Næringskjede, begrep for hvordan organismene lever av hverandre, og hvordan organisk stoff og energi passerer fra én organisme til en annen. Ved hjelp av solenergien produserer plantene organisk materiale og omdanner strålingsenergi til kjemisk energi. De utgjør produsentene som fortæres av konsumentene: Planter spises av planteetende dyr (primære konsumenter), som så spises av rovdyr (sekundære konsumenter) og så videre. Dette er en næringskjede, og organismer som er på samme nivå i næringskjeden, sies å være på samme trofiske nivå. En næringskjede kan eksempelvis bestå av gran, granbarkbille, hakkespett og hønsehauk. En slik næringskjede kalles en beitekjede, men i tillegg vil organismene brytes ned av nedbrytere, dekomponenter, som mikroorganismer og smådyr, gjennom en nedbryterkjede (detrituskjede). I havet går mesteparten av energien (60–70 prosent) gjennom beitekjeden, men på land går vanligvis opptil 90 prosent gjennom nedbryterkjeden. I havet utgjøres minst 30–50 prosent av den totale primærproduksjonen av sekundære produsenter, bakterier som bruker organisk materiale som lekker ut av planteplankton (se mikrobielt næringsnett). Det er usikkert hvor nært det mikrobielle næringsnettet er koblet til beitekjeden.

Fordi organismene har et variert fødevalg, og fordi fødevalget skifter med tid og alder, er ikke næringskjedene nødvendigvis så enkle, men snarere knyttet sammen i et næringsnett (næringsvev).

Organiske og uorganiske stoffer vandrer gjennom næringskjedene, og gjennom nedbryternes virksomhet blir stoffene igjen tilgjengelige for produsentene. Ikke alt som produseres, blir tatt opp i neste ledd, og ikke alt som spises, blir assimilert, idet ufordøyde rester går til nedbryterne som ekskrementer. Av det som blir assimilert, brukes mye til ånding. Stort sett kan man si at for hvert ledd i næringskjeden eller næringsnettet «tapes» om lag 90 prosent av energien. Grovt regnet betyr dette at 1000 kilo planteplankton vil kunne gi 100 kilo rauåte, som kan gi 10 kilo krill, som kan gi 1 kilo lodde, som igjen kan gi 0,1 kilo torsk. Om man regner i biomasse, får man derfor en næringspyramide som er bredest nederst (produsentene) og smal øverst (toppredatorer). Fra et energisynspunkt vil det derfor i den store sammenhengen være mer rasjonelt å skaffe seg mat lengst mulig ned i næringspyramiden, for eksempel ved å spise fisken direkte istedenfor å male den opp til dyrefôr. Dette setter en øvre grense for hvor lange næringskjeder kan være. De fleste næringskjeder er imidlertid kortere enn forventet ut fra et energisynspunkt (3–4 ledd), for eksempel har ikke næringskjedene i tropene flere ledd enn det vi har på våre breddegrader.

Ettersom en organisme høyt oppe i næringskjeden må innta mange ganger sin egen vekt, vil stoffer som ikke brytes ned i eller skilles ut av organismen (for eksempel tungmetaller) akkumuleres i disse organismene. Konsentrasjonene kan dermed bli så høye at giftvirkninger kan inntreffe.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.