Nikolaj Gogol

Faktaboks

Nikolaj Gogol

Никола́й Васи́льевич Го́голь

norsk Nikolaj Vasiljevitsj Gogol

engelsk Nikolai Vasilievich Gogol

tysk Nikolai Wassiljewitsch Gogol

uttale:
gˈågålj
født:
31. mars 1809, nær Poltava i Ukraina
død:
4. mars 1852, Moskva
Født 19.03.1809, død 21.02.1852, etter den daværende russiske kalenderen

Nikolaj Gogol var en russisk forfatter. Han var en satirens mester og skarp samfunnskritiker og er særlig kjent for sine urbane storbyskisser i Petersburgfortellinger. Maleriet er fra 1847.

Av .

Nikolaj Gogol var en russisk forfatter. Han var en satirens mester og skarp samfunnskritiker og er særlig kjent for sine urbane storbyskisser i Petersburgfortellinger.

Nikolaj Gogol ble født i det ukrainske guvernementet Poltava. Etter gymnaset kom han i 1828 til St. Petersburg, hvor han fikk ansettelse som skriver i et av departementene, samtidig som han forsøkte å slå igjennom som forfatter.

Gjennombruddet kom med Aftener på en gård nær Dikanka (Vetsjera na khutore bliz Dikanki, 1831), en samling fortellinger hvor Gogol omformet motiver og karakterer fra ukrainsk dukketeater til helter og handlingsforløp i grotesk-komiske historier lagt i munnen på en naiv birøkter. I Moskva og St. Petersburg falt leserne fullstendig for den ukrainske, for dem litt eksotiske lokalkoloritten og for Gogols underfundige ironi. Denne underfundigheten åpner for et stort tolkningsrom, og lesningene av Gogols fortellinger har gått i mange ulike retninger, fra sosialkritiske via filosofiske og religiøse til freudianske tolkninger.

En ny samling ukrainske noveller, Mirgorod (1835), inneholder blant annet Historien om hvordan Ivan Ivanovitsj trettet med Ivan Nikiforovitsj (Povest o tom, kak possorilsja Ivan Ivanovitsj s Ivanym Nikiforovitsjem), en briljant oppvisning i det absurde, som mer og mer gir seg til kjenne i Gogols kunst. I 1835 kom også Arabesker (Arabeski), en samling fortellinger fra storbylivet i St. Petersburg, slik det fortonet seg fra departementsskrivernes og de ukjente kunstneres synsvinkel. Nevskij Prospekt, Portrettet (Portret) og En gal manns dagbok (Zapiski sumasjedsjego) fra denne samlingen er mesterverker i kunsten å fremstille det fantastiske slik det bryter inn i den objektive virkeligheten, her i den subjektive bevissthetens møte med verden utenfor.

Lengst drev Gogol denne sjangeren i fortellingen Nesen (Nos, 1836), hvor kollegieassessor Kovaljov en morgen våkner uten denne så vesentlige legemsdelen, med helt glatt ansikt, for senere på dagen å møte nesen sin igjen ute i byen, iført statsrådsuniform. Fortellingens groteske humor skjuler en fortrengt seksualitet og fortrengte sosiale ambisjoner og reflekterer på et dypere nivå fortrengnings- og substitusjonsmekanismer typiske for den nye klassen av underbetalte funksjonærer i Nikolai 1s sentraladministrasjon. Gogol, som selv hadde vært innom dette byråkratiet, hadde sett denne umenneskeliggjøringen og gav den skikkelse og form i sin groteske kunst. Tydeligst er dette i Kappen (Sjinel, 1842, filmatisert i 1959).

I 1836 ble Gogols store komedie Revisoren (Revizor) oppført. Med dette skuespillet hadde han villet bevirke en moralsk fornyelse av det russiske samfunnet ved latterens hjelp. Men tilskuerne bare lo og moret seg, uten forståelse for forfatterens egentlige hensikt.

Gogol reiste utenlands og ble i utlandet i de neste tolv årene, bare avbrutt av kortere besøk i Russland. For det meste bodde han i Roma, hvor han arbeidet på sitt hovedverk, romanen Døde sjeler (Mjortvye dusji). Første del kom ut i 1842, og Gogol kalte den et «poem» for å understreke dens symbolske betydning. De «døde sjeler» refererer på den ene siden til døde livegne som man ennå ikke har rukket å stryke av rullene, og som derfor administrativt sett fremdeles kan selges og kjøpes, og på den andre siden refererer tittelen til den sjeledød som kjennetegner bokens hovedpersoner. Også med dette verket ville Gogol vekke leserne opp av deres åndelige likegyldighet og forfall, idet han så sin roman i analogi til Dante Alighieris Guddommelige komedie og betraktet dens første del som Helvetes-delen. Leserne så det imidlertid annerledes og tolket verket som en satirisk avsløring av vanstyret i Russland ved latterens hjelp. Boken ble snart utropt som et hovedverk i den gryende russiske realismen og lest samfunnskritisk, uten anelse om Gogols religiøse intensjoner med sitt verk. De delene som skulle fremstilt menneskenes lutringsvei og åndelige gjenfødelse, ble da heller aldri fullført.

I stedet publiserte han Utvalgte avsnitt fra en korrespondanse med venner (Vybrannye mesta iz perepiski s druzjami, 1847), hvor han forsøkte å gi sine religiøse ideer uttrykk i en retorisk-didaktisk form. Boken ble en skandale, idet realisten og samfunnskritikeren Gogol her i de liberales øyne fremstod som en religiøs bakstrever og forsvarer av tsarveldet. Gogol var ute av stand til å formidle sin religiøse visjon av et kristent broderskap på en måte som kunne gripe og overbevise leserne. Hans inngående studier av de greske kirkefedrene, som resulterte i skriftet Om den guddommelige liturgi (Razmysjlenija o Bozjestvennoj Liturgi), ble aldri tatt helt på alvor av samtiden. Forestillingen om Gogol som komisk forfatter og satirens mester stilte seg i veien for en forståelse av hans religiøse alvor.

De fleste av Gogols skjønnlitterære verk er oversatt til norsk. Fremheves må særlig Erik Krags og Erik Egebergs oversettelser av Døde sjeler (1927 og 2004), Geir Kjetsaas oversettelse av Revisoren (1978) og Marit Bjerkengs oversettelse av Petersburgnovellene (1973), sist utgitt i 2013 med et forord av Mikhail Sjisjkin.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Kjetsaa, Geir: Nikolaj Gogol: Den gåtefulle dikteren, Oslo: Gyldendal, 1990.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg