oktoberrevolusjonen

Vladimir Lenin, grunnleggeren av Russlands sosialdemokratiske arbeiderparti (bolsjevikene) og partiets ideologiske leder, bodde i Zürich i Sveits da februarrevolusjonen kom, og det var ikke enkelt for ham eller andre revolusjonære emigranter å ta seg tilbake til Petrograd på grunn av første verdenskrig, som ennå pågikk. Russland var i krig med Tyskland, men Lenin fikk forhandlet seg frem til en avtale med tyske myndigheter om at han og et trettitalls andre bolsjeviker kunne fraktes i en lukket jernbanevogn gjennom Tyskland til Sverige, og derfra gikk veien videre gjennom Sverige og Finland til Russland.

Da Lenin endelig nådde frem til Petrograd i april 1917, kom det som en overraskelse for de fleste at han i sine såkalte «april-teser», som han proklamerte allerede på jernbanestasjonen, krevde at den «sosialistiske revolusjonen» straks ble satt på dagsordenen. Dette utspillet møtte kraftig motstand, ikke bare blant Petrograd-sovjetets moderate flertall (mensjevikene og det agrarsosialistiske PSR (Det sosialrevolusjonære parti), men også blant bolsjevikene. Bortsett fra Lenins egen hustru, Nadezjda Krupskaja, samt Aleksandra Kollontaj og Aleksander Sjljapnikov, var det ingen seniorledere i bolsjevikpartiet som støttet Lenin da han lanserte slagordet «all makt til sovjetene» og gikk inn for å bryte med Den provisoriske regjering. Lenin måtte bruke alle sine overtalelseskunster og all sin autoritet for å vinne fram med sitt syn.

Samtidig var han opptatt av at timingen for en ny revolusjon måtte være riktig. Utålmodige aktivister innenfor bolsjevikpartiet startet allerede i juli en oppstand i Petrograd. Lenin var skeptisk, men gav likevel støtte til de væpnede «røde gardene». Oppstanden ble slått ned og flere av bolsjevikledere ble arrestert. Lenin flyktet til Finland, der han levde inkognito helt til langt ut på høsten. Et vendepunkt i revolusjonsåret 1917 ble general Lavr Kornilovs mislykkede forsøk på å innta Petrograd og slå ned revolusjonen i august (Kornilov-kuppet). Kornilov var nylig blitt utnevnt til øverstkommanderende for den russiske hæren. Bolsjevikiske arbeidere og soldater spilte en avgjørende rolle i kampen for å stanse Kornilov, og partiet profiterte stadig mer på sin høylytte motstand mot Russlands deltakelse i verdenskrigen. Man kan si det så sterkt at oktoberrevolusjonen vokste frem som en protest mot krigen. Utover høsten økte oppslutningen om Lenins parti kraftig, og i september fikk bolsjevikene flertall i Petrograd arbeider- og soldatsovjet.

En av Lenins viktigste støttespillere i arbeidet med å sette en sosialistisk revolusjon på dagsordenen, var Lev Trotskij, som ble medlem av bolsjevikpartiet sommeren 1917. Han ble, ved siden av Lenin, den ledende kraften i gjennomføringen av oktoberrevolusjonen fra sin posisjon som formann i Petrograd-sovjetet og dets såkalte Militære revolusjonskomite.

Lenin ønsket å holde planene om maktovertakelsen hemmelige, men han lyktes ikke med det. Trotskij var blant dem som talte åpent om bolsjevikenes planer, og Den provisoriske regjering med statsminister Aleksandr Kerenskij i spissen, visste godt hva som var i ferd med å skje. Men regjeringen var så svekket at det var lite den kunne gjøre for å unngå å bli styrtet. Det er blitt sagt at makta lå i rennesteinen, og det var bare for bolsjevikene å plukke den opp. Men så enkelt var det ikke. Lenin hadde, som nevnt, begynt å mobilisere massene for en ny revolusjon allerede i april, og det var bare tidspunktet for maktovertakelsen han ønsket å holde hemmelig. Petrograd-sovjetet var til å begynne dominert av de moderate mensjevikene og de sosialrevolusjonære, som var de russiske bøndenes foretrukne parti.

Utpå høsten fikk altså bolsjevikene flertall i sovjetet, og dets Militære revolusjonskomite begynte å ta kontroll over våpen og ammunisjon som fantes i byen. Den andre All-russiske sovjetkongressen ble innkalt, og den skulle bestå av både arbeidere, soldater og bonderepresentanter. Kongressen skulle komme sammen den 25. oktober, og det var Lenins og Trotskijs plan at denne forsamlingen formelt skulle vedta en sosialistisk maktovertakelse i Russland.

Sovjetkongressen, som trådte sammen om kvelden den 25. oktober ble altså stilt overfor et fullbyrdet faktum. Det eneste som gjenstod var inntakelsen av Vinterpalasset, der Den provisoriske regjeringen hadde sitt sete. Det ble bombardert fra Peter-Paul-festningen. Den storstilte stormingen av Vinterpalasset som vi finner i Sergej Eisensteins film, «Oktober», laget til tiårsjubileet for oktoberrevolusjonen i 1927, har lite med virkeligheten å gjøre. I realiteten var det et begrenset antall revolusjonære som var med å innta Vinterpalasset natta til den 26. oktober. De arresterte regjeringsmedlemmene som var til stede, men fant ikke statsminister Kerenskij, som hadde klart å flykte ut av byen i en bil fra den amerikanske ambassaden.

For sovjetkongressen gjenstod det bare å godkjenne det som allerede hadde skjedd – et forvarsel om sovjetinstitusjonens senere rolle i sovjetisk historie. Lenin fikk flertall for sin politikk ved hjelp av bolsjevikene og stemmene til de venstre-sosialrevolusjonære, en gruppering i Det sosialrevolusjonære parti, som hadde støttet bolsjevikene under revolusjonen. Og kongressen utnevnte en ny russisk regjering, Sovet narodnykh komissarov (forkortet Sovnarkom), ‘Folkekommissærenes Råd’, med Lenin som formann eller statsminister. Mensjevikene og de sosialrevolusjonære protesterte ved å marsjere ut av kongressen. De ønsket en regjering med et mer solid politisk grunnlag – en bred sosialistisk regjering.

Lenins nye regjering bestod utelukkende av bolsjeviker, men et par uker senere utnevnte han fem nye folkekommissærer, alle utgått fra de venstre-sosialrevolusjonære. Mange trodde at Lenin ville overlate til Den grunnlovgivende forsamling, når den ble valgt, å avgjøre spørsmålet om regjeringsmakt. Men han var ikke innstilt på kompromisser. Da valgene til Den grunnlovgivende forsamling endelig ble gjennomført i november, fikk de sosialrevolusjonære nær innpå halvparten av stemmene, mens bolsjevikene fikk nøye seg med en knapp firedel. Den grunnlovgivende forsamling trådte så sammen i januar 1918 i Petrograd, men etter to dagers forhandlinger ble delegatene sendt hjem. Lenin kunne ikke akseptere at de skulle diktere hvilken politikk hans revolusjonære regjering skulle føre. Etter dette trakk også de venstre-sosialrevolusjonære sin støtte til Lenins regjering. Lenins brudd med den grunnlovgivende forsamlingen, var en beslutning som gjorde det svært vanskelig å unngå en borgerkrig i Russland.

Lenin hadde kanskje håpet på flertall for bolsjevikene i det som var Sovjet-Russlands første (men også siste) demokratiske valg. Han fikk ikke det, men tallene fra valgene til Den grunnlovgivende forsamling viser likevel av bolsjevikene hadde betydelig støtte, særlig i store byer og industristeder som Petrograd og Moskva. Støtten kan også ha vært større enn det som fremgår av valgresultatet, fordi de sosialrevolusjonæres valglister ikke skilte mellom høyrefløyen og venstrefløyen i dette store agrarsosialistiske partiet. Vi må derfor anta at en god del av dem som stemte på de sosialrevolusjonære egentlig tilhørte venstrefløyen av partiet, som hadde støttet bolsjevikene under oktoberrevolusjonen.