Faktaboks

Samisk navn
Finnmárku (nordsamisk)
Kvensk navn
Finmarkku
Administrasjonssenter
Vadsø
Innbyggertall
75 000 (2024)
Landareal
45 755 km²
Høyeste fjell
Øksfjordjøkelen, Áksovuonjiehkki (1190 moh.)
Innbyggernavn
finnmarking
Fylkesnummer
56 (tidligere 20)

Fylkesvåpen

Kommuner i Finnmark
Kommuner i Finnmark
Av .
Lisens: CC BY NC SA 4.0
Finnmark

Finnmark fylke

Av /KF-arkiv ※.

Finnmark er et norsk fylke. Det grenser i nord mot Polhavet, i øst mot Barentshavet og Russland, i sør mot Finland og i vest mot Troms fylke. Riksgrensen følger elver på lange strekninger: Jakobselva og Pasvikelva mot Russland, Anárjohka og Deatnu (Tana) mot Finland. Finnmark er det nordligste fylket i Norge, det største i utstrekning og det minste i folkemengde. Finnmark utgjør den nordvestligste delen av det europeiske fastlandet.

Finnmarks nordligste punkt er KnivskjeloddenMagerøya, Nordkapp kommune, 71° 11ʹ 8ʹʹ n.br. Det østligste punkt er Hornøya i Vardø kommune, 31° 10ʹ 4ʹʹ ø.l.

Den nåværende riksgrensen i Finnmark vest for Golmmešoaivi i Øst-Finnmark stammer fra 1751, øst for dette fjellet fra 1826. Før den tid var store deler av Finnmark fellesdistrikt for norske, svenske og russiske samer. Mellom 1920 og 1944 var den del av daværende Sovjetunionen som nå grenser til Finnmark, finsk territorium. Fylkesgrensen mot Troms stammer fra 1866, da Troms (Tromsø amt) ble skilt ut fra daværende Finmarkens amt. 95 prosent av arealet i Finnmark eies av Finnmarkseiendommen.

Finnmark ble slått sammen med Troms i 2020 som del av regionreformen, og ble en del av Troms og Finnmark fylke. Sammenslåingen var omstridt, og i 2022 ble Troms og Finnmark vedtatt oppløst. Finnmark ble gjenopprettet 1. januar 2024.

Natur

Hornøya fyr.

Finnmarks østligste punkt er Hornøya i Vardø kommune, 31° 10ʹ 4ʹʹ ø.l.

Finnmarks nordligste punkt er KnivskjeloddenMagerøya, Nordkapp kommune, 71° 11ʹ 8ʹʹ n.br. Knivskjelodden Varde med Nordkapplatået i bakgrunnen. Varden er reist av Den norske turistforening og har som inskripsjon breddegraden 71 11 08.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

I Finnmark ligger 95 prosent av landarealet under 600 meter over havet og kan deles i fire naturområder: Øst-Finnmark, Vest-Finnmark, Finnmarksvidda og kystområdene.

Langs kysten har landskapet et arktisk preg. Halvøyene i øst, og særlig Varangerhalvøya, har steinørken, mens i vest er landskapet alpint med tinder, botner og enkelte breer. Finnmarksvidda består av tørre, bølgende åslandskap.

Klima

Honningsvåg
Honningsvåg ligger ut ved sjøen helt nord i Finnmark.

Finnmark har et stort areal, komplisert kystlinje og dype fjorder, som gjør at det blir store klimaforskjeller mellom de ulike områdene i Finnmark. Langs kysten er det kystklima, mens fjellene i nordvest skjermer indre strøk mot direkte innvirkning fra havet. Indre strøk av Finnmark har dermed innlandsklima.

Finnmarksvidda har på vinteren ofte laveste temperatur i Europa, mens somrene ofte er varme med lite nedbør. Den 9. april 2013 var laveste måling for april i Norge med -32,8 °C på Suolovuopmi.

Landformer

Varangerfjorden. Fyrlykt ved Gorgnetak i Nesseby kommune
Varangerfjorden. Fyrlykt ved Gorgnetak i Nesseby kommune
Lisens: CC BY NC SA 3.0
Tanaelva
Tanaelva er Norges nest lengste elv.
Av .
Lisens: CC BY NC 2.0

Av hele landarealet i Finnmark ligger om lag 95 prosent av landarealet under 600 meter over havet. Landet er høyest i vest, hvor de magmatiske bergarter tilhørende den kaledonske foldekjeden opptrer. Den sørvestlige delen av grunnfjellsområdet, som svarer til Finnmarksvidda, ligger jevnt over 300–500 meter over havet. Rekken av gaiser i nord demmer opp for vassdragene. Finnmarksvidda er derfor temmelig myret med mange innsjøer, og de mange elvene bukter seg i rolige løp gjennom områdene med vide daler oppe på selve vidda og samler seg i to hovedvassdrag som har brutt gjennom de lagdelte bergarter: Alta-/Kautokeinoelva i vest og grenseelven Deatnu (Tana) i den østlige delen av vidda.

De jevne landformene med svakt fall i vassdragene bevirker at Finnmark har relativt beskjedne nyttbare vannkraftressurser. De viktigste malmforekomstene i Finnmark er knyttet til grunnfjellet.

Kysten er innskåret av lange, brede og dype fjorder. Várjjatvuotna/Varangerfjorden lengst i øst strekker seg vestover, de øvrige fjordene, Deanuvuotna/Tanafjorden, Lágesvuotna/Laksefjorden, Porsangen og Altafjorden, går sørover. Med unntak av Altafjorden skiller de store fjordene seg fra de typiske norske fjordene ved at de mangler den grunne terskelen ytterst, og de har mer form av vide havbukter. Flere av dem har en rekke øyer. Halvøyene mellom fjordene er fra øst Várnjárga/Varangerhalvøya, Nordkinnhalvøya, Spierttanjárga/Sværholthalvøya og Porsangerhalvøya. Kystlinjen langs fastlandet er 3688 kilometer (bare Nordland har lenger kystlinje), utenom fjordene 515 kilometer.

Kysten i Vest-Finnmark ligger i le av en rekke øyer, blant de største i Finnmark. De største fra sør/vest: Loppa, Silda, Stjernøya, Seiland, Sørøya, Kvaløya, Rolvsøya, Ingøya, Havøya, Hjelmsøya, Måsøya og Magerøya. Det er i alt registrert 1888 øyer i saltvann i fylket. Øst for Magerøya er kysten helt ubeskyttet.

Berggrunn

Utsikt fra Hamnebukta mot Øksfjorden og Øksfjordjøkelen
.
Nordkapp
Nordkapp ligger lengst nord i Finnmark.

Berggrunnen i store deler av Finnmark skiller seg en del fra berggrunnen lenger sør i Nord-Norge, derfor er også landskapsformene særegne for Finnmark.

Sør for Várjjatvuotna/Varangerfjorden og en linje vestover til botnen av Porsangen og videre sørvestover kommer grunnfjellet frem i dagen som et bølget platåland. Det består i stor grad av gneis og kan ha en alder på mer en 2500 millioner år. Nord for Varangerfjorden er grunnfjellet dekket av svære lag av sandstein som strekker seg fra indre Porsangen mot øst, helt utover Várnjárga/Varangerhalvøya. Innen dette bergartskomplekset, sør for Porsangen og Lágesvuotna/Laksefjorden, rager det opp «gaiser» (fjelltopper) på over 1000 meter. Denne sandsteinen svarer til sparagmitten i Sør-Norge. Den er av eokambrisk alder og må være skjøvet i store flak over grunnfjellet, idet det opptrer en smal stripe av yngre lag av skifer (kambrium) mellom sandsteinen og det underliggende grunnfjellet.

Lenger nordvest ligger omdannede lagdelte bergarter (kvartsitt og fyllitt) i et stort felt fra Alta og østover til Deanuvuotna/Tanafjorden. Disse skifrene ligger i vannrette lag, slik at ikke bare grunnfjellet i det indre av fylket, men hele Nord- og Øst-Finnmark har et platåaktig landskap. Skiferen er lite motstandsdyktige mot de tærende krefter på jordoverflaten. Derfor er finnmarkskysten fra Porsangen og østover til Várjjatvuotna/Varangerfjorden uten skjærgård eller strandflate. Landet stiger rett opp som en vegg («næring») fra havet til høyder på 150–300 meter over havet.

Kysten i vest minner derimot mer om den nordnorske kysten sønnenfor med mange mindre og trange fjorder og store øyer. Sedimentene her er av kambro-silurisk opprinnelse og på samme måte som lenger sør sterkt omdannet og gjennomsatt av eruptivmasser, særlig gabbro, i kaledonsk tid. Fjellene er spisse og når mange steder over 1000 meter over havet. Flere er dekket av isbreer. De største er Seilandsjøkelen på øya Seiland og Øksfjordjøkelen lengst i vest. Nord for denne ligger Svartfjelljøkelen med Finnmarks høyeste topp på 1204 meter over havet.

Flora og fauna

Hornøya.

Fuglefjellet på Hornøya, som ligger i en bratt vestvendt skrent, er meget stort. Her ruger det arter som krykkje, alke, teist, toppskarv, lomvi og polarlomvi.

Lisens: CC BY 2.0

Finnmark har for en stor del arktisk steinørken. Ved kysten hekker sjøfugl. Ved fjordene finnes strandeng, fjellbjørkeskog og arktisk vegetasjon.

I skogområdene i Pasvikdalen finnes elg og bjørn.

I våtmarksområdene på Finnmarksvidda hekker mange arter av vadefugl, ender, gjess og sangsvaner. Vannene har bestander av røye og ørret og i sør også gjedde, sik og abbor. Det er flere lakseelver. Finnmarksvidda er vinterbeite for rein. Dessuten finnes jerv, ulv og gaupe.

Verneområder

Det er etablert 83 naturvernområder og 3 artsfredningsområder i Finnmark. Arealet av disse områdene er på totalt 5594 kvadratkilometer og utgjør 11,6 prosent av Finnmarks totale areal. Fem av disse verneområdene er nasjonalparker; Seiland, Stabbursdalen, Varangerhalvøya, Øvre Anarjohka og Øvre Pasvik nasjonalpark.

Befolkning

Finnmark

Finnmark. Vardø sett fra Østøya mot Vestøya. Til venstre kirken og litt til høyre for denne, rådhuset (rødt med pyramidetak). I bakgrunnen sees fastlandet. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /KF-arkiv ※.

Befolkningen i Finnmark finnes vesentlig i tettsteder langs kysten. I 1975 lå folketallet på sitt høyeste med 79 413, og siden da har tallet sunket jevnt. Periodevise vansker i det lokale næringslivet har gitt økt netto utflytting, og sammen med lavere fødselstall har dette ført til synkende befolkningsvekst og fra omkring 1980 til en nedgang i folketallet.

Befolkningsutbredelse

Finnmark

Finnmark. Hammerfest sentrum med Fuglenes i bakgrunnen. Bildet er tatt kl. 12 om formiddagen en vinterdag. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /KF-arkiv ※.
Vadsø.

Vadsø by ved Varangerfjorden, med kirken og rådhuset omtrent midt i bildet.

Av /NTB Scanpix ※.

Befolkningen bor særlig i kyststrøkene. Dette har i vesentlig grad sammenheng med fylkets avhengighet av fiskeriene som livsgrunnlag. I innlandet gir også administrasjonssentrene Karasjok og Kautokeino sammen med områder i Deatnu-Tana kommune og Pasvikdalen bidrag til folketallet. Knappheten på gode havner og motoriseringen av fiskeflåten førte tidlig til konsentrasjon av bosetningen i større fiskevær. Derfor har Finnmark, til tross for et lite folketall, i mer enn de siste hundre år hatt en relativ stor andel av befolkningen i tettsteder.

Ved gjenreisingen etter andre verdenskrig var det på tale å påskynde prosessen med å samle bosetningen i større fiskevær med gode havner. Det var til og med på tale å gjenoppbygge Vardø på fastlandet. Likevel ble de aller fleste fiskeværene gjenreist der de tidligere hadde ligget. Enkelte få unntak finnes, for eksempel ble fiskeværene FinnkongkeilaNordkinnhalvøya og MakkaurVárnjárga/Varangerhalvøya ikke gjenreist. For øvrig finnes eksempler på tidligere tettsteder som er avfolket etter siste krig uavhengig av offentlige vedtak (Hamningberg på Várnjárga/Varangerhalvøya). Karakteristisk for bosetningsutviklingen i Finnmark er også fraflyttingen av tallrike små fiskevær og gårdsbruk på kysten.

Befolkningsutvikling

Befolkningsutviklingen i Finnmark har siden andre verdenskrig vist store forskjeller over tid og dertil store regionale forskjeller.

Frem til 1960 økte folkemengden i alle hovedområdene i Finnmark. Dette var en naturlig følge av gjenreisningen etter andre verdenskrig og de høye fødselstallene i denne perioden. I 1960-årene fikk imidlertid Vest-Finnmarks kystområder nedgang i folketallet, til å begynne med nokså beskjedent, men etter hvert ble den større. I perioden 1971–2004 som helhet gikk folkemengden her tilbake med 25 prosent, hele 38 prosent i kommunene utenom Hammerfest (etter dagens kommunegrenser). Dette innebærer en dramatisk befolkningsreduksjon i denne perioden i mange lokalsamfunn i kystområdet.

Fra 1970-årene fulgte kyststrøkene i Øst-Finnmark etter med tilbakegang i folkemengden. I 1980-årene fikk også Øst-Finnmarks indre strøk befolkningsreduksjon. Denne har blant annet sammenheng med gruvedriften i Sør-Varanger. Det er bare indre strøk av Vest-Finnmark som i hele etterkrigstiden har hatt vekst i folketallet. Særlig har det vært stor vekst i Alta, men det har også vært en nesten kontinuerlig befolkningsvekst i kommunene på Finnmarksvidda (Karasjok, Kautokeino og Porsanger). Også Hammerfest har hatt befolkningsvekst på 2000-tallet.

Utflyttingen fra Finnmark har medført store problemer, både for fylket og lokalsamfunnene. Utflytterne er gjerne unge mennesker under utdanning eller som nettopp har avsluttet denne. Dette har skapt mangel på arbeidskraft i nøkkelstillinger og stor gjennomtrekk av personell og er søkt avhjulpet ved en rekke særtiltak. Disse har i noen grad hatt positiv virkning og avspeiles blant annet i stabiliseringen i fylkets folketall i 1990-årene. Bak den skiftende befolkningsutviklingen ligger utviklingen i enkelte av fylkets basisnæringer, som fiske og bergverk. Likeledes er det grunn til å anta at også klima og de generelle levekårene har hatt betydning for befolkningsutviklingen i fylket. På grunnlag av vedtaket om Hammerfest som base for leteaktiviteten i Barentshavet er det en viss mulighet for å bremse den negative befolkningsutviklingen.

Språk

I 1950 (folketellingen dette året gir de siste fullstendige oppgavene om de språklige forholdene i Finnmark) brukte 7300 personer i Finnmark samisk i dagligtalen, cirka 1400 finsk. Rundt tre fjerdedeler av den samisktalende befolkningen bodde i det samiske «kjerneområdet», de nåværende kommunene Karasjok, Kautokeino, Tana og Nesseby. Fra 1970 har vi tall for befolkningens språkforhold fra en større undersøkelse i regi av Statistisk Sentralbyrå. Den viser at 8600 personer i Finnmark (13 prosent av de bosatte) hadde samisk som sitt første språk. Andelen utgjorde 20 prosent dersom en tar utgangspunkt i første språk til minst en av foreldrene og 23 prosent av språket til minst en av besteforeldrene. Til sammenligning regnet 7600 personer i Finnmark seg som samer i 1970, 12 prosent av de bosatte i fylket som hadde besvart dette spørsmålet.

Kommuner

Det er 18 kommuner i Finnmark. Alta kommune har høyest folketall (29 % av innbyggerne i fylket), Kautokeino har størst landareal (20 % av arealet i fylket).

Nr. Kommune Folketall Landareal Administrasjonssenter
5601 Alta 21 708 3 651 km² Alta
5603 Hammerfest 11 338 2 558 km² Hammerfest
5605 Sør-Varanger 10 063 3 459 km² Kirkenes
5607 Vadsø 5 807 1 233 km² Vadsø
5610 Karasjok 2 565 5 211 km² Karasjok
5612 Kautokeino 2 848 8 967 km² Kautokeino
5614 Loppa 864 671 km² Øksfjord
5616 Hasvik 979 534 km² Breivikbotn
5618 Måsøy 1 113 1 068 km² Havøysund
5620 Nordkapp 2 951 892 km² Honningsvåg
5622 Porsanger 3 889 4 641 km² Lakselv
5624 Lebesby 1 215 3 231 km² Kjøllefjord
5626 Gamvik 1 070 1 355 km² Mehamn
5628 Tana 2 807 3 833 km² Tana bru
5630 Berlevåg 892 1 083 km² Berlevåg
5632 Båtsfjord 2 113 1 417 km² Båtsfjord
5634 Vardø 1 972 585 km² Vardø
5636 Nesseby 859 1 365 km² Varangerbotn

Tettsteder

Etter SSBs definisjon er 30 tettsteder i Finnmark. 77 prosent av innbyggerne i fylket bor i et av disse tettstedene.

Dei ti største tettstedene er:

Tettsted Innbyggere Andel* Areal
Alta 15 931 21 % Alta
Hammerfest 7 882 11 % Hammerfest
Vadsø 4 654 6 % Vadsø
Kirkenes 3 404 5 % Sør-Varanger
Bjørnevatn 2 536 3 % Sør-Varanger
Honningsvåg 2 245 3 % Nordkapp
Lakselv 2 224 3 % Porsanger
Båtsfjord 2 105 3 % Båtsfjord
Rypefjord 1 802 2 % Hammerfest
Karasjok 1 746 2 % Karasjok

* Andelen av innbyggerne i Finnmark fylke som bor i tettstedet.

Næringsliv

Næringslivet i Finnmark er i betydelig grad bygd opp omkring utnyttelsen av naturressursene som fylket er rikt på. Arbeidsledigheten utgjorde 1085 personer eller 2,7 prosent av arbeidsstyrken i 2018. Finnmark var det norske fylket med færrest industri-sysselsatte. Størst betydning på 2000-tallet har olje og gass i Barentshavet som blir ilandført på Melkøya i Hammerfest. Primærnæringenes andel av sysselsettingen i Finnmark har gått gradvis tilbake i nyere tid, men denne trenden synes å bunne ut.

Jordbruk og skogbruk

Hundrevis av reinsdyr sorteres og slaktedyrene velges ut.
/NTB Scanpix.

Finnmark er det fylket som har minst dyrket mark totalt og per innbygger, og bare 0,2 prosent av det totale arealet er dyrket. Klimaet setter klare begrensninger for jordbruksproduksjonen i Finnmark, og arealene brukes stort sett til produksjon av fôr.

Husdyrhold er viktigst, hovedsakelig storfe til melke- og kjøttproduksjon. De viktigste jordbruksområdene finnes på sandbunn i dalene og fjordbotnene, særlig i kommunene Alta og Tana som samlet har vel halvparten av fylkets jordbruksareal. Jordbruk av betydning finnes også i kommunene Karasjok, Porsanger og Sør-Varanger. Selv om gjennomsnittlig bruksstørrelse er noe høyere enn i landet som helhet (160 dekar i Finnmark, 148 i landet som helhet), er brukerne avhengige av inntekter utenom jordbruket. Antall bruk gikk noe ned i 1990-årene, men jordbruksareal i drift har de siste årene vist en svak økning. Fylket er ikke selvforsynt med noe jordbruksprodukt.

På grunn av omfattende hogst av okkupasjonsmakten under andre verdenskrig, nedbrenning av Finnmark i 1944 og ytterligere hogst under gjenreisingen av Finnmark i 1945–1980, ble store deler av skogarealet hogget ut. Hogstene ble utført på hele 75 prosent av barskogarealene i fylket, og en betydelig del av barskogarealene ble tynnet og skogsvirket omsatt. Nesten all produktiv skog eies av Finnmarkseiendommen (FeFo) som selger tømmer for trelast til flere småsagbruk i kommunene Alta, Karasjok og Sør-Varanger.

Fiske

Fiskeværet Henningsvær
Fiskebåter i fiskeværet Henningsvær.
Fiskeværet Henningsvær
Finnmark

Finnmark. Honningsvåg, Vest-Finnmarks største fiskevær. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /KF-arkiv ※.

Fra gammelt av har fiske vært hovednæringen i Finnmark. Utenfor kysten av Finnmark finnes store fiskeressurser, og berggrunnen inneholder flere steder verdifulle mineraler i tillegg til drivverdige steinforekomster. Bestandene av torsk, hyse, lodde, sild og reke er blant de aller viktigste for norske fiskerier. Kongekrabbe har de siste årene gitt gode inntekter. Fisket foregår både i fjordene, på grunnplatået langs kysten og på bankene 15–20 nautiske mil fra land. Større fartøyer drar også lenger ut fra kysten for å fiske.

Det tradisjonelt betydelige loddefisket har vært stengt i flere perioder siden 1990-årene på grunn av sterk reduksjon i loddebestanden.

Torskefiskeriene er viktigst. Vårtorskefisket er hovedfisket og foregår langs en stor del av kysten til ut i mai/juni. Dette er for det meste umoden torsk som har fulgt etter lodda fra Barentshavet og beiter på denne. I dette fisket deltar foruten kystfiskeflåten også trålere, og det er deltakere fra flere andre fylker. For øvrig drives det året rundt fiske etter stasjonær kysttorsk i fjordene, og trålerne beskatter den norsk-arktiske torskestammen lenger ut fra kysten og sørger for en jevnere råstofftilgang til fiskeindustrien på land. Det meste av torskefangsten anvendes til frysing, og det finnes en rekke filetfabrikker i fylket. Noe går også til henging og salting.

Av andre fiskeslag er hyse og sei viktig. De senere år har det blitt tatt betydelige rekefangster, men disse svinger atskillig fra år til år. Verdimessig betyr denne fangsten mye.

Finnmark er Norges viktigste fylke for laksefiske. Laksen fanges i fjordene og i elvene. I 2015 ble det fisket 90 tonn laks i fjordene, noe som er en nedgang på 25 prosent fra året før. Fangsten utgjorde 38 prosent av den totale laksefangsten i sjøen i Norge. Tanaelva er Norges beste lakseelv. Altaelva har tradisjonelt vært blant de beste lakseelvene, men her har fisket gått tilbake.

Industri

LNG-anlegget på Melkøya.
.

Industri-næringen i Finnmark har tradisjonelt først og fremst vært knyttet til fiskeri. Alle anleggene er bygd etter 1945 og finnes spredt langs hele kysten i alle større fiskevær. Siden råstofftilgangen er skiftende, opplever fiskeindustrien både sesongmessige og mer langsiktige svingninger i sysselsettingen.

I 1980-årene ble det konstatert olje- og gassressurser på kontinentalsokkelen utenfor Finnmark, og i 2002 startet utbygging av Snøhvitfeltet nordvest for Hammerfest med gassterminal på Melkøya. På 2000-tallet ble også Goliatfeltet og Johan Castberg-feltet funnet, og letingen etter petroleum i Barentshavet og Norskehavet økte. I januar 2012 ble Barentshavet erklært som en ny olje/gass-provins på norsk sokkel. I 2013 kom Gohta-funnet og i 2014 Alta-funnet.

Den nest største industrigrenen i fylket er verkstedindustrien med en sysselsettingsandel på knapt 12 prosent. Denne sektoren driver hovedsakelig med reparasjoner og servicetjenester på lokale markeder, særlig reparasjoner av båter.

Grafisk industri/forlag (aviser med mer) har knapt 12 prosent av industriens sysselsetting.

Energi

Folkeaksjonen mot Altautbyggingen
Under Alta-saken gikk samiske interesser og miljøverninteresser mot en storskala vannkraftutbygging i Indre Finnmark. Folkeaksjonen mot Altautbyggingen demonstrerer i Stilla i 1981.
Av .

Elektrisitetsforsyningen i Finnmark formidles gjennom hovedfordelingsnettet, som i hovedsak eies av Statnett SF og Varanger Kraft AS.

De største kraftstasjonene i fylket var i 2020 Alta i Altaelva (709 GWh), Skogfoss (268 GWh), Melkefoss (131 GWh) i Pasvikelva og Adamselv (194 GWh) ved Laksefjorden. I tillegg er det 10 mindre kraftstasjoner med en maskininstallasjon på over 1 MW, et tidevannskraftverk og tre vindparker. Fra kraftforsyningsnettet i Finnmark er det samkjøringsledninger vestover til Troms, til Finland og til Russland.

Finnmark har vannkraftverkene Adamselv kraftverk, Alta kraftverk, Bergsfjord kraftverk, Čábardasjohka kraftverk, Gandvik kraftverk, Hammerfest kraftverk, Kongsfjord kraftverk, Kåven kraftverk, Mattisfoss kraftverk, Melkefoss kraftstasjon, Nedre Porsa kraftverk, Repvåg kraftverk, Skogfoss kraftstasjon, Tårnedammen og Øvre Porsa kraftverk. I tillegg kommer Kvalsundet tidevannskraftverk, Kjøllefjord vindpark, Havøygavlen vindkraftanlegg, Raggovidda vindkraftverk og Melkøya gasskraftverk.

Turisme

Thomas Wærner
I 2019 ble Thomas Wærner den første på 24 år som vant lengste distanse i både Finnmarksløpet og Femundløpet samme år.
Av /NTB Scanpix.

Allerede på 1800-tallet hadde norske og utenlandske reisende begynt å oppdage Finnmark som reisemål, ikke minst på grunn av fylkets hovedattraksjoner – Midnattssola og Nordkapp. Hurtigruta har spilt en viktig rolle for turisttrafikken til Finnmark og utgjør i tillegg en viktig turistattraksjon i seg selv.

Vest-Finnmark med Nordkapp og Finnmarksvidda betyr mest for reiselivet. Finnmarksløpet tiltrekker seg også mange turister. Det samme gjelder helleristningene i Alta og fire punkter langs Struves meridianbue; meridianstøtten i Hammerfest sentrum, et trigonometrisk punkt i Alta og to i Kautokeino.

Vær- og føreforhold gjør at Finnmark fortsatt har det alt vesentlige av turisttrafikken i sommerhalvåret, men det er i senere år også gjort forsøk på å lansere fylket som vinterreisemål. Sommerturismen fokuserer på midnattssola og vinterturismen reklamerer med nordlyset.

Samferdsel

Samelandsbrua i Tana
Av .
Lisens: CC BY SA 2.0

Veiutbyggingen i Finnmark kom for alvor i gang relativt langt ut på 1900-tallet, og det tok derfor ganske lang tid før fylket fikk noe særlig omfattende landeveis turisttrafikk. Fram til andre verdenskrig utgjorde Statens fjellstuer hovedtyngden av overnattingstilbudene i fylket. Fra 1970-årene har utbyggingen av hoteller skutt fart. Etter hvert har flytrafikken fått økende betydning sammen med biltrafikken.

Finnmarks viktigste veiforbindelse, og den eneste veiforbindelsen med resten av landet, er Europavei 6 som fra fylkesgrensen til Troms går via Alta, Lakselv, Karasjok tettsted og Deanušaldi/Tana bru til Kirkenes. Andre viktige veier fører fra denne nordover til de største tettstedene langs kysten og sørover til Finland og østover til Russland. Regnet fra vest er de viktigste kystforbindelsene riksvei 882 til Øksfjord og Hasvik, riksvei 94 fra Skaidi til Hammerfest, riksvei 889 til Havøysund, Europavei 69 til Honningsvåg og Nordkapp, riksvei 888 til Nordkinnhalvøya (Mehamn med forbindelse også til Gamvik og Kjøllefjord), riksvei 890 til Berlevåg, riksvei 890/891 til Båtsfjord og Europavei 75 fra Varangerbotn til Vadsø og Vardø. De viktigste veiforbindelsene til Finland er riksvei 93 AltaKautokeino–Kivilompolo og riksvei 92 Karasjok–Karigasniemi. Europavei 105 fra Bjørkheim fører over Storskog sørover til Russland mens riksvei 886 fortsetter østover mot Grense-Jakobselv.

Samelandsbrua (finsk Saamen Silta, samisk Sami Šaldi), som knytter Europavei 6 sammen med Utsjoki i Finland, åpnet i 1993. Finnmarks første toplanskryss, på riksvei 93 ved Bossekop i Alta, åpnet i 1994. Fastlandsforbindelsen til Magerøya, Fatima (Europavei 69), mellom Kåfjord og Magerøya, åpnet i 1999.

Store deler av Finnmark er bundet til og avhengig av transport sjøveien, og her er Hurtigruten BergenKirkenes livsnerven for mange av de stedene som anløpes. I tillegg er det flere fergestrekninger og lokalbåtruter med forbindelse til mindre steder langs kysten, for en stor del moderne hurtigbåter. På grunn av de store avstandene innen fylket og herfra til øvrige deler av landet, har flytransporten stor betydning. Sammenlignet med landet for øvrig reiser finnmarkingene hyppig med fly. Alta, Lakselv og Kirkenes er knyttet til stamrutenettet, mens Vadsø, Berlevåg, Mehamn, Honningsvåg, Hammerfest, Vardø, Båtsfjord og Hasvik er tilknyttet kortbanenettet. Banak flyplass i Lakselv er også militær flyplass.

Administrasjon

Sametinget fra lufta
Høsten 2000 ble det nye sametingsbygget i Karasjok åpna, et signalbygg designa av arkitektene Stein Halvorsen og Christian Sundby. Sametingsbygget inneholder, i tillegg til selve tingsalen, kontorer og møterom samt Samisk spesialbibliotek (Sámi sierrabibliotehka).
Sametinget fra lufta
Av /Sametinget pressebilde.
Lisens: CC BY 2.0

Finnmark er delt i 18 kommuner. Statsforvalteren og fylkeskommunen i Finnmark har sitt sete i Vadsø.

Fylket tilhører Nord-Hålogaland bispedømme og omfatter fire prostier med 23 sogn.

Fylket tilhører Hålogaland lagdømme, er delt i fire tingrettsdistrikter og har ett politidistrikt.

Det er ett sykehus i Finnmark, med klinikker i Hammerfest og Kirkenes. Finnmarkssykehuset HF, Finnmárkku buohcciviessu DF, er ett av fire helseforetak i Helse Nord RHF.

I Alta ligger Reindriftsadministrasjonen med lokalkontor i henholdsvis Karasjok og Kautokeino tettsteder.

Finnmark fylkeskommune driver i alt åtte videregående skoler, herav to samiske skoler, én i Karasjok og én i Kautokeino. Skolen i Honningsvåg har maritime og fiskerifaglige linjer. Den har filialer i mindre tettsteder langs kysten. Reindriftslinje i Kautokeino. Landbruksskole i Bonakas i Deatnu/Tana kommune. Samisk høgskole i Kautokeino tettsted, Universitetet i Tromsø og sykepleierutdanning i Hammerfest. Det er folkehøyskoler i Alta, Svanvik og Karasjok (samisk folkehøyskole).

Aviser

De største avisene i fylket er Finnmark Dagblad, Finnmarken, Sør-Varanger Avis og Sagat Avis. NRK har distriktskontor i Vadsø og sameradioens hovedkontor ligger i Karasjok.

Historie og kultur

Helleristningene i Alta
Helleristningene i Alta.
Karlebotnmannen
«Karlebotnmannen» ble funnet i Stuorravuonna, Unjárga (Karlebotn, Nesseby) og er datert til ca. år 2000 fvt. Figuren er skåret ut av reinhorn. I dette området har man gjort flere funn etter bosetninger fra yngre steinalder.
Karlebotnmannen
Av .
Stalloen

Áhkkánjárgstábba, også kalt «Stalloen» er en sieidi som står ved bygda Stállugárgu (Stallogargo) ved Fálesnuorri (Kvalsundet) i Vest-Finnmark. En sieidi er en naturformasjon eller menneskeskapt objekt som man ofrer til. Ordene siedi og «seid» kan være beslekta med hverandre. Kvalsundbrua i bakgrunnen. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /KF-arkiv ※.
Kvensk institutt i Børselv
.

Bosetningen i Finnmark hører til den eldste i landet. Det er gjort funn fra den såkalte Komsakulturen, særlig i Alta, fra et tidsrom (8000–2500) fvt. Det er antatt at denne kulturen har hatt kontakt med Fosnakulturen lenger sør i landet, men det er ikke påvist sikre forbindelser mellom Komsakulturen og den samiske kulturen i Finnmark.

De eldste arkeologiske funn av mulig samisk opprinnelse er Varangerfunnene fra steinalderen. Fra begynnelsen på vår tidsregning kan en basert på arkeologiske funn påvise en relativ sikker samisk kultur i egentlig forstand i Finnmark. På samme tid startet jernalderen for alvor på samisk område. De arkeologiske funnene kan suppleres med skriftlige kilder som nevner samene (Tacitus, 98 evt. og Procopius og Jordanes, begge på 500-tallet evt.).

Den samiske jernalderen varte grovt sett til 1500-tallet. Da hadde nordmenn allerede i 200–300 år slått seg ned i kyststrøkene av Finnmark. Denne bosetningen skyldes først og fremst fiskeriene, og at fisken på 1200-tallet ble en handelsvare av internasjonal betydning. På 1700- og 1800-tallet fikk Finnmark en betydelig finsk innvandring. Denne var til dels betinget av krig og uår i hjemlandet, dels svingninger i fiskeriene på norsk side av grensen. De finske innvandrerne ble kalt kvener. I årenes løp foregikk det atskillig blanding av de tre folkeslagene.

I siste fase av andre verdenskrig ble Finnmark mer krigsherjet enn noen annen landsdel. I midten av oktober 1944 bestemte tyskerne at befolkningen i Finnmark skulle flyttes sørover (se tvangsevakueringen av Finnmark og Nord-Troms), og store deler av tettstedene i fylket ble brent. Øst-Finnmark ble frigjort av sovjetiske soldater høsten 1944.

Gjenreisningen av Finnmark etter krigen tok først sikte på å skaffe husly for alle dem som vendte tilbake til sine hjemsteder. Den varige gjenreisningen begynte våren 1947 og ble stort sett gjennomført i løpet av 8–9 år.

Nordkapp er et populært turistmål. Påskefestivalene er samiske musikk- og filmfestivaler i Kautokeino og Karasjok. På Hornøya og i Kiberg finnes rester etter tyske bygningsanlegg fra andre verdenskrig. Finnmarksløpet er arrangert årlig siden 1981.

Navn og fylkesvåpen

Navnet Finnmark kommer av Finnmǫrk, første ledd fra finner, ‘samer’, andre ledd mark. Finnmǫrk ble i gammelnorsk tid brukt uten fast geografisk avgrensing om et større område. Finnmǫrk hadde da trolig en mer allmenn betydning som ‘ubebygde fjell- og skogstrekninger der samer holder til’.

Fylkesvåpenet (godkjent i 1967) har en gullfarget borg mot svart bakgrunn, som illustrerer Vardøhus festning og grensevernet mot øst.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (4)

skrev Jan Hansen

Etymologien til Finnmark oppgitt her kan ikke være riktig. I Norsk Stadsnamnleksikon kommer det fram at betydningen av førsteleddet viser til "samer" og sisteleddet til "mark" som i skog altså til marka hvor samene bor heller holder til.

svarte Erik Bolstad

Hei, og beklager sent svar! Vi har dobbeltsjekket denne nå, og baserer nå etymologiforklaringene på Norsk stadnamnleksikon.

skrev Tor-Ivar Krogsæter

Kommunenummerinformasjonen bruker fortsatt presens: «20 (fra 01.01.2020 *har* Troms og Finnmark 54)».

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg