Av 193 nåtidsvåpen for uavhengige stater (2006) er storparten bygd på den gamle vesteuropeiske heraldikken, noe som fremgår blant annet av at våpenfiguren er innsatt i et skjold. Fra Vestens ordning stammer også tilføyelsen av ytre attributter til skjoldet. En del stater i Asia har som moderne riksvåpen tatt i bruk sine gamle, hjemlige religiøse symboler, i nedarvet artistisk form, for eksempel India (keiser Ashokas hjul) og Indonesia (garuda, hinduismens mytologiske ørn). Japans keiservåpen, krysantemumblomsten, representerer dette landets eget heraldiske system, japansk heraldikk.
Under de kommunistiske regimene i Sovjetunionen og Østblokken på 1900-tallet fikk statsvåpenet en særpreget utforming, med utstrakt bruk av symboler hentet fra arbeidsliv og produksjon. De fleste av disse våpen er etter kommunismens fall erstattet av landenes tradisjonelle våpen, for eksempel i Russland, som i dag fører det keiserlige våpenet fra før den russiske revolusjon i 1917.
De fleste gamle europeiske våpen var opprinnelig knyttet til personer (kongeslekter). Det eldste kontinuerlig brukte riksvåpen (kongevåpen) er nå Danmarks (1100-tallet), Englands (cirka 1175, med senere endringer) og Norges (1200-tallet). Et av de eldste ikke-dynastiske riksvåpen er Sveriges Tre kronor (1364), men enda eldre er Irlands harpe (før 1280).
De første europeiske riksvåpen var enkle. Ved opprettelse av unioner delte man ofte skjoldet, ved for eksempel ved kvadrering, i felter som representerte hver sin riksdel. Enkelte våpen, som det østerrikske keiservåpenet og det prøyssiske kongevåpenet, kunne inneholde flere titalls felter.
Store norske leksikon
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.