Bukhara

Kaylan-minor er en viktig moske i Bukhara og det islamske lærestede ligger rett ved .
Kaylan minareten
Lisens: CC BY NC SA 3.0
Chor-Minor (1806-1807) er en av de ikoniske bygningene i Bukhara.
Chor-minor
Lisens: CC BY NC SA 3.0

Bukhara. Del av gårdsplassen med arkader og inngangsportalen i Kalianmoskeen. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /KF-arkiv ※.

Bukhara er en by i Usbekistan, i en oase ved elven Zeravsjan; 272 500 innbyggere (2014). Bukhara er mest kjent som økonomisk, kulturelt og vitenskapelig sentrum langs den gamle Silkeveien. Byen er også kjent for sine gamle islamske arkitekturskatter.

Faktaboks

uttale:
bukharˈa
også kjent som:

På usbekisk: Bokhoro

Historie

Bukhara er en av de eldste byene i Sentral-Asia, med en historie som strekker seg tusenvis av år tilbake. Regionen Bukhara har vært bebodd i cirka 5000 år, mens byen har ekistert i cirka 2500 år. Før araberne på 700-tallet fikk full kontroll over området hvor Bukhara i dag befinner seg, var byen styrt av blant andre Kushanariket og det tyrkiske kaganat. På 900-tallet ble Bukhara gjort til hovedstad i det iranske Samanide-dynastiet, og vokste til å bli et viktig vitenskapelig og kulturelt sentrum for islamsk kultur. Samtidig løsrev man seg fra kalifatet i Bagdad, som i perioden var dynastiets største rival.

Fra ca. 1000 kom byen under de tyrkiske karakhanidene, i 1220–21 ble hele området herjet av Dsjengis-khan og i 1360-årene av Timur Lenk. I 1499–1500 ble Bukhara inntatt av de nomadiske usbekerne, som etter hvert slo seg ned som bofaste bønder. Usbekerne grunnla tre emirater under Sjaibanid-dynastiet, et av dem i Bukhara. Bukhara var hovedsete i emiratet Bukhara frem til 1920, da Usbekistan ble republikk i Sovjetunionen. Etter at Usbekistan ble uavhengig fra Sovjetunionen i 1991, har Bukhara vært hovedstad i regionen Bukhoro.

Arkitektur

Ifølge UNESCO er Bukhara den mest intakte middelalderbyen i Sentral-Asia. Kjente monumenter er blant andre mausoleet til emiren Islmail Samani fra 900-tallet samt flere madrasaer som ble bygd på 1600-tallet: Ulugbek-madrasen, Kosh-madrasaen og Gaukushon-madrasaen. Til tross for at det usbekiske Sjaibanid-dynastiet hadde makten over byen i relativt kort tid, ble de fleste bygningene og Bukharas gamleby bygd opp under shaibanidene på 1500-tallet. Citadellen som er omgitt av en 13 kilometer lang mur har vært byens sentrum gjennom hele dens historie.

Dagens Bukhara

UNESCO satte byens historiske sentrum på en liste over verdens kultur- og naturarv i 1993, og har i dag store basarer og en mengde delvis restaurerte moskeer og palasser. Økonomien er basert på produksjon av næringsmidler og på lettindustri, blant annet bearbeiding av karakul-ull. Byen er velkjent for kunsthåndverk, særlig de turkmenske stammenes flotte tepper (bukharatepper). Ettersom Bukhara har lange tradisjoner som sentrum for islamittisk lærdom, finner vi teologisk fakultet, flere biblioteker og fungerende madrasaer rundt i byens sentrum. Den transkaspiske jernbane passerer 13 km sørøst for Bukhara. Jernbanen går fra Usbekistans hovedstad Tasjkent til havnebyen Türkmenbaşy (tidligere Krasnovodsk) i Turkmenistan.

I Bukhara og andre historiske byer i Usbekistan, som Samarkand, pågår det utstrakt riving av eldre boligområder og bygging av nye, moderne forretningsområder. En del lokale medier har uttrykt bekymring for denne utviklingen.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Frye, Richard N. (2007) al-Narshakhi's 'the History of Bukhara' Princeton: Markus Wiener Publishers

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg