Hud, legemets ytre begrensning hos dyr. For det ytterste vevet som dekker alle planteorganer, se hudvev.

Denne består vanligvis av et enkelt lag av epitelceller, som kan være forsynt med flimmerhår (som hos flimmerormer) eller med kutikula, ofte avstivet med kitin (som hos insekter) eller forkalket kitin (som hos krepsdyr). Hos leddormer er kroppsmuskulaturen forbundet med huden til en hudmuskelsekk.

Huden er sammensatt av to typiske lag, et ytre lag av ektodermal opprinnelse, overhud eller epidermis,og et indre, mesodermalt lag, lærhuden eller corium.

Overhuden består hos lansettfisken av et énlaget sylinderepitel. Virveldyr har overhud bestående av flere cellelag. Hos fiskene er alle cellene protoplasmarike og bløte, de ytterste er forsynt med en fin kutikula. Hos de øvrige, særlig landdyrene, svinner kutikulaen, idet de ytterste cellelagene forhornes og danner et fast beskyttende dekke. Overhuden kommer da til å bestå av to lag: hornlaget (stratum corneum),som dannes av døde, forhornede celler, og det dypere slimlaget eller vekstlaget (stratum mucosumeller Malpighi, stratum germinativum),som består av bløte celler, som stadig nydannes og forhornes litt etter litt mot overflaten. Hornlaget er hos amfibiene ennå ganske tynt, hos høyere virveldyr tykkere. Det skiftes stadig, idet det enten kastes av som en sammenhengende ham (amfibiene, visse krypdyr) eller skaller av som små løse skjell. På visse steder antar hornlaget en betydelig tykkelse, særlig på de ytterste tå- og fingerleddene hos krypdyr, fugler og pattedyr (klør, negler). Skilpaddenes og andre krypdyrs hornskjell og -plater, fuglenes fjær, og pattedyrenes hår og horn er likeledes overhuddannelser. I overhudens vekstlag finnes fine endegrener av nerver, men som regel ingen blodårer. Hos visse haleamfibier, hvor egne åndedrettsredskaper mangler og gassvekselen foregår gjennom huden og munnslimhuden, fortsetter dog hudens tette hårrørsnett ut i overhuden.

Lærhuden består av tett, fast bindevev, innvevd med elastiske fibrer og glatte muskelceller. Den gir huden elastisitet. Mot dybden blir vevet stadig løsere og går over i underhudsvevet, subcutis,som fester huden til de underliggende deler (oftest muskler) og er rikt på årer og nerver; ofte inneholder det store mengder fett. Hos pattedyr og mennesker bærer lærhuden opp mot overhuden tettstilte små fremspring (papiller), hvor bindevevet er særlig tett. I papillene er det fine åreslynger og spesielle strukturer, sanselegemer.

Av lærhuden hos flere pattedyr tilberedes lær. Lærhuden kan hos omtrent alle virveldyr være sete for bendannelse. Hudskjelettet fremtrer hos fiskene gjerne i form av skjell, hos høyere virveldyr som større eller mindre plater, som særlig på hodet trer i intim forbindelse med akseskjelettet. Til hudskjelettet hører også tennene. Så vel over- som lærhuden inneholder meget ofte fargestoffer (pigment). Hos menneskene har pigmentet (fargede raser, solbrenthet) særlig sitt sete i overhudens dypere cellelag.

Huden inneholder forskjellige slags kjertler. Hos fiskene finnes bare spredte slimavsondrende begerceller i overhuden, hos de øvrige virveldyr flercellede kjertler, som ofte senker seg ned i lærhuden. En særlig utvikling viser hudkjertler hos amfibiene hvor de er av betydning for overgangen fra vann- til landliv, og hos pattedyrene, der man skiller mellom to typer av hudkjertler, talg- og svettekjertler. De første er små kjertler som gjerne åpner seg i hårfolliklene og avsondrer en fettaktig masse, som holder huden og hårene smidige. Svettekjertler er enkle (sjeldnere forgrenede), rørformede kjertler, hvis innerste del er opprullet som et nøste. Deres typiske sekret er svette, hvis avsondring spiller en vesentlig rolle for varmereguleringen. Spesielt omdannede svettekjertler er ørevokskjertlene og melkekjertlene.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.