statsforvalter

Statsforvalterens virkefelt er – i tillegg til en generell fylkesmannsinstruks fra 1981 – regulert av statlig spesiallovgivning. Man kan skille mellom fem hovedoppgaver som er lagt til statsforvalteren.

1. Statsforvalteren har flere oppgaver som sektormyndighet innenfor de områder som framgår av den administrative inndelingen. Disse avdelingene opptrer vanligvis nokså uavhengig av hverandre og får sitt mandat og sine ressurser fra de ulike departementer som har hovedansvaret for vedkommende saksområder. Det er som sektormyndighet statsforvalteren har de mest omfattende oppgaver. Samlet sett ivaretar statsforvalteren oppgaver for mer enn ti departementer.
2. Statsforvalteren skal fungere som samordningsorgan både overfor kommunene og overfor regionale statlige myndigheter.
3. Statsforvalteren fungerer som kontrollorgan overfor kommunene. Denne tilsynsmyndigheten kan være rettet mot alle deler av den kommunale virksomhet, men der det er kontrollen med kommunenes økonomi – blant annet gjennom ROBEK-ordningen som innebærer størst inngripen i den kommunale virksomhet. Som kontrollmyndighet behandler statsforvalteren også en rekke klagesaker – reist fra organisasjoner og borgere.
4. Statsforvalteren har oppgaver som veileder for kommunene innenfor en rekke saksområder – og gjerne områder der de enkelte kommuner selv ikke har egen kompetanse til å håndtere nye og kompliserte problemer – for eksempel problemer av juridisk og økonomisk karakter.
5. Statsforvalteren har et generelt ansvar for å virke til gagn og beste for eget fylke – og der statsforvalteren kan ta initiativ overfor både sentrale og lokale myndigheter til utvikling og iverksetting av nye tiltak. Overfor slike initiativer ivaretar statsforvalteren en slags politisk rolle.

Norge har ti statsforvaltere i 2021, til tross for at det er elleve fylker. Oslo og Viken har felles statsforvalter. Når det gjelder Aust-Agder og Vest-Agder ble fylkesmannsembetene slått sammen til ett embete etter den frivillige sammenslåingen fra 1. januar 2016. Fra 1. januar 2018 ble også Sør- og Nord-Trøndelag slått sammen til ett fylke. I 2017 vedtok Stortinget en ytterligere sammenslåing. Dette vedtaket innebærer at antall fylker ble redusert til følgende elleve:

1. Agder
2. Viken (Buskerud, Akershus og Østfold)
3. Vestfold og Telemark
4. Innlandet (Oppland og Hedmark)
5. Vestland (Hordaland og Sogn og Fjordane)
6. Rogaland
7. Møre og Romsdal
8. Trøndelag
9. Nordland
10. Troms og Finnmark
11. Oslo

Den formelle og endelige nye inndeling av landets fylker ble iverksatt fra 1. januar 2020, men sterk opposisjon særlig i Finnmark mot sammenslåingen med Troms, førte til at Regjeringen Støre etter Stortingsvalget 2021 ga fylker som ble tvangssammenslått mulighet til å søke om å bli oppløst igjen. I tillegg til Troms og Finnmark gjelder dette fylkene Viken og Vestfold og Telemark. Det ventes dermed at det totalt vil være 15 fylker i Norge når de tre fylkene er oppløst. Det gjenstår å se om dette vil få konsekvenser for antall statsforvaltere i fremtiden.

Den nye inndelingen hadde også personalmessige konsekvenser gjennom reduksjon i antall fylkesmenn fra 17 til 10. Fire av dagens statsforvaltere var tilsatt i sine embeter før man fattet vedtak om en ny inndeling. Dette gjelder blant andre Lars Sponheim, som var fylkesmann i Hordaland og ble fylkesmann i det sammenslåtte Vestland. Valgerd Svarstad Haugland, som var fylkesmann i Oslo og Akershus, ble fylkesmann i Oslo og det sammenslåtte Viken.

Ordningen med statsforvaltere bygger på gammel tradisjon i norsk forvaltning helt fra syssel- og lensordningens tid, delvis fra enda eldre tid. Det ble formelt innført i 1662, da riket ble inndelt i amt (embeter, embetsdistrikt) med en amtmann i spissen for amtets styre. I 1919 ble betegnelsen amtmann endret til fylkesmann. I de fylker hvor et bispedømme hadde sete, dannet fylkesmannen og biskopen tidligere stiftsdireksjonen. Til 1919 ble fylkesmannen da kalt stiftsamtmann.

Etter vedtaket av formannskapslovene i 1837 ble fylkesmannen også leder av en ny fylkeskommune som omfattet alle landkommuner eller herreder innenfor fylkets grenser. Fylkeskommunenes oppgaver var å betjene disse landkommunene, og der den fylkeskommunale virksomheten ble finansiert gjennom en skattlegging av de enkelte landkommuner – en såkalt repartisjonsskatt. Bykommunene var ikke underordnet fylkesmannsembetet, og der ble det statlige tilsynet ivaretatt av en magistrat.

På slutten av 1960-tallet ble også bykommunene innlemmet i fylkeskommunen. Den status fylkesmannen hadde som faktisk politisk leder av fylkeskommunen, opphørte da fylkeskommunen ble en selvstendig politisk enhet i 1975 med direkte valg av representanter til fylkestinget og med en fylkesordfører som øverste politiske leder. Denne reformen innebar også at fylkeskommunen bygget opp et eget administrativt apparat – frikoblet fra fylkesmannsembetet.

Når det gjelder selve statsforvalterembetet er det et rent statlig embete, og der utnevning av nye statsforvaltere skjer gjennom Kongen i statsråd. Helt fram til 1893 var det lovfestet at bare jurister kunne utnevnes til fylkesmann. Denne lovendringen åpnet for at også andre utdanningskategorier kunne bli utnevnt til fylkesmenn – for eksempel prester, filologer og personer med militær bakgrunn. Det tok hele sju år etter dette vedtaket før en ikke-jurist ble utnevnt til fylkesmann, men også etter dette tidspunkt var det jurister som dominerte posisjonen som fylkesmann – eller amtmann som det het frem til 1919.

Etter andre verdenskrig har dette bildet endret seg radikalt, og hvor det først og fremst er personer med en tidligere politisk karriere – oftest som statsråd – som utnevnes til statsforvalter/fylkesmann. Også de nye statsforvalterne som har tiltrådt eller skal tiltre etter Stortingsvalget i 2021 har hatt en politisk karriere – men ikke alle fra nasjonalt politisk nivå. Og ikke minst er flere kvinner blitt statsforvaltere. Ved inngangen til 2023 var det like mange kvinner som menn i rollen.

• For en historisk oversikt over statsforvaltere/fylkesmenn/amtmenn, se statsforvaltere, fylkesmenn og amtmenn (stiftamtmenn) siden 1671.

• fylke
• fylkeskommune
• den regionale stat

• Flo, Yngve (2014): Statens mann, fylkets mann: Norsk amtmanns- og fylkesmannshistorie 1814–2014. Fagbokforlaget.

• Statsforvalteren.no
• Regjeringen.no: Statsforvalteren