Funn fra paleolittisk tid er hovedsaklig fra de sørlige områder. Det er funnet rester av neandertalmennesket i Kaukasus. Paleolittiske boplasser fra perioden 30 000–10 000 år tilbake har imidlertid en videre utbredelse.

Les egne artikler om Russlands historie og Sovjetunionens historie

Under istiden har menneskene for en stor del jaktet på mammut og andre store landdyr. I motsetning til boplassfunnene fra Vest-Europa, som fra denne tiden ofte er fra huler, er de russiske fra åpne boplasser. Det er funnet spor etter hus. Ved slutten av istiden kunne disse bli meget lange og velbygde. De eldste boplassene fra Sibir er ca. 20 000 år gamle og skriver seg fra området ved Bajkalsjøen. Her er det funnet spor etter hytter. I en grav fant man skjelettet av et barn som trolig har tilhørt den mongolske rasen.

I tiden mellom 25 000 og 20 000 før nåtid finner man gjerne graver der den døde har blitt utstyrt med redskaper av flint, perler og hengesmykker. Dessuten er det funnet små steinblokker med innrissede dyrefigurer.

Menneskene i de nordlige strøk har vært kledd i skinndrakter med fastsydd hette og mokasiner sydd i ett med buksene. Rekonstruksjoner av drakten er basert på funn av små kvinnestatuetter. Også lenger sør er det gjort en rekke gravfunn. De døde har vanligvis vært dekket med rød oker. Den kunstneriske uttrykksform er representert ved små «Venus-figurer», i helleristninger fra Sibir og malerier fra huler i Sør-Ural.

Russland dekker et uhyre stort og geografisk uensartet område, og i neolittisk tid kom det derfor til å utvikle seg forskjelligartede kulturgrupper basert på ulike ervervsformer. Nord for løvskogsområdet, i sump- og barskogsområdet – levde ulike jeger- og fiskergrupper. På tundraen holdt reinjegere til. I løpet av 3. årtusen oppstod afanasjevokulturen i Jenisejdalen i Sør-Sibir. Menneskene var februkere og jegere. De gravla sine døde i hauger. Andronovokulturen fra midten av 2. årtusen hadde en noe videre utbredelse – i området fra Don til Jenisej. Menneskene bodde i hus som var halvveis nedgravd i bakken – opptil 10 hus i hver bosetningsenhet. De dyrket hvete og hirse og var februkere. Deres etterkommere gikk imidlertid over til å bli nomader. Disse har etterlatt seg få fysiske spor. Et unntak er deres spesielle gravform (se kurgan). Enkelte graver er både usedvanlig godt bevart og inneholder særlig rikt gravgods (se Majkop). Denne gravskikken holdt seg i et par tusen år. Skyterne, som vi kjenner fra klassiske forfattere, hadde en lignende gravskikk. Denne gravskikken har ført til at det er bevart et rikt arkeologisk materiale som vitner om livsform, teknisk standard og kanskje først og fremst om en høy kunstnerisk form- og stilsans.

I området mellom elvene Volga og Kama fantes i århundrene etter 800 f.Kr. en kulturgruppe kalt ananinokulturen. På store gravfelt med skjelettgraver er det funnet gjenstander av både bronse og jern. Ananinokulturen har hatt kontakt med både Finland, Nord- og Midt-Sverige og Nord-Norge hvor det er funnet bronseøkser av ananinotype. Dels dreier det seg om «rene» typer, dels om etterligninger.

I skogene i Vest-Russland bodde i jernalderen slaviske folk som litt etter litt trengte ut på steppen mot sør. Langs Østersjøen og nordøst for slaverne levde baltiske og finske stammer. På 800-tallet var flere slaviske riker etablert, bl.a. et rike med sentrum i Kiev og et i Novgorod. Ifølge tradisjonen knyttes de russiske riker til skandinaver som hadde slått seg ned i området. Disse ble kalt rus. Rus etablerte en handelsvei fra Finskebukta via de russiske elvene til Svartehavet og Bysants (dagens Istanbul).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.