Aleksandr Pusjkin. Utsnitt av portrett av Orest Adamovitsj Kiprenskij fra 1827. 

av O. A. Kiprenskij. Falt i det fri (Public domain)

Aleksandr Pusjkin var en av de aller fremste russiske diktere og har i Russland posisjon som nasjonalpoet. Med en sjelden sans for språklige og stilistiske nyanser var han en viktig bidragsyter til utviklingen av det russiske litteraturspråket og skapte nye sjangre og fortellermåter i litteraturen.

Pusjkin skrev tidlig sine første betydelige dikt, påvirket av Vasilij Zjukovskij, men særlig av Voltaire og fransk nyklassisisme, som for alltid gav hans lyriske stil dens presisjon og klarhet. Denne perioden avsluttes med eposparodien Ruslan og Ljudmila (1820). Pusjkins mest populære verk er Jevgenij Onegin, skrevet i årene 1823–31, en «roman på vers», der dikteren gir en «polyfon» (flerstemmig) skildring av tidens samfunn og overklassens liv, forsynt med personlige humoristiske og satiriske kommentarer. Pusjkin døde som følge av en tragisk duell 10. februar (29. januar) 1837.

På grunn av politiske epigrammer ble han forvist først til Sør-Russland i årene 1820–24, deretter i perioden 1824–26 til familiegodset Mikhajlovskoje i nærheten av Pskov.

I forvisningstiden var han til å begynne med inspirert av Byron, og romantisk-eksotiske emner skildres i poemer som Fangen i Kaukasus (Kavkazskij plennik, 1821), Fontenen i Bakhtsjisaraj (Bakhtsjisarajskij fontan, 1823) og Sigøynerne (Tsygane, 1824), hvor landskap og mennesker befris fra Byrons subjektive synsvinkel og får sin poetiske betydning uavhengig av det lyriske jeg.

I tiden på Mikhajlovskoje fortsatte Pusjkin å frigjøre seg fra Byrons innflytelse til fordel for en poetisk realisme. Objektivitet og dyp historisk og psykologisk innsikt preger dramaet Boris Godunov (1825).

I 1826 ble han «tilgitt» av Nikolaj 1, som knyttet ham til hoffet og heretter selv ville være hans sensor. Pusjkin kom dermed i en meget ydmykende og vanskelig stilling resten av sitt liv, men fortsatte likevel å vokse som dikter. Han skrev de mektige diktene Poltava (1828) og Bronserytteren (Mednyj vsadnik, 1833), de såkalte «små tragedier» Mozart og Salieri (Motsart i Salieri), Stengjesten (Kamennyj gost), Den gjerrige ridder (Skopoj rytsar) og Festen under pesten (Pir vo vremja tsjumy) (alle 1830), eventyrdikt som Tsar Saltan (1830), og rekken av dikt som har gitt ham plassen som Russlands største lyriker.

I 1830-årene ble etter hvert prosaen hans viktigste uttrykksmiddel, og han skapte mesterverker som Belkins fortellinger (Povesti Belkina, 1830), Dubrovskij (1833), Spardame (Pikovaja dama, 1834) og Kapteinens datter (Kapitanskaja dotsjka, 1836).

I sovjettiden ble Pusjkin dyrket som et idol. Nå er man i ferd med å vinne ham tilbake som levende dikter.

Som fullender av en syntese mellom klassisisme og romantikk og innleder av realismen skapte Pusjkin den moderne russiske litteratur, og ved sin store allsidighet har han hatt en betydning i utviklingen av russisk kunst og kultur som neppe kan overvurderes.

Av oversettelser av Pusjkins verker til norsk må nevnes Jevgenij Onegin (1966), Bjelkins forteljingar og andre noveller (1972), Min bauta og andre dikt (1973), Boris Godunov, Den gjerrige riddaren og Mozart og Salieri (1974).

Pusjkins tekster har vært populære som utgangspunkter for librettoer for russiske operakomponister: Mikhail Glinkas Ruslan og Ljudmila, Modest Mussorgskijs Boris Godunov, Petr Tsjajkovskijs Evgenij Onegin og Spar Dame, Nikolaj Rimskij-Korsakovs Tsar Saltan og Mozart og Salieri, Sergej Rakhmaninovs Aleko (basert på Sigøynerne) og Den gjerrige ridderen.

  • Andrew, Joe & Robert Reid, red.: Two Hundred Years of Pushkin, 3 bind, Amsterdam: Rodopi, 2003–2004.
  • Binyon, T.J.: Pushkin: A Biography, New York: Knopf, 2002.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.