Store norske leksikon
Forhistorisk tid eller førhistorisk tid omfatter de periodene av menneskehetens historie der det ikke finnes bevarte skriftlige kilder. Forskning på forhistorisk tid baserer seg derfor på arkeologiske undersøkelser og utgravninger. Ved å undersøke og analysere rester etter bevart materiell kultur, forsøker arkeologer å få kunnskap om eldre tiders kulturforhold. I forhistorisk tid fantes det heller ikke en nøyaktig kalender som gjorde det mulig å nedtegne begivenheter i riktig kronologisk rekkefølge.
forhistorisk tid
Av
Trond Linge/Universitetsmuseet i Bergen, Fotobasen.
Lisens:
CC BY NC SA 4.0
Protohistorie
Overgangsfasen mellom forhistorisk- og historisk tid kalles protohistorisk tid. I denne perioden tas de første skrifttegnene i bruk, men uten at det finnes noen fullstendige skriftsystemer. Eksempler på slike tidlige tegnsystemer er Indus (ca 3500 fvt.) og Danube (ca. 5300 fvt.). Danube, eller Vinča symboler som de også kalles, gikk helt ut av bruk ca 3500 fvt. Men i seinneolittisk tid og bronsealder blir de første fullstendige skriftsystemene tatt i bruk. De to antatt eldste er Sumerisk kileskrift og Egyptiske hieroglyfer som dateres til rundt 2500 år fvt.
Forhistorisk tid har forskjellig varighet i ulike deler av verden. I Egypt og Midtøsten og Mesopotamia slutter den rundt 2500 fvt., mens den i Norden varer helt frem til kristendommen ble innført rundt 1000 evt.
Les mer i Store norske leksikon
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.