revejakt

Jakt med drivende hunder har lange tradisjoner i Norge. Jegerne står på post i terrenget i håp om at reven skal løpe forbi innen forsvarlig skuddhold. Hvis postene ikke blir avslørt, kan reven ture fint (å ture vil si at reven løper flere ganger i små runder innenfor samme område). Dersom reven oppdager posterende jegere, er som regel jakta over. Derfor er det viktig å være lydløs og ikke spre menneskelukt. Reven er så var for den minste bevegelse at jegeren bør plassere seg godt i skjul.

Av denne grunn har det liten hensikt å planlegge stort anlagte revejakter. Mye folk vil bare skremme, og det er bedre om noen få vante jegere går sammen om å jakte. Hvis hunden driver reven raskt vil den lettere gå ned i hi, enn om hunden jager langsommere.

Revejakt med drivende hund foregår vinterstid, og byr på store tålmodighetsprøver for jegerne. Det kan også være farer for hundene, når dreven krysser vann på tynn is.

Jakten fungerer best i områder hvor man kan «stenge av» deler av terrenget gjennom gode forposter. Dersom man kjenner innsporet til revens dagleie, kan en post plasseres der. Varierende terreng kan føre til at reven bukter mer under drevet enn i for eksempel ensartede store skoger.

Støvere til revejakt kan være av flere «typer». En hund som driver støtt og rolig kan få reven til å bukte fint for postene, en annen som jager hardt kan gjøre reven mindre oppmerksom på jegerne og få den til å gjøre feil. En hund som svært rask og ikke gir lyd fra seg før den er helt innpå dagleiet, kan effektivt slite ut reven. Dersom den er i stand til å holde reven i en stålos, kan jegeren komme til og skyte. Man kan slippe på en hihund dersom reven har rukket ned i et hi eller annet skjul.

Jakt med hund kan være fortsettelsen av en revelos med støver der reven har gått i berg. Særlig har årsungene lett for å søke ned i hiet, selv sent på høsten. En betingelse for vellykket hijakt på rev er en værtype som gjør at reven tar dagleie under jord.

Sterk vind, mye nysnø, regn og fuktig mildvær hvor snø detter fra trærne gjør at reven vanskelig kan kontrollere omgivelsene sine med hørselen. Det er på slike dager, sammen med sporsnø, at man kan få virkelig god uttelling av hijakta.

Ved hijakt skiller man på hunder som kalles «revesprenger» (eller «hisprenger») og «forligger». En forligger har som oppgave å ligge mellom reven og hiåpningen, og skal hindre dyret i å komme seg ut før jegeren kommer. En revesprenger skal få reven ut av hiet.

De vanligste hihundene er terrier eller dachser. De fleste dachshunder er best egnet som forliggere, mens terrier stort sett arbeider som revesprengere.

• Les mer om hijakt, hihund og jaktprøve for hihunder.

Over tid kan en rev lokkes inn til en fast åteplass. Etter at jegeren har registrert jevn aktivitet ved åtet, posterer jegeren i kveldingen inne i et hus eller i skjul ved åtet.

Mange revejegere legger også åtet slik at de kan bruke boligen som post. I løpet av natten vil kanskje en eller flere rever dukke opp. Det er ikke tillatt å bruke døde husdyr som åte, kun hele eller rester av fisk og døde viltarter.

Åtejakt blir også kalt gluggjakt.

Lokkejakt utføres ved at jegeren ved hjelp av lyd (for eksempel musepip) lokker reven inn på skuddhold. Lokkjakt kan drives hele jaktsesongen i områder hvor man vet at det ferdes en del rev, eksempelvis rundt avfallsplasser og nyslått eng. Når reven kommer inn etter lyden kommer den ikke forsiktig, men ofte etappevis i fullt firsprang.

Smygjakt og sporingsjakt går ut på å smyge og spore seg innpå en rev på dagleiet. Når det er klart og stille, ligger ofte reven og sover tungt. Den stoler fullt og fast på sine skarpe sanser. Kjenner jegeren til revens vandringsmønster og det er gode forhold med sporsnø, så er det mulig å smyge seg innpå en sovende rev.

Kong Edward 1 skal ha hatt et kongelig revehundkobbel, men den første godt dokumenterte revejakten fant sted i Norfolk i 1534. Storbritannias eldste jaktlag (hunt) for revejakt, the Bilsdale in Yorkshire, ble stiftet i 1670-årene av den andre hertugen av Buckingham.

Jakta er omgitt av mange urgamle tradisjoner og ritualer. Av og til kan en rev søke tilflukt i et hi slik at støverne ikke kan nå den. Da kommer «the terrier man» og slipper en foxterrier ned i hiet for å få reven ut slik at jakten kan fortsette. Dette kan ta tid og ventetiden for rytterne kan bli lang. Med engelskmenns sans for veddemål arrangerte de derfor ofte veddeløp om hvem som kunne ri først til nærmeste kirketårn (steeple). Dette var forløperen til de såkalte steeple-chases – et hesteveddeløp over hindre.

Tradisjonelt er revejakten sett på som adelsmannens tidsfordriv, men hele lokalsamfunn er med. Bøndene tar imot foxhoundvalper for å sosialisere dem med husdyr slik at hundene ikke ser på dem som jaktbytte. Ikke minst sauebønder har satt pris på at rev blir tatt ut før vårens lam slippes på beite. Enkelte steder holder «vanlige» folk en revehund eller to som slippes i landsbyens flokk når det er revejakt. Saueholdet får dermed hjelp av revejegerne til å overleve vårsesongen. Disse hundene likner foxhound og kan gå under navnet «fell hound» i enkelte distrikter.

Etter mange års kamp mot revejakten i Storbritannia ble det i 2002 vedtatt forbud mot revejakt i Skottland. I 2005 ble det vedtatt et generelt forbud mot bruk av hundekobbel på jakt i England og Wales (the Hunting Act 2004), og dermed også mot engelsk revejakt i sin klassiske form.

Engelskmennene gir imidlertid ikke så lett slipp på tradisjoner. Forbudet mot jaktformen har ikke fungert etter dyrevernernes intensjoner, og revejakten lever videre.