sørhare

Sørharen er noe større enn vår hare. Kroppslengden blir inntil 68 centimeter, halelengden 14 centimeter og vekta 5 kilo (vanligvis 3,5–5 kilo). Ørelengden er inntil 14 centimeter og bakfotlengden 19 centimeter; begge litt lenger enn hos vår hare. Pelsfargen er gulgrå, mer grå over ryggen og mer rustfarga på kroppssidene. Buken er nesten helt kvit. Halen er svart oppå og kvit under. Ørene er grå, med en trekanta svart flekk ytterst på baksida. Unger kan ha ei kvit stripe i pannen. Vinterpelsen er omtrent som sommerpelsen, men kan være litt lysere.

Sørharens naturlige habitat er tempererte skoger, sletter og stepper. I dag forekommer den særlig i kulturlandskap, men forsvinner når driften blir for intensiv. Den spiser det meste av planter, særlig gras og blomsterplanter. Sørharen er stort sett nattaktiv og beveger seg over temmelig små områder.

Formeringssesongen er ganske lang, men med en topp om våren. I Sør-Sverige fødes de første kullene allerede i februar. Flere hanner samler seg rundt en brunstig hunn, som til gjengjeld forsøker å holde dem på avstand ved å «bokse» og jage dem. Hannene slåss også seg imellom. Drektighetstida er 40–46 dager. En hunn kan få fra ett til fem kull i året, gjennomsnittet på tre kull gir omtrent ti unger per år. Moren dier ungene kun én gang per dag, rundt én time etter solnedgang, og kun i noen få minutter.

Sørharen er utbredt over store deler av Europa. Fra vest til øst strekker utbredelsen seg fra det nordøstligste Spania, gjennom hele Europa og østover i et belte til det sentrale Russland. Fra nord til sør strekker utbredelsen seg fra Sør-Finland til Syria. Det er geografisk variasjon i størrelse og pels. Selv om sørharen er en vanlig art, er bestanden i nyere tid redusert som følge av industrialisering, utbygging og jordbruk. En rekke sykdommer kan potensielt redusere bestander kraftig og også spre seg til vår hjemlige hare.

I Norge er sørhare funnet i Østfold og tilgrensende områder i Akershus. Det er uklart om arten utvider sin utbredelse og om bestanden øker. I Sør-Sverige ble den først satt ut i 1858 som jaktvilt, spredningen ble deretter hjulpet på med ytterligere utsettinger flere steder. Bestanden ser ut til å ha økt langsomt den første tiden. På begynnelsen 1990-tallet ble det skutt 90 000 sørharer i Sverige. Dette kan tyde på en temmelig eksplosiv økning i bestanden de senere tiårene. Klimaendringer kan ha bidratt til en slik økning.

Sørharer er også innført til en rekke andre land og øyer, både til mange land i Amerika og til Australia og New Zealand. Til Storbritannia ble den muligens innført allerede av romerne. Bestanden i Argentina har vokst seg veldig stor og har spredt seg over et svært område. Store mengder kjøtt fra argentinske sørharer er blitt eksportert tilbake til Europa.

Slektskapet blant artene i hareslekten Lepus er ikke helt avklart. Mange underarter hos sørhare er beskrevet. Sørharen ligner mye på kappharen i Afrika, og disse to artene regnes ofte som underarter av samme art. Ulike molekylær-genetiske metoder har gitt litt forskjellige svar, de to kan både beskrives som å være samme art og tilstrekkelig forskjellige til å være to gode arter. De kan tenkes å utgjøre en artsring, der i det minste enkelte bestander er blitt så forskjellige at de kan betraktes som ulike arter. Utsettinger av sørhare mange steder for å styrke eller tilbakeføre bestander kan ha gjort det vanskeligere å forklare dagens situasjonsbilde.

Sørharen kan krysse seg med vår hjemlige hare og gi fertilt avkom. I Fremmedartsliste 2018 (Artsdatabanken) står det: «Sørhare (Lepus europaeus) er vurdert som 'svært høy risiko' (SE) fordi den med stor sannsynlighet vil etablere seg permanent og spre seg i Norge. Sørhare kan påvirke bestander av den stedegne haren både gjennom hybridisering og kanskje fortrenging samt overføring av parasitter og patogener.»

• harer