største forbundet er LO-forbundet Fagforbundet med ca. 340 000 medlemmer.

Les mer i artikkelen om arbeiderbevegelsen.

Medlemmer 2013
Landsorganisasjonen i Norge (LO) 880 000
Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS) 227 500
Unio 320 000
Akademikerne 170 000

Medlemmer 2013
NITO 74 100
Lederne 17 000
Norsk Journalistlag   9 500
  • Bull, Edvard: Arbeiderklassen i norsk historie, 1947
  • Bull, Edvard: Norsk fagbevegelse : oversikt over fagorganisasjonens utvikling, 2. utg., 1968
  • Ousland, Gunnar & Alfred Skar: Fagorganisasjonen i Norge, 1949, 4 b.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.